Keisersnittskrekk, kan noen berolige meg??

Har hatt 2 hastesnitt, fordi barna ikke kom ut etter mange timer med full åpning. Fikk fødselsangst etter første, men var ikke redd for at det skulle bli nytt ks. Fikk spinalbedøvelse begge gangene, og kjente ikke stikket! Men jeg hadde kraftige rier som avledet meg da. Jeg husker veldig godt lettelsen da ks ble bestemt, jeg hadde mest lyst å klemme legen. Var i fin form etter begge og sov kun to netter på sykehuset før vi dro hjem. Synes etterriene var verre enn smertene i såret
 
Zephyra skrev:
Jeg var faktisk på sykehuset idag og fikk snakke med en lege, fikk lagt en plan, og ble litt beroliget. Det har også hjulpet å lese alle svar her, selv om de fleste ikke bærer preg av solskinn underveis. Da har jeg brukt en del tid og energi på å forberede meg mentalt, for deretter måtte jobbe med å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med det om det skjer. Nå har jeg nådd et punkt, så bra så det kan bli tror jeg, der jeg slapper litt mer av. Ser mer lyst på ting :)
Så tusen takk for alle svar :Heartred
Klikk for å utvide …

så godt å høre at du har fått laget en plan på sykehuset :)
 
Bæbælillelam3 skrev:
Har hatt 2 hastesnitt, fordi barna ikke kom ut etter mange timer med full åpning. Fikk fødselsangst etter første, men var ikke redd for at det skulle bli nytt ks. Fikk spinalbedøvelse begge gangene, og kjente ikke stikket! Men jeg hadde kraftige rier som avledet meg da. Jeg husker veldig godt lettelsen da ks ble bestemt, jeg hadde mest lyst å klemme legen. Var i fin form etter begge og sov kun to netter på sykehuset før vi dro hjem. Synes etterriene var verre enn smertene i såret
Klikk for å utvide …
Jeg kjenner igjen en del fra dette. :) Hadde en lang fødsel med full åpning og ikke noe mer action, så da ble hastekeisersnitt besluttet. Da den avgjørelsen kom gledet jeg meg bare enormt til å få spinalbedøvelse og slippe å kjenne flere rier. Kjente ikke at de satte bedøvelsen i det hele tatt, og følte meg kjempegodt ivaretatt. Men var såpass sliten at jeg var litt i ørska og ikke husker alle detaljer. Men husker jeg syntes det var trist at jeg ikke kunne komme på barselhotellet (dvs. ikke kunne være sammen med barnefar i tiden etterpå), men hovedsakelig var jeg bare glad for å kunne bli ferdig med alt sammen. :) Hadde ikke noen komplikasjoner i ettertid, og ønsket bare fortest mulig å komme meg hjem. Kommer til å tenke at det er helt ok om det blir keisersnitt neste gang også, men vil prøve på vanlig fødsel først og fremst.
 
Er førstegangsfødende i uke 31+1 nå. Har gledet meg til å føde hele svangerskapet, så for meg den problemfrie fødselen uten smertestillende, og helst hvor jeg kunne få være med å dra ut min egen sønn oppå brystet mitt.. Sånn blir det ikke.
Her er jeg innlagt på føden med både svangerskapsforgiftning og blodpropp. Svangerskapsforgiftningen gjør sånn at han må ut ganske så snart, pga min dårlige helse.. Og pga blodproppen min går jeg på høy dose blodfortynnende. Noe som gjør at det eneste valget jeg har, er keisersnitt med full narkose. For min del kunne det ikke vært verre..
Hele prosessen skremmer livet av meg. Jeg er veldig redd for at jeg skal blød ihjel, og aldri våkne så jeg får se sønnen min. Jeg frykter også bare det at jeg blir lagt narkose, og mens jeg sover så blir barnet mitt hastet opp på nyfødt intensiv og lagt i kuvøse fordi han er prematur og har for liten fødselsvekt..
Mannen min får heldigvis bli med hele veien, så han får sett sønnen vår hele tiden.
Men jeg blir jo liggende på oppvåkning et helt annet sted, om babyen min er i fin form kunne de ta han med ned til meg så jeg fikk sett han. Men hvis ikke skulle jeg få se bilde....
Syns det her er helt forferdelig... Først det jeg gjennomgår nå, så hele prosessen med å få han ut, uten å vite noe som helst, og uten å få se han på evigheter... :(:Heartblue

