Keisersnittskrekk, kan noen berolige meg??

[Zephyra]

Jeg frykter og risikerer keisersnitt, og det skremmer meg noe helt sinnsykt, hele operasjonsprosessen. Hvis man ser bort fra selve risikoen for babyen, og at de velger det fordi at det er for å redde barnet, så har jeg en sånn panikk for meg selv at jeg gråter bare jeg tenker på det.

Jeg er spesielt redd for å bli lagt i narkose og liksom gå glipp av starten, våkne opp alene og ikke vite noe om babyen min.

Men jeg er veldig redd for å få kateter og spinalvedøvelse også, føler på panikken for at jeg ikke får ha mannen tilstede HELE tiden under klargjøring. Redd for å bli så redd at jeg låser meg i en irrasjonell panikk der jeg bare nekter alt, og ikke fungerer uten å ha han som tryggheten min tilstede...

Så kan dere som har hatt keisersnitt fortelle meg om hele deres forløp? Mest mulig detaljer, ikke hold igjen på det ubehagelige. Jeg blir kun roligere av realitet, så jeg vet mer om hva jeg kan forvente og forholde meg til, hva jeg må forberede meg på. Jeg har to vaginale fødsler bak meg, det er altså inngrep jeg frykter...

 

[Frøkenholberg]

Jeg er gravid med vårt første barn og må mest sannsynlig ha et keisersnitt fordi luftveiene er så trange så da blir det fare for oss begge med en vanlig fødsel. Keisersnitt foregår med lokalbedøvelse så du er våken hele tiden. Hvis dette er noe dere har planlagt å gjøre så vil du normalt sett bli innkalt til et møte i god tid hvor de planlegger dato, og går gjennom hele prosedyren så du skal ha full kontroll på hva som skjer

 

[Nutella]

Jeg har også fryktet keisersnitt, hadde mange av de samme tankene som deg. Og keisersnitt ble dessverre en realitet da vi fikk nr 4. Hadde gode fødselsopplevelser med de andre barna. Så ble skikkelig nedtur da jeg fikk vite at det ble ks. Kroppen min skalv ukontrollert fra jeg fikk beskjeden til spinalbedøvelsen ble satt. Og ble helt uvell.
Kateteret har jeg dårlig erfaring med å få satt inn, og akkurat som tidligere gjorde det vondt å få satt det inn. Men var relativt fort gjort, og merket ikke noe da det var inne. I tillegg har jeg litt skrekken for stikk, så synes også det var fælt å vente på å få satt spinalbedøvelsen. Gjorde litt vondt akkurat i det de stakk. Den virket heldigvis fort. Men i alt var det psykiske værst. Mannen rakk ikke å bli med, og jeg følte meg så alene. Ville bare bort fra hele situasjonen. De som var på operasjonsstua var heldigvis veldig flinke. De forklarte hele tiden, og prøvde å trøste og berolige meg. Selve operasjonen merket jeg ikke så mye av. Var litt ekkelt i det de skulle ta ut babyen. Kjente at det romsterte inne i magen, men var ikke vondt. Den biten gikk ganske fort. Da de skulle sy igjen følte jeg det tok en hel evighet, ville bare bli ferdig. Skikkelig stusslig prosess. Ikke noe babykos etterpå, og jeg følte meg elendig som ikke kunne føde babyen min. Fælt å ligge der helt passiv uten å kunne jobbe for at babyen blir født. Alt i alt var det helt klart det psykiske som var det værste for mine del. For selv operasjonen gikk jo greit. Glad for at vi ikke skal ha flere barn, for ville aldri ha gått gjennom keisersnitt igjen. Tiden etterpå er også så mye bedre etter en fødsel.

 

[VictoriaH]

Hadde hastesnitt uke 27 pga tverrleie. Baby rett over på NFI etterpå.

Fikk rier ca 18:45 og KS ble bestemt ca 19:15. Trillet inn på operasjonen mens samboer var borte en liten stund mens de klargjorde meg. Hadde grudd meg til spinalbedøvelsen men det gikk veldig fint. Sykepleier beroliget meg mens anestesi satt spinal. Ble så lagt på bordet med diverse veneflon og samboer kom inn. Skalv mye, men i stor grad pga situasjonen med tidlig fødsel. Var mer redd for å miste henne enn KS.

Når alt var klart klypte de meg på magen for å sjekke bedøvelsen. Etter dette skjærte de. Jeg følte at de skjærte (ikke smerte, mer trykk) og det var bare rart. Da de kom inn til siste lag gikk vannet og det kjentes ut som at jeg tisset på meg. Baby ut, klargjort med respirator (pga gestasjonsalder), de begynte lukke meg etter at morkaken var ute og så gikk samboer ut for å se på lille. Hun er født 20:00 og han gikk ut for å se henne ca 20:13. Var borte kanskje 5 min. Leah dro videre til NFI.

Ble så trillet over på oppvåkning. Hvordan dette løses med en baby som ikke skal på en annen avdeling aner jeg ikke. Fikk ikke Leah oppå meg grunnet alderen hennes. Du skal ligge på oppvåkning til spinalbedøvelsen har gått ut (noen timer).

