Er førstegangsfødende i uke 31+1 nå. Har gledet meg til å føde hele svangerskapet, så for meg den problemfrie fødselen uten smertestillende, og helst hvor jeg kunne få være med å dra ut min egen sønn oppå brystet mitt.. Sånn blir det ikke.
Her er jeg innlagt på føden med både svangerskapsforgiftning og blodpropp. Svangerskapsforgiftningen gjør sånn at han må ut ganske så snart, pga min dårlige helse.. Og pga blodproppen min går jeg på høy dose blodfortynnende. Noe som gjør at det eneste valget jeg har, er keisersnitt med full narkose. For min del kunne det ikke vært verre..
Hele prosessen skremmer livet av meg. Jeg er veldig redd for at jeg skal blød ihjel, og aldri våkne så jeg får se sønnen min. Jeg frykter også bare det at jeg blir lagt narkose, og mens jeg sover så blir barnet mitt hastet opp på nyfødt intensiv og lagt i kuvøse fordi han er prematur og har for liten fødselsvekt..
Mannen min får heldigvis bli med hele veien, så han får sett sønnen vår hele tiden.
Men jeg blir jo liggende på oppvåkning et helt annet sted, om babyen min er i fin form kunne de ta han med ned til meg så jeg fikk sett han. Men hvis ikke skulle jeg få se bilde....
Syns det her er helt forferdelig... Først det jeg gjennomgår nå, så hele prosessen med å få han ut, uten å vite noe som helst, og uten å få se han på evigheter...
Misunner virkelig alle som får føde selv, og spesielt alle som får en termin baby..