Misunner virkelig alle som får føde selv, og spesielt alle som får en termin baby..
 
Fikk litt lyst til å fortelle om min opplevelse her jeg også. Min opplevelse ble ikke helt slik jeg hadde ønsket på forhånd, men følte meg trygg og ivaretatt hele veien allikevel!

Jeg har hatt livmorhalskreft tidligere, og skulle derfor ha planlagt KS i uke 38. 34+4 ble jeg imidlertid lagt inn for observasjon for svangerskapsforgiftning, og 34+5 hadde jeg skyhøyt blodtrykk og følte meg ganske dårlig. Det ble da bestemt at de ville ta KS noen timer senere fremfor å vente og kanskje risikere et hastesnitt med kvelds-/nattbebemanning på nyfødtintensiven.

Jeg ble ganske shaky da jeg skjønte at det skulle bli KS den dagen, vi skulle jo egentlig fått informasjon om KS-gjennomføringen noen uker senere. Hadde én jordmor som preppet meg på fødeavdelingen og som var med ned på operasjonsstua og var til stede under snittet.

På fødeavdelingen ble jeg vasket, barbert og fikk satt kateter. Syntes det var ubehagelig, men helt ok. Jordmor var rolig og fin og forklarte mye om det som skulle skje og svarte på alle mine spørsmål.

Hadde et lite emosjonelt breakdown da jeg ble trillet ned på operasjonsstua. Tror det bare var en bølge av følelser fordi jeg syntes det hele kom brått på og fordi jeg ble nervøs av tanken på prematurt barn etc. Hadde også kjempevondt i bekkenet etter for mange timer i en litt vond sykehusseng. Jeg gråt i hvertfall i strie strømmer hele veien, men var rolig og på ingen måte i panikkmodus. Fikk mange gode klapp på
hånda og støttende ord, og sambo var med hele veien. Ble trillet inn på et lite forrom hvor jeg fikk veneflon i hånda, det gikk helt fint.

Så ble jeg trillet inn og flyttet over på operasjonsbordet, fortsatt snufsende og ganske spak. Følte jeg ble tatt veldig godt vare på av alt personell der inne. Jeg har hatt en del runder på operasjonsstuer i forbindelse med kreftbehandlingen tidligere, og jeg synes alltid de er veldig flinke til å få meg til å føle at jeg er i trygge hender (har for øvrig vært i narkose pga det en rekke ganger, og synes alltid det også
har gått kjempefint). Var nervøs for spinalbedøvelsen, men det gikk kjempegreit. Følte de hadde stålkontroll på det de gjorde da. Husker best en enorm lettelse når den virket og alle bekkensmerter plutselig forsvant. Sambo sto utenfor og ventet imens jeg ble gjort klar og fikk komme inn og sitte hos meg når de var klare til å begynne.

Så begynte de med selve snittet, som er en litt rar opplevelse fordi jeg kjente «noe» som ikke var smerter. Legen forklarte godt underveis og det var rolig og god stemning i rommet selv om de jobber raskt. Babyen lå på tvers og de måtte snu henne. Akkurat det var ganske smertefullt, og jeg sa ifra at jeg hadde vondt. Da fikk jeg noe ekstra smertestillende i veneflonen og anestesisykepleieren forberedte meg på at det kom til å gå «rett i fletta». Ble rimelig høy på medisinene og husker ikke så mye detaljer av det som skjedde etterpå.

