_venter_
Elsker forumet
Har holdt alt på avstand etter at jeg mistet begge jentene mine.
tenkte å dele litt av min historie til dere,
mistet førse tvilling nr1 2uker og 3 dager etter kom tvilling 2 vi hadde et håp i mellom tiden. Vi hadde kjøpt tvilling vogn ect, for da i uke 15 trodde vi at nå kunne vi salppe av. Men i uke 18+2 kom første, jeg var hjemme da dette skjedde, en lørdags morning, jeg skulle tisse litt, og der var hun, hun hadde rett og slett sklidd ut uten noe som helst vondter. Ble fraktet i ambulanse, og fikk omsider lille silje på brystet for å ta farvell, ingen viste ennå om nr 2.
vi ventet jo litt på at hun skulle komme samme kveld, og vi ventet litt med minne stunden. Kvelden kom og ingenting sjedde, vi hadde en fin og rolig minnestund for vår lille silje.
etter på samme natta da så fikk jeg ul. Og til vår forbauselse så hadde livmorhalsen vokst , og lille christina levde, vi ventet og ventet. Vi fikk mer og mer håp.
fikk komme hjem å starte mitt nye svangerskap.
1 uke og 2 dager gikk vi fryyydet oss, var På oul, er fikk vi da vite at det var lite fostervann, men christina åt. Vi var suuuuper glade, legene forsto ingenting, vi var snakkis på sykehuset blandt jordmødre og leger.
ettermiddagen kom, kjente trang til å tisse, så før jeg fikk satt meg orndlig ned, så silte det litt ut, men tenkte ikke noe over det.
kvelden kom ble Mer og mer engstelig på hva jeg hadde merket, ringte føden, og fikk komme (torsdag kveld) fikk Ul og ingen fostervann. Legen da mente å av bryte det hele, helst nå med engang.
mitt hjerte var knust og jeg grein, ville bare hjem. Vi bestemte oss for å høre litt på henne siden jeg var så tidlig uke 20. Fikk seng til over natta, så fredag skulle hun da ut i følge legen.
men hun glemte noe viktig, jeg hadde jo et levende barn inni meg, og at å avslutte svanger skap ikke er såå enkelt. Fikk beskjed fredag at abort lege nemda var på ferie, og at vi motte vente til mandag, jeg var helt i fra meg, knust.
vi snakka sammen jeg og mannen miln, vi ville ikke være egoister å vente på hva om vist om....
fikk tlf fra sykehuset på lørdag at abortnemda hadde kvitert ut papirene.
men da ville vi vente litt.
lørdag gikk i å tenke på å få dette overstått.
søndag bestemte vi oss
kl 11:00 fikk jeg tabletten som skulle ende dette.
jeg grein og sa høyt, jeg dreper jo mitt eget barn, og fikk kos og klem fra min mann, at det var det beste.
vi reiste hjem sovna merklig nok av til ca 15:00
kjente ingenting
jeg motte på do og gjøre nr 2, hadde hard mage så jeg motte jobbe litt med å få det til, og i mens jeg presser siste gang så kjente jeg at det var noe i livmorhalsen som pressa.
tørka meg og fant frem et speil og der så jeg faen meg foten til christina.
ringte til føden og fikk komme inn med engang
fikk rie tabletter og etter ei lita stund kom hun ut ca kl 22:00 fin lita jente som var lik pappaen sin. Hadde to morkaker som og motte ut, fikk nåler på tærna som skulle hjelpe med de siste riene, men uten hell.
æda var det en ting å gjøre, det var å få utskrapning, de kjørte meg ned, fikk narkose, så etter det husker jeg ikke mere.
da jeg voknet så grein jeg og sa at jeg ville ikke vokne la meg få såve,orker ikke mere.
ble kjørt opp igjenn, uten smerter Og vondter, kun tom het
og slik endte da mitt svanger skap, sorry detaljer men godt å dele kjenner jeg
vi er positive og gleder oss til neste gang vi skal ha innsett.
men selfølgelig er vi jo preget av dette.
forje tirsdag ble lille christina gravlagt på minnelunden her jeg bor.