Verst med KS var smertene i etterkant, spesielt første natten. Jeg fikk lite hjelp av barsel, men samboer hjalp meg med alt. Klarte lite første 2 dagene og etter dette måtte jeg ta det ganske med ro noen uker, men hadde mulighet da vi var innlagt uansett.

 

[Zephyra]

Jeg har også fryktet keisersnitt, hadde mange av de samme tankene som deg. Og keisersnitt ble dessverre en realitet da vi fikk nr 4. Hadde gode fødselsopplevelser med de andre barna. Så ble skikkelig nedtur da jeg fikk vite at det ble ks. Kroppen min skalv ukontrollert fra jeg fikk beskjeden til spinalbedøvelsen ble satt. Og ble helt uvell.
Kateteret har jeg dårlig erfaring med å få satt inn, og akkurat som tidligere gjorde det vondt å få satt det inn. Men var relativt fort gjort, og merket ikke noe da det var inne. I tillegg har jeg litt skrekken for stikk, så synes også det var fælt å vente på å få satt spinalbedøvelsen. Gjorde litt vondt akkurat i det de stakk. Den virket heldigvis fort. Men i alt var det psykiske værst. Mannen rakk ikke å bli med, og jeg følte meg så alene. Ville bare bort fra hele situasjonen. De som var på operasjonsstua var heldigvis veldig flinke. De forklarte hele tiden, og prøvde å trøste og berolige meg. Selve operasjonen merket jeg ikke så mye av. Var litt ekkelt i det de skulle ta ut babyen. Kjente at det romsterte inne i magen, men var ikke vondt. Den biten gikk ganske fort. Da de skulle sy igjen følte jeg det tok en hel evighet, ville bare bli ferdig. Skikkelig stusslig prosess. Ikke noe babykos etterpå, og jeg følte meg elendig som ikke kunne føde babyen min. Fælt å ligge der helt passiv uten å kunne jobbe for at babyen blir født. Alt i alt var det helt klart det psykiske som var det værste for mine del. For selv operasjonen gikk jo greit. Glad for at vi ikke skal ha flere barn, for ville aldri ha gått gjennom keisersnitt igjen. Tiden etterpå er også så mye bedre etter en fødsel.

Ja det høres ut som om vi har litt like tanker om dette. For meg er det også det mentale som jeg frykter blir verst, og siden jeg har hatt svangerskaps- og fødselsdepresjon før så føler jeg det er en mulig trigger hvis jeg må gå gjennom det.
Tusen takk for svar uansett, selv om det ikke er en solskinnshistorie så trenger jeg virkelighet for å være forberedt

 

[Bønnelus]

Har du snakket med jordmor om dette? Hun kan sikkert ordne oppfølging og samtale for skrekken din.

Jeg hadde selv et hasteks, men ingen dårlig opplevelse av det - selv om det er "skrekken" slik du sier. God informasjon ble gitt, spinalbedøvelsen var ikke vond - og hele forløpet var i grunn veldig greit. Fikk han opp til meg etterpå. Han var sammen med pappaen sin den første tiden etterpå mens jeg lå på oppvåkning (en veldig spesiell opplevelse for pappaen som fikk oppleve å være første omsorgsperson for vår sønn). Sov mesteparten av tiden på oppvåkning.

Litt stress med operasjonssår den første tiden, men selv det var greit. Amming gikk også fint.

Som nevnt over kan det være lurt å snakke med en jordmor - enten din "lokale" eller på sykehuset.

 

[Zephyra]

Har du snakket med jordmor om dette? Hun kan sikkert ordne oppfølging og samtale for skrekken din.

Jeg hadde selv et hasteks, men ingen dårlig opplevelse av det - selv om det er "skrekken" slik du sier. God informasjon ble gitt, spinalbedøvelsen var ikke vond - og hele forløpet var i grunn veldig greit. Fikk han opp til meg etterpå. Han var sammen med pappaen sin den første tiden etterpå mens jeg lå på oppvåkning (en veldig spesiell opplevelse for pappaen som fikk oppleve å være første omsorgsperson for vår sønn). Sov mesteparten av tiden på oppvåkning.

Litt stress med operasjonssår den første tiden, men selv det var greit. Amming gikk også fint.

Som nevnt over kan det være lurt å snakke med en jordmor - enten din "lokale" eller på sykehuset.