Datteren vår ble tatt ut med baken først, og hodet satt fast noen sekunder. Hun kom derfor ut uten puls og pust og alarmen gikk slik at hjerteteamet kom løpende. Tror de såvidt rakk å
gi henne noen hjertekompresjoner før hun begynte å puste. Jeg oppfattet ikke så mye av dette, men det var noen tøffe minutter for samboeren min vet jeg. Men alle kunne heldigvis ganske raskt trekke et lettelsens sukk og hun ble tørket og pakket inn. Plutselig fikk jeg et helt nydelig, bittelite fjes inntil mitt og fikk gi henne en suss før de tok henne med på nyfødtintensiven. Mannen fikk ikke være med dit, for de ville observere og undersøke henne mer ettersom hun var prematur og hadde hatt en tøff start.

Etterpå ble jeg sydd, og da var det igjen god stemning i rommet. Jeg var fortsatt helt rusa og lå og bare og smilte. Så ble jeg trillet på intensivovervåkingen hvor jeg måtte ligge til dagen etter for overvåkning av svangerskapsforgiftningen. Mannen fikk være litt sammen med babyen på nyfødtintensiven på kvelden, men tilbragte natta på en madrass på gulvet på føden. Babyen ble trillet ned til meg en liten tur så jeg fikk sett henne så vidt.

Husker jeg syntes det var leit at vi ikke var sammen, men gledet meg til dagen etterpå. Det kom en sykepleier som hjalp meg med å håndpumpe ut noen få ml i en sprøyte og jeg pumpet et par ganger neste formiddag også og sendte med mannen opp.

Litt utpå dagen fikk jeg komme opp på barselavdelingen og fikk være sammen med mann og barn på nyfødtintensiven. Husker at jeg var støl og øm i dagene etter snittet, men det var helt overkommelig. Det mest dramatiske øyeblikket var da jeg plutselig blødde masse neseblod og måtte trekke i snora under et toalettbesøk. Regner med det var fordi jeg gikk på blodfortynnende.

Vi var to uker på nyfødtintensiven og jeg ble også fulgt opp med blodtrykksmålinger de første dagene. Alt har gått fint med mor og barn i ettertid, og datteren vår som er 4 år i dag hentet inn igjen utviklingen med jevnaldrende i løpet av et knapt år.

I ettertid føler jeg KS’et gikk veldig fint til tross for litt dramatikk. Skulle selvsagt helst ønske jeg kunne fått henne på brystet en stund og at mannen kunne sitte med henne mens jeg ble sydd og fikset. Skulle også ønske at vi hadde fått være sammen de spesielle og magiske første timene og døgnet. Men alt i alt er jeg takknemlig og glad for at alt gikk så bra! Hvis det blir et barn til her, blir det keisersnitt igjen og det føler jeg meg helt trygg på at skal gå fint!
 
Bazinga92 skrev:
Er førstegangsfødende i uke 31+1 nå. Har gledet meg til å føde hele svangerskapet, så for meg den problemfrie fødselen uten smertestillende, og helst hvor jeg kunne få være med å dra ut min egen sønn oppå brystet mitt.. Sånn blir det ikke.
Her er jeg innlagt på føden med både svangerskapsforgiftning og blodpropp. Svangerskapsforgiftningen gjør sånn at han må ut ganske så snart, pga min dårlige helse.. Og pga blodproppen min går jeg på høy dose blodfortynnende. Noe som gjør at det eneste valget jeg har, er keisersnitt med full narkose. For min del kunne det ikke vært verre..
Hele prosessen skremmer livet av meg. Jeg er veldig redd for at jeg skal blød ihjel, og aldri våkne så jeg får se sønnen min. Jeg frykter også bare det at jeg blir lagt narkose, og mens jeg sover så blir barnet mitt hastet opp på nyfødt intensiv og lagt i kuvøse fordi han er prematur og har for liten fødselsvekt..
Mannen min får heldigvis bli med hele veien, så han får sett sønnen vår hele tiden.
Men jeg blir jo liggende på oppvåkning et helt annet sted, om babyen min er i fin form kunne de ta han med ned til meg så jeg fikk sett han. Men hvis ikke skulle jeg få se bilde....
Syns det her er helt forferdelig... Først det jeg gjennomgår nå, så hele prosessen med å få han ut, uten å vite noe som helst, og uten å få se han på evigheter... :(:Heartblue