Så livet er jevelig urettferdig,.
så til slutt tuuuuusen takk des jenter for at dere har vært så snille og gode,
og tusen takk for blomsten jeg fikk i dag, den var aldeles nydelig,
ble helt paff da jeg såg den.
tusen tusen takk,
motte dere få all hell og lykke videre i livet, kanskje vi sest en dag.
klem jorunn
tenkte å dele litt av min historie til dere,
mistet førse tvilling nr1 2uker og 3 dager etter kom tvilling 2 vi hadde et håp i mellom tiden. Vi hadde kjøpt tvilling vogn ect, for da i uke 15 trodde vi at nå kunne vi salppe av. Men i uke 18+2 kom første, jeg var hjemme da dette skjedde, en lørdags morning, jeg skulle tisse litt, og der var hun, hun hadde rett og slett sklidd ut uten noe som helst vondter. Ble fraktet i ambulanse, og fikk omsider lille silje på brystet for å ta farvell, ingen viste ennå om nr 2.
vi ventet jo litt på at hun skulle komme samme kveld, og vi ventet litt med minne stunden. Kvelden kom og ingenting sjedde, vi hadde en fin og rolig minnestund for vår lille silje.
etter på samme natta da så fikk jeg ul. Og til vår forbauselse så hadde livmorhalsen vokst , og lille christina levde, vi ventet og ventet. Vi fikk mer og mer håp.
fikk komme hjem å starte mitt nye svangerskap.
1 uke og 2 dager gikk vi fryyydet oss, var På oul, er fikk vi da vite at det var lite fostervann, men christina åt. Vi var suuuuper glade, legene forsto ingenting, vi var snakkis på sykehuset blandt jordmødre og leger.
ettermiddagen kom, kjente trang til å tisse, så før jeg fikk satt meg orndlig ned, så silte det litt ut, men tenkte ikke noe over det.
kvelden kom ble Mer og mer engstelig på hva jeg hadde merket, ringte føden, og fikk komme (torsdag kveld) fikk Ul og ingen fostervann. Legen da mente å av bryte det hele, helst nå med engang.
mitt hjerte var knust og jeg grein, ville bare hjem. Vi bestemte oss for å høre litt på henne siden jeg var så tidlig uke 20. Fikk seng til over natta, så fredag skulle hun da ut i følge legen.
men hun glemte noe viktig, jeg hadde jo et levende barn inni meg, og at å avslutte svanger skap ikke er såå enkelt. Fikk beskjed fredag at abort lege nemda var på ferie, og at vi motte vente til mandag, jeg var helt i fra meg, knust.
vi snakka sammen jeg og mannen miln, vi ville ikke være egoister å vente på hva om vist om....
fikk tlf fra sykehuset på lørdag at abortnemda hadde kvitert ut papirene.
men da ville vi vente litt.
lørdag gikk i å tenke på å få dette overstått.
søndag bestemte vi oss
kl 11:00 fikk jeg tabletten som skulle ende dette.
jeg grein og sa høyt, jeg dreper jo mitt eget barn, og fikk kos og klem fra min mann, at det var det beste.
vi reiste hjem sovna merklig nok av til ca 15:00
kjente ingenting
jeg motte på do og gjøre nr 2, hadde hard mage så jeg motte jobbe litt med å få det til, og i mens jeg presser siste gang så kjente jeg at det var noe i livmorhalsen som pressa.
tørka meg og fant frem et speil og der så jeg faen meg foten til christina.
ringte til føden og fikk komme inn med engang
fikk rie tabletter og etter ei lita stund kom hun ut ca kl 22:00 fin lita jente som var lik pappaen sin. Hadde to morkaker som og motte ut, fikk nåler på tærna som skulle hjelpe med de siste riene, men uten hell.
æda var det en ting å gjøre, det var å få utskrapning, de kjørte meg ned, fikk narkose, så etter det husker jeg ikke mere.
da jeg voknet så grein jeg og sa at jeg ville ikke vokne la meg få såve,orker ikke mere.
ble kjørt opp igjenn, uten smerter Og vondter, kun tom het
og slik endte da mitt svanger skap, sorry detaljer men godt å dele kjenner jeg
vi er positive og gleder oss til neste gang vi skal ha innsett.
men selfølgelig er vi jo preget av dette.
forje tirsdag ble lille christina gravlagt på minnelunden her jeg bor.
Så livet er jevelig urettferdig,.
så til slutt tuuuuusen takk des jenter for at dere har vært så snille og gode,
og tusen takk for blomsten jeg fikk i dag, den var aldeles nydelig,
ble helt paff da jeg såg den.
tusen tusen takk,
motte dere få all hell og lykke videre i livet, kanskje vi sest en dag.
klem jorunn