Har snakket med jordmor ja, men pga sprengt kapasitet får de ikke tid til noe ordentlig samtale om temaet. Så blir nok ikke mer enn den kjappe gjennomgangen. Problemet med en irrasjonell frykt er jo at det ikke nødvendigvis er fort gjort å berolige meg heller, det er jo egentlig en prosess som kan ta lang tid. Har lest en del om ks, sånn rent medisinsk hvordan det gjennomføres, og må helst lese all god informasjon jeg kommer over. Men det hjelper meg å høre ekte opplevelser også, selv om de ikke alltid er så trøstende. Mye av skrekken min går ut på at jeg skal låse meg i en panikktilstand når jeg møter en skummel situasjon, og så bli så redd at de ikke klarer å få meg med inn på operasjonsstua. Altså, jeg har tannlegeskrekk, og der har jeg fått blackout og stukket av liksom... uten å ha noe minne av det, jeg går virkelig i en dyrisk panikktilstand. Så er mannen den eneste jeg klarer å relatere meg til når jeg er redd, og hittil har jeg ikke hørt om noen som får være sammen uavbrutt gjennom hele prosessen. Som regel skal mor klargjøres med bedøvelse og greier før far kommer inn, og den tiden uten han er jeg redd kan velte lasset. Og at hvis jeg faktisk blir liggende i ro der er det fordi jeg forsvinner inn i meg selv og ikke klarer komme tilbake igjen pga traumet... så jeg føler meg jo dum for å frykte dette, men klarer ikke bare slå det av liksom

 

[Bønnelus]

Har snakket med jordmor ja, men pga sprengt kapasitet får de ikke tid til noe ordentlig samtale om temaet. Så blir nok ikke mer enn den kjappe gjennomgangen. Problemet med en irrasjonell frykt er jo at det ikke nødvendigvis er fort gjort å berolige meg heller, det er jo egentlig en prosess som kan ta lang tid. Har lest en del om ks, sånn rent medisinsk hvordan det gjennomføres, og må helst lese all god informasjon jeg kommer over. Men det hjelper meg å høre ekte opplevelser også, selv om de ikke alltid er så trøstende. Mye av skrekken min går ut på at jeg skal låse meg i en panikktilstand når jeg møter en skummel situasjon, og så bli så redd at de ikke klarer å få meg med inn på operasjonsstua. Altså, jeg har tannlegeskrekk, og der har jeg fått blackout og stukket av liksom... uten å ha noe minne av det, jeg går virkelig i en dyrisk panikktilstand. Så er mannen den eneste jeg klarer å relatere meg til når jeg er redd, og hittil har jeg ikke hørt om noen som får være sammen uavbrutt gjennom hele prosessen. Som regel skal mor klargjøres med bedøvelse og greier før far kommer inn, og den tiden uten han er jeg redd kan velte lasset. Og at hvis jeg faktisk blir liggende i ro der er det fordi jeg forsvinner inn i meg selv og ikke klarer komme tilbake igjen pga traumet... så jeg føler meg jo dum for å frykte dette, men klarer ikke bare slå det av liksom

Kanskje du kunne fått henvisning fra fastlege til gynekolog for samtaler? Jeg vet ikke om alle gynekologer har erfaring som fødselslege, men er nok veldig mange.

Er det noe ved ditt svangerskap som gjør at du særlig risikerer ks? Skal du ha planlagt ks? Eller er du redd generelt?

Har du hatt innskrivingssamtale enda? Her kan du be jordmor notere hvilke tiltak du ønsker for visse situasjoner.

En frykt som din forstår jeg er veldig komplisert, og ikke noe quick-fix. Allikevel er det nok lurt å oppsøke hjelp der du kan. Å gå med så vonde tanker et helt svangerskap må være grusomt, og en fødsel er i seg selv overveldende for mor og far.

Håper det vil bli lettere for deg etter hvert

 

[Mia_mini]

Jeg hadde planlagt ks og syntes det var veldig fint.
Ja, kateter er ikke noe særlig godt, men det går veldig fort over.
Det værste jeg opplevde var en som ikke var så erfaren, som skulle sette veneflon på hånden min.
DET var vondt. Mye mye mer enn spinalen. Men da en annen person satte på andre hånden min, så gikk det flott.
Jeg hadde rier da spinalen ble satt, så å få den var for meg en enorm lettelse. Stikket var såvidt merkbart av hva jeg kan huske.
Det beste var at kroppen plutselig slappet av igjen, og jeg følte at jeg hadde litt kontroll.

Jeg har forøvrig også sprøyteskrekk og syntes alt gikk ok.
Eneste gangen mannen min ikke var i rommet var når jeg fikk spinalen. Ellers var han stilstede hele tiden, rett ved hodet mitt.

Ønsker deg masse lykke til, håper du unngår ks. Men om det blir det, så går det nok helt fint.

 

[Veivalsa]

Kanskje du kan høre om helsestasjonen har en psykolog med kort ventetid, dersom ekstra time hos jordmor ikke er mulig?
Du er vel ikke langt unna fødsel nå, heller?
Eller mulighet for en samtale med jordmor på gynpol? Det er vel kanskje ikke så lett å bare få en sånn time raskt, men kan være verdt å forsøke.
Om frykten er veldig ille, kan du jo møte opp på helsestasjonen og si at du må snakke emd jordmor i løpet av dagen, så kan det være at du får tid likevel.

Ellers skjønner jeg jo at angsten, som angst ofte er, ikke er rasjonell men heller ikke noe som bare kan avfeies eller diskuteres bort uten videre. Jeg har ikke hatt KS, men kjenner at det absolutt ikke er noe jeg vil ha. Men ekstrem frykt i svangerskap for andre ting, det har jeg hatt. Og det er absolutt ikke noe særlig.
Håper du kan få hjelp til å sortere tankene frem mot fødsel. Kanskje jm kan legge inn et ekstra notat om dette i journalen din når du skal føde?
Er ikke like lett å forklare når man er i fødsel heller.

 

[Mammatil2små20]

Har to keisersnitt bak meg, første var hastesnitt og andre var planlagt.

første opplevdes traumatisk etter mange timer i fødsel, jeg var ikke forberedt på at det kunne ende slik og ble kjemperedd, men da rakk jeg ikke tenke på klargjøring osv - hadde allerede epidural som ble erstattet av spinalbedøvelse, men selve operasjonen gikk veldig fint. I det baby var ute- etter få minutter- var fokuset på at jeg lå på en operasjonsstue fullstendig borte. Da var det baby som var viktig for meg. Far dro avgårde med baby mens jeg ble sydd, dette synes jeg var veldig vanskelig, men jeg var så sliten at jeg tror jeg sovnet et par ganger før jeg fikk se igjen baby på postoperativ etter en time.

Det planlagte snittet kan jeg ikke rose nok... altså det var en fantastisk opplevelse.
Hadde inntrykk av at alle jeg møtte på var genuint opptatt av at jeg skulle få en fin opplevelse. Møtte opp til avtalt tid på fødeavdelingen og ble tildelt et rom. Mannen fikk være med hele veien. Her fikk jeg skifte til skjorte og nettingtruse. Jeg var livredd kateter så fikk først litt bedøvelses-krem, og kjente så vidt at kateteret ble satt og det var ikke vondt, bare litt ekkelt i et par sekunder. Så ble jeg barbert det hvor snittet skulle tas. Deretter ble jeg trillet til operasjon, her møtte jeg mange hyggelige mennesker som alle hilse fint og det var god stemmning der inne(fredag) Hehe og jeg fikk hele tiden info om hva de gjorde og hva som skulle skje. Jeg var veldig nervøs for spinalbedøvelsen, for i motsetning til epidural så fikk jeg ikke bedøvelse først denne gangen. Stikket var ikke ille, men det var en veldig ekkel iling i det de sprøytet inn bedøvelsen. Ikke vondt, men heller ikke godt.. Dette gikk over ila sekunder og med ett kjentes beina varme og tunge og jeg ble mer om mer bedøvet. Så var det klart for operasjon og det eneste jeg kjente var at de flyttet på meg, ingen smerter overhodet. Etter et par minutter kom jenta vår.

De hadde tilgjengelig en barnepleier som da betydde at jeg kunne ha baby hos meg hele tiden- så jeg fikk ha henne hos meg under sying, på postoperativ og helt til vi kom Inn på barsel.

Første gang hadde jeg mye smerter i etterkant, men denne gangen var jeg oppe og gikk samme dag og hadde ingen problemer med å reise meg opp selv- alt i alt så har jeg opplevd to forskjellige keisersnitt, men jeg tenker tilbake på de begge som flotte opplevelser, og håper du får det samme

 

[Rybia]

Hadde pks. Jeg grudde meg som deg til det hele og spesielt til kateter og spinalbedøvelsen, men det var ingen grunn til det.

Kateteret ga de bedøvelse før de satte inn. Jeg kjente ingenting og det var inne før jeg skjønte de hadde begynt.

Da vi endelig, etter 4t venting, kom i gang begynte jeg å gråte på vei inn til operasjonen, fordi jeg var redd.

Før spinalbedøvelsen så fikk jeg lokalbedøvelse først, så det kjente jeg heller ikke.noe til. Jeg snakket med jordmoren som fulgte oss den dagen om at jeg var redd og hun stod tett ved meg og holdt på meg mens den ble satt. Jeg skalv som et aspeløv hele tiden, men det gikk så fint allikevel.

Under operasjonen satt mannen ved hodet mitt. Jeg fikk noe beroligende og fikk ikke med meg at jeg lå der nesten 40 min før babyen ble hentet ut. Jeg trodde det hadde tatt 10 min. Jeg fikk med meg ristingen i kroppen da de bukserte ut babyen og hørte skriker hennes. Da kom hun til hodet mitt først og så fulgte mannen henne hvert sekund fra der. Jeg fikk henne til brystet en gang til før hun ble sendt opp på NFI pga min svangerskapsdiabetes.

Jeg ble liggende litt alene mens de sydde meg. Deretter bar det opp på postoperative hvor jeg lå ca 7t pga stor blødning etter ca 1t tid. De stoppet den med noe medisin og gynekolog sjekket livmoren med ultralyd. Jeg merket blødningen ved at jeg ble så kald, men kjente ingenting, da spinalbedøvelsen fjernet all følelse fra under brystet og ned.

Alle jeg møtte den dagen var så nydelige. De beroliget meg og var så omsorgsfulle, det var rent rørende.

Mitt råd er å si i fra til alle du møter om din redsel, så passer de nok veldig godt på deg.

Formen etterpå var helt uproblematisk. Jeg fikk mer enn nok smertestillende. Etter jeg kom hjem, tok jeg 1 Paracet 1 gang. Jeg var på bena med en gang dagen etterpå. Ingenting var vondt. Såret grodde uten problemer.

Hadde jeg skulle hatt et pks til, hadde jeg bare gledet meg.

Lykke til!

 

[Zephyra]

Kanskje du kunne fått henvisning fra fastlege til gynekolog for samtaler? Jeg vet ikke om alle gynekologer har erfaring som fødselslege, men er nok veldig mange.

Er det noe ved ditt svangerskap som gjør at du særlig risikerer ks? Skal du ha planlagt ks? Eller er du redd generelt?

Har du hatt innskrivingssamtale enda? Her kan du be jordmor notere hvilke tiltak du ønsker for visse situasjoner.

En frykt som din forstår jeg er veldig komplisert, og ikke noe quick-fix. Allikevel er det nok lurt å oppsøke hjelp der du kan. Å gå med så vonde tanker et helt svangerskap må være grusomt, og en fødsel er i seg selv overveldende for mor og far.

Håper det vil bli lettere for deg etter hvert

Ja pga leie er det relativt stor risiko for hastesnitt. Pga kapasiteten hos jordmor og på fødestedet rekker vi ingen samtale før fødselen, så jeg må bare gjøre så godt jeg kan på egen hånd. Takk for svar

 

[Zephyra]

Kanskje du kan høre om helsestasjonen har en psykolog med kort ventetid, dersom ekstra time hos jordmor ikke er mulig?
Du er vel ikke langt unna fødsel nå, heller?
Eller mulighet for en samtale med jordmor på gynpol? Det er vel kanskje ikke så lett å bare få en sånn time raskt, men kan være verdt å forsøke.
Om frykten er veldig ille, kan du jo møte opp på helsestasjonen og si at du må snakke emd jordmor i løpet av dagen, så kan det være at du får tid likevel.

Ellers skjønner jeg jo at angsten, som angst ofte er, ikke er rasjonell men heller ikke noe som bare kan avfeies eller diskuteres bort uten videre. Jeg har ikke hatt KS, men kjenner at det absolutt ikke er noe jeg vil ha. Men ekstrem frykt i svangerskap for andre ting, det har jeg hatt. Og det er absolutt ikke noe særlig.
Håper du kan få hjelp til å sortere tankene frem mot fødsel. Kanskje jm kan legge inn et ekstra notat om dette i journalen din når du skal føde?
Er ikke like lett å forklare når man er i fødsel heller.

Kapasiteten hos jordmor og på fødestedet er litt sprengt akkurat nå, så det blir nok ingen samtale der. Kan prøve å få inn noen spørsmål når jeg skal på neste sjekk av leie. Ja fødselen nærmer seg jo med stormskritt, så jeg kjenner angsten tar litt mer tak for hver dag som går, så det er derfor jeg må prøve å jobbe med det. Jordmor så til meg at jeg kunne skrive et eget fødebrev i tilfelle ks, så det kan jeg jobbe litt med etter hva jeg leser her, for jeg får satt litt mer ord på ting nå.

 

[dagosi]

Kan være min historie er litt solskinn dessverre. Men jeg var som deg så redd for ks at jeg ønsket de skulle avlive meg for å ta kset, sånn at de ikke måtte ta hensyn til meg på noe vis under operasjonen.

Ble satt i gang da babyen ikke var helt i form. Vannet gikk, og de vurderte fortløpende hva som ble å skje. Fikk beskjed om at det kunne bli ks. Jeg var slett ikke klar for noe ks og når det kom noen å snakket med meg om kset så hørte jeg slett ikke etter. Jeg skulle ikke ha ks jeg skulle føde barnet hvert øyeblikk. Lå å håpet at han bare skulle sprette ut på mirakelt vis. Jordmor kom inn å ønsket å sjekke tilstanden hans og om det så ut som at han ville takle fødselen. Da hun tok han på hode falt pulsen hans umiddelbart, var et stort dropp på skjermen jeg var koblet opp til. Da var jeg klar. Det ble ks for gutten min. Han skulle ut i live! Er mye som har falt bort av hele greia. Kan ikke huske når de satte inn kateteret, bare at vi snakket om det før avgjørelsen ble tatt. Skulle egentlig nekte på bedøvelse så fikk det bare briste eller bære, men skjedde så mye rundt meg at jeg la ikke merke til alt som skjedde. Husker derimot at jeg umiddelbart ble ekstrem varm. Som om jeg hadde lagt meg på en ovn. Å selv om jeg ble så varm så skalv jeg som et aspeløv. Skalv allerede da de starta å kjøre meg opp til operasjonstua. Sånn helt ukontrollert, klarte ikke å stoppe. Jeg skalv slik under hele operasjonen tror jeg. Det gav seg ikke selv når jeg lå på oppvåkningen, så fikk noe for det også. Men hjalp ingenting. Så ut som jeg lå i en fryseboks pga all den skjelvingen. Så det var det værste jeg opplevde for egen del.

Da gutten kom sendte jeg mannen etter han! Jeg ville ikke at babyen ikke skulle ha noen han kjente rundt seg, å jeg var jo lenket til et operasjonsbord å holdt ennå på med å bli sydd sammen. Fikk sett han en liten stund mens jeg ble sydd, så forsvant de ned på føden med han og pappa. Når jeg var ferdigsydd kom de opp en tur på oppvåkningen til meg. Pappa melka meg til babyen, jeg var for trøtt til å røre meg. Pluss jeg skalv jo ennå så mye at jeg ikke hadde noe kontroll på armene mine. Så bar det avgårde med dem igjen å jeg ble liggende igjen å tenke. Gutten hadde lavt blodsukker å måtte derfor på nyfødt intensiven.

Jeg var oppe ganske kjapt etterpå. Men må innrømme at jeg var livredd for å legge meg for ikke å komme meg opp igjen, pga smertene når man røyser seg. Så ble ikke mange timer søvn på meg den uka vi var på sykehuset. Mannen min måtte hjem hver dag, så da gikk jeg å ruslet rundt alene å gråt mye. Var inne hos babyen også så mye jeg følte jeg kunne, men var redd for å være i veien der også, så hadde det ganske tøft mens vi var på sykehuset. Ble heldigvis bedre når vi kom hjem.

Fikk hjelp av gubben til å dusje hver dag, sånn at jeg fikk holdt det skikkelig rent. Dag 2 på tur i dusjen så står jeg å kler av meg, å gubbens øyne holder på å hoppe ut av hode på han. Jeg ser at det er blod på gulvet men sier at det skal være sånn fordi det er renselse. Men da sier han at det kommer ut fra feil plass. Så han gir meg en håndduk for å legge press på snittet mens han løper etter hjelp. Viste seg at jeg hadde en blodansamling bak det ytterste laget så da ble det tømt. Så fikk jeg en infeksjon og trolig en febergreie, hvor kroppen tok seg en pause. Jeg husker nesten ingenting av det, men gubben trodde jeg skulle dø. Og jeg ble sendt rundt for å se etter propp her å der, men uten resultat. Gikk over av seg selv og jeg kom gradvis tilbake til meg selv igjen. Dag 5 fikk jeg flytte inn på NFI sammen med snipp. På nytt står spruten ut av kset. Søsteren min var sammen med meg, og kunne bekrefte at det var kset. Denne gangen vet jeg jo hva problemet er, men må prøve å finne hjelp. Snur meg tilfeldigvis å ser at selv om jeg holder håndduk over såret så har det dryppet hele veien å må inn å si fra til hun som var kontakten vår den natta. Da vi kom hjem skjer det samme ennå en gang. Men da ringer jeg akutten å spør om jeg bare kan presse det ut selv og lappe meg sammen til dagen etter, og det gikk fint. Så fikk jeg vondt igjen i såret, så ille at jeg ble redd jeg ikke skulle komme meg ut av sengen dagen etter om jeg ventet til legekontoret åpnet på mandagsmorgen. Infeksjonen var nå ganske stor å jeg måtte få antibiotika å inn mandag til gynpol. Ble en uke med antibiotika på sykehuset. Fikk det intravinøst, ks ble barnemat i forhold til det! Det gjorde så vondt at jeg holdte på å bite av meg armen! Aldri opplevd en sånn smerte. De var også å gjorde reint i såret og drev på, men det kjente jeg ikke engang. Så min erfaring er, styr unna antibiotika intravinøst senere. Men må neste unge ut på keiserlig vis, så skal jeg ikke gråte over det.

Ble litt lang dessverre, så ikke sikkert du gidder lese alt, men håper du slipper keisersnitt, men prøv å ikke tenke så mye på det, lett for å skremme seg selv opp og at det derfor blir en verre opplevelse enn det egentlig er.

 

[Stolt mamma]

Har snakket med jordmor ja, men pga sprengt kapasitet får de ikke tid til noe ordentlig samtale om temaet. Så blir nok ikke mer enn den kjappe gjennomgangen. Problemet med en irrasjonell frykt er jo at det ikke nødvendigvis er fort gjort å berolige meg heller, det er jo egentlig en prosess som kan ta lang tid. Har lest en del om ks, sånn rent medisinsk hvordan det gjennomføres, og må helst lese all god informasjon jeg kommer over. Men det hjelper meg å høre ekte opplevelser også, selv om de ikke alltid er så trøstende. Mye av skrekken min går ut på at jeg skal låse meg i en panikktilstand når jeg møter en skummel situasjon, og så bli så redd at de ikke klarer å få meg med inn på operasjonsstua. Altså, jeg har tannlegeskrekk, og der har jeg fått blackout og stukket av liksom... uten å ha noe minne av det, jeg går virkelig i en dyrisk panikktilstand. Så er mannen den eneste jeg klarer å relatere meg til når jeg er redd, og hittil har jeg ikke hørt om noen som får være sammen uavbrutt gjennom hele prosessen. Som regel skal mor klargjøres med bedøvelse og greier før far kommer inn, og den tiden uten han er jeg redd kan velte lasset. Og at hvis jeg faktisk blir liggende i ro der er det fordi jeg forsvinner inn i meg selv og ikke klarer komme tilbake igjen pga traumet... så jeg føler meg jo dum for å frykte dette, men klarer ikke bare slå det av liksom

Her er min historie: jeg er livredd operasjoner, og mener livredd!!! Ble haste ks med nr 2 og jeg fikk full panikk. Trodde virkelig at jeg skulle dø. Jordmødre og legen på vakt ble tatt litt på senga av at jeg fikk panikk. Hadde sagt at jeg var livredd ks, men ingen skjønte egentlig hvor redd jeg var. Jordmødrene og samboer gjorde det de kunne for å roe meg ned. Ble rolig nok til at de fikk kjørt meg inn på operasjonsstua, men der låste det seg helt når samboer måtte gå for å ta på operasjonsklær og vaske hender. I panikken klarte jeg ikke å samle meg (var ikke utagerende med hylgråt og ikke følelse i bena) og de klarte ikke å flytte meg over til operasjonsbordet. Anestesi sykepleiere er ikke helt trent på å roe ned pasienter i panikk så kommentarer sv typen «nå må du skjerpe deg du er et voksent menneske» var ikke akkurat hjelpsomt. Etterhvert kom det en lege som skjønte situasjonen og samboer fikk komme inn med en gang han var klargjort. Legen var roen selv og gav korte, men tydelige beskjeder som jeg klarte å ta inn. Fikk flyttet meg over på operasjonsbordet og ble klargjort. Legen fortalte ALT som skjedde bak skjermbrettet og forberedte meg godt på hva som skulle skje, det hjalp masse. Når jeg hørte babyen skrike glemte jeg alt. Vi lå kinn mot kinn (pappaen holdt babyen inntil mitt kinn) til operasjonen var ferdig.
Er i dag ikke spesielt stolt over min reaksjon og panikk, men der og da var den frykten for å dø så stor at det låste seg.
Er fremdeles redd for operasjoner, men dødsangsten er litt mindre (ihvertfall når det er snakk om lokal bedøvelse og ikke full narkose).

 

[emmalouise]

Min ærlige opplevelse; ble ks pga seteleie og prematur vannavgang, hadde «hele dagen» på å forberede meg men det husker jeg ikke mye av. Hadde vært livredd for ks hele svangerskapet, noe som ble ekstra ille når vi så han lå i seteleie hele veien. De som satt inn kateter var ikke flinke på det og jeg hylte og skrek, mannen så sjokkert ut. Fikk panikk over spinal bedøvelsen men de prøvde å roe meg ned alle som var der og jeg husker legen var veldig forståelsesfull. Hadde og totalt angst for de nålene oppå hånden. Ble lettet når mannen fikk komme inn etterpå. Jeg bare gråt og gråt men alle i rommet trøstet så godt de kunne, så god erfaring sånt sett. Etter at han var ute (husker ikke noe av skjæringen) så ble mannen med ut og de hadde sagt de skulle komme inn igjen men det skjedde ikke. Jeg ble trillet på oppvåkning og lille og mannen hadde havnet på nfi, lå helt alene (de drev å stengte ned ene oppvåkningen foe natten tror jeg) i iallefall en time i mørket og så snøen lave ned i lyset ute. Hadde en mann som sjekket meg sikkert hvert kvarter eller noe. Til slutt kom en jordmor og informerte meg om baby og sa jeg måtte ligge der nede en stund til. Ble liggendes i nærmere 4 timer før de sendte meg opp for å hilse på mann og barn. Etter ett par timer med de ble jeg sendt på barsel (kl var rundt 03 da), mannen ble med ned en tur men han skulle sove oppe på nfi. Smertene dagen etterpå var grusomme, alt var helt forferdelig men siden jeg skulle opp og hilse på baby så fartet jeg rundt i rullestol hele den dagen, og jordmor fra barsel kom jevnlig opp med smertestillende. Vi måtte være 10 dager på barsel så jeg fikk mer smertestillende/sterkere/flere dager enn normalt sa de, siden jeg alikevel var der. Så merket ikke så mye smerter når jeg kom hjem. Jeg sliter i ettertid mest med «sorgen» over en prematur baby (at jeg ikke fikk gå lengre gravid altså, baby han har det fint og ingen skader), og sorgen over hvor ensom jeg var de første timene i livet hans, at jeg ikke fikk se han.

 

[Montørfrue]

Har to keisersnitt bak meg, første var hastesnitt og andre var planlagt.

første opplevdes traumatisk etter mange timer i fødsel, jeg var ikke forberedt på at det kunne ende slik og ble kjemperedd, men da rakk jeg ikke tenke på klargjøring osv - hadde allerede epidural som ble erstattet av spinalbedøvelse, men selve operasjonen gikk veldig fint. I det baby var ute- etter få minutter- var fokuset på at jeg lå på en operasjonsstue fullstendig borte. Da var det baby som var viktig for meg. Far dro avgårde med baby mens jeg ble sydd, dette synes jeg var veldig vanskelig, men jeg var så sliten at jeg tror jeg sovnet et par ganger før jeg fikk se igjen baby på postoperativ etter en time.

Det planlagte snittet kan jeg ikke rose nok... altså det var en fantastisk opplevelse.
Hadde inntrykk av at alle jeg møtte på var genuint opptatt av at jeg skulle få en fin opplevelse. Møtte opp til avtalt tid på fødeavdelingen og ble tildelt et rom. Mannen fikk være med hele veien. Her fikk jeg skifte til skjorte og nettingtruse. Jeg var livredd kateter så fikk først litt bedøvelses-krem, og kjente så vidt at kateteret ble satt og det var ikke vondt, bare litt ekkelt i et par sekunder. Så ble jeg barbert det hvor snittet skulle tas. Deretter ble jeg trillet til operasjon, her møtte jeg mange hyggelige mennesker som alle hilse fint og det var god stemmning der inne(fredag) Hehe og jeg fikk hele tiden info om hva de gjorde og hva som skulle skje. Jeg var veldig nervøs for spinalbedøvelsen, for i motsetning til epidural så fikk jeg ikke bedøvelse først denne gangen. Stikket var ikke ille, men det var en veldig ekkel iling i det de sprøytet inn bedøvelsen. Ikke vondt, men heller ikke godt.. Dette gikk over ila sekunder og med ett kjentes beina varme og tunge og jeg ble mer om mer bedøvet. Så var det klart for operasjon og det eneste jeg kjente var at de flyttet på meg, ingen smerter overhodet. Etter et par minutter kom jenta vår.

De hadde tilgjengelig en barnepleier som da betydde at jeg kunne ha baby hos meg hele tiden- så jeg fikk ha henne hos meg under sying, på postoperativ og helt til vi kom Inn på barsel.

Første gang hadde jeg mye smerter i etterkant, men denne gangen var jeg oppe og gikk samme dag og hadde ingen problemer med å reise meg opp selv- alt i alt så har jeg opplevd to forskjellige keisersnitt, men jeg tenker tilbake på de begge som flotte opplevelser, og håper du får det samme

Samme opplevelse og erfaring som deg, både med haste ks og pks. Pks var en fin opplevelse - far var med hele tiden, fikk klippe navlestrengen, jeg fikk baby i armene med en gang etter på. Hadde også babyen med oss hele tiden både på oppvåkningen og til vi kom på vårt eget rom. Ved pks var jeg i super form - i motsetning til ved hasteks der jeg var utslitt etter dagevis med fødsel og bare ville sove etter på. Skal ha pks denne gangen også, er ikke engstelig for dette i det hele tatt.

 

[Bkno1566992]

Jeg frykter og risikerer keisersnitt, og det skremmer meg noe helt sinnsykt, hele operasjonsprosessen. Hvis man ser bort fra selve risikoen for babyen, og at de velger det fordi at det er for å redde barnet, så har jeg en sånn panikk for meg selv at jeg gråter bare jeg tenker på det.

Jeg er spesielt redd for å bli lagt i narkose og liksom gå glipp av starten, våkne opp alene og ikke vite noe om babyen min.

Men jeg er veldig redd for å få kateter og spinalvedøvelse også, føler på panikken for at jeg ikke får ha mannen tilstede HELE tiden under klargjøring. Redd for å bli så redd at jeg låser meg i en irrasjonell panikk der jeg bare nekter alt, og ikke fungerer uten å ha han som tryggheten min tilstede...

Så kan dere som har hatt keisersnitt fortelle meg om hele deres forløp? Mest mulig detaljer, ikke hold igjen på det ubehagelige. Jeg blir kun roligere av realitet, så jeg vet mer om hva jeg kan forvente og forholde meg til, hva jeg må forberede meg på. Jeg har to vaginale fødsler bak meg, det er altså inngrep jeg frykter...

Mitt første svangerskap endte i akutt keisersnitt og det var naturligvis ikke noen god opplevelse. For min del var det verste at jeg ikke hadde noe kunnskap om det og ikke ante hva det innebærte. jm og de andre på teamet var dessverre heller ikke gode på å informere og berolige så jeg gikk i fullstendig panikk og skjalv i hele kroppen før jeg ble «borte». Jeg mistet mye blod og ble sendt på intensiven etter KS. Jeg fikk derfor ikke treffe sønnen min før 5 timer etter han kom til verden og jeg var så redd for at jeg ikke fikk de «rette» følelsene ettersom det tok så lang tid. MEN heldigvis kom lykketårer og glede i det øyeblikket han ble lagt på brystet mitt

Her kommer den delen som jeg håper vil hjelpe deg i stede for å skremme deg:

Skaff deg mest mulig kunnskap (du er jo godt i gang ) angående KS. Snakk med JM om bekymringene dine og ta det også opp på sykehuset når du har innskrivings samtale. Ville skrevet det i ønskebrevet også at dette er noe som bekymrer deg og at god informasjon og plenty av omsorg er viktig for deg om det tar den vendingen!

Det kommer til å gå bra uansett hvordan barnet ditt kommer til verden! Vi kvinner tåler enormt

 

[Zephyra]

Jeg var faktisk på sykehuset idag og fikk snakke med en lege, fikk lagt en plan, og ble litt beroliget. Det har også hjulpet å lese alle svar her, selv om de fleste ikke bærer preg av solskinn underveis. Da har jeg brukt en del tid og energi på å forberede meg