Misunner virkelig alle som får føde selv, og spesielt alle som får en termin baby..
Klikk for å utvide …
Tårene strømmet fritt når jeg leste dette, jeg føler virkelig med deg, du beskriver mye av det jeg fryktet så jeg forstår fortvilelsen din når det allerede er avgjort at det må bli keisersnitt på den måten. Det eneste jeg kan prøve å trøste deg med er at vi er heldige som bor i Norge, hvor vi omtrent kan ta for gitt at vi får den beste og tryggeste behandlingen i en slik situasjon. Deretter vil jeg prøve å trøste med at selv om dere vil være adskilt de første timene av livet til den lille babyen din, så er de bare et lite blaff i forhold til alle de timene du skal få holde han i armene dine etter dere får trille ut derfra :Heartred De første ukene av nyfødtperioden er det mest soving og spising og du kan holde han døgnet rundt om du ønsker, du får tatt igjen de timene du er uten han, og for han vil det ikke ha noen betydning hvordan starten er, for det er alle de andre timene når han ligger i dine armer som vil bety noe for han :Heartblue
 
Jeg hadde et fantastisk ks i oktober :) etter en uke med maserier ble jeg satt i gang torsdag morgen, som planlagt. Fikk riedrypp som ga meg skikkelige riestormer, og dermed epidural. Det var deilig det, kjente ikke noe og så bare på monitor at kroppen jobbet med rier :smug:

24 timer etter igangsettelsen kastet leger og jordmødre inn håndkleet (de prøvde alle triks i boka) fordi baby rikket seg ikke nedover og vi ble enige om ks fredag morgen. Etterhvert hadde jeg fått litt smerter igjen tross epidural og var sliten etter strabasene, ville bare ha baby ut og møte henne .. så jeg sa jatakk til ks og det føltes greit. Spent selvfølgelig, jeg visste lite om prosedyren og det kom jo litt overraskende på at jeg ikke skulle føde.

Fikk smertestillende i epiduralen og kjente ikke noe av det de gjorde. Barnefar satt sammen med meg, jordmor sørget for at han fikk bli med inn. Det var masse hyggelige og dyktige folk til stede, som tok vare på meg så godt de kunne samtidig som de gjorde oppgavene sine. Jeg skalv litt ukontrollert underveis (sliten kropp!) og var litt nervøs så jeg ba de om å ikke fortelle meg hva de gjorde.. trengte ikke å vite at nåå skjærer de. Men de sa sånn «om et minutt er baby ute» og det var motiverende. Ble så glad når hun skrek til. Fikk hilse på henne før barnefar gikk for å vaske/stelle/veie. Vi hadde ikke rukket å snakke om jeg kunne ha henne på brystet sånn som jeg har lest at noen gjør.. men det har ikke skadet henne eller gitt meg bekymringer i etterkant, det at jeg ikke fikk henne med en gang.

Det er kjedelig å ligge på post-op en time eller to etterpå, i tillegg til tiden det tar å sy. særlig kjedelig at barnefar og jordmor somler med å komme inn med baby :shifty: men han tok seg tid til litt hud-mot-hud, som tross alt var min formaning. Vi ammet og bondet på post-op så fort de kom. Jeg har bare gode minner og ord om den opplevelsen, ønsker at alle mødre som må gjennom ks kunne fått det like bra som meg.
 
Jeg har hatt to vaginale fødsler og to pks. Har mye bedre minner etter pks’ene, og jeg hadde mye angst på forhånd. Har god erfaring med å skrive et fødebrev og be ansvarlig jm og andre som skal være på deg om å lese det. Skriv opp spesifikt hva du er redd for og hva du tror de kan gjøre for å hjelpe. Jeg fikk veldig gode tilbakemeldinger fra helsepersonellet om at det hadde gjort deres jobb mye enklere :)
 
Zephyra skrev:
Jeg frykter og risikerer keisersnitt, og det skremmer meg noe helt sinnsykt, hele operasjonsprosessen. Hvis man ser bort fra selve risikoen for babyen, og at de velger det fordi at det er for å redde barnet, så har jeg en sånn panikk for meg selv at jeg gråter bare jeg tenker på det.

Jeg er spesielt redd for å bli lagt i narkose og liksom gå glipp av starten, våkne opp alene og ikke vite noe om babyen min.

Men jeg er veldig redd for å få kateter og spinalvedøvelse også, føler på panikken for at jeg ikke får ha mannen tilstede HELE tiden under klargjøring. Redd for å bli så redd at jeg låser meg i en irrasjonell panikk der jeg bare nekter alt, og ikke fungerer uten å ha han som tryggheten min tilstede...

Så kan dere som har hatt keisersnitt fortelle meg om hele deres forløp? Mest mulig detaljer, ikke hold igjen på det ubehagelige. Jeg blir kun roligere av realitet, så jeg vet mer om hva jeg kan forvente og forholde meg til, hva jeg må forberede meg på. Jeg har to vaginale fødsler bak meg, det er altså inngrep jeg frykter...
Klikk for å utvide …

hvordan har det gått?
 
Bazinga92 skrev:
Er førstegangsfødende i uke 31+1 nå. Har gledet meg til å føde hele svangerskapet, så for meg den problemfrie fødselen uten smertestillende, og helst hvor jeg kunne få være med å dra ut min egen sønn oppå brystet mitt.. Sånn blir det ikke.
Her er jeg innlagt på føden med både svangerskapsforgiftning og blodpropp. Svangerskapsforgiftningen gjør sånn at han må ut ganske så snart, pga min dårlige helse.. Og pga blodproppen min går jeg på høy dose blodfortynnende. Noe som gjør at det eneste valget jeg har, er keisersnitt med full narkose. For min del kunne det ikke vært verre..
Hele prosessen skremmer livet av meg. Jeg er veldig redd for at jeg skal blød ihjel, og aldri våkne så jeg får se sønnen min. Jeg frykter også bare det at jeg blir lagt narkose, og mens jeg sover så blir barnet mitt hastet opp på nyfødt intensiv og lagt i kuvøse fordi han er prematur og har for liten fødselsvekt..
Mannen min får heldigvis bli med hele veien, så han får sett sønnen vår hele tiden.
Men jeg blir jo liggende på oppvåkning et helt annet sted, om babyen min er i fin form kunne de ta han med ned til meg så jeg fikk sett han. Men hvis ikke skulle jeg få se bilde....
Syns det her er helt forferdelig... Først det jeg gjennomgår nå, så hele prosessen med å få han ut, uten å vite noe som helst, og uten å få se han på evigheter... :(:Heartblue

Misunner virkelig alle som får føde selv, og spesielt alle som får en termin baby..
Klikk for å utvide …

hvordan går det?
 
Så godt å lese at det ikke er bare jeg som har en frykt for keisersnitt. Og jeg liker også å lese andres erfaringer ang dette. Har 2 flotte vaginale fødsler bak meg, og håper selvfølgelig at jeg skal kunne få føde en gang til. Men pga stor fare for at babyen må ut prematur, så er jeg usikker på hvor tidlig de setter igang en fødsel, eller om jeg må ha keisersnitt for at babyen er for liten til at de vil prøve vaginal fødsel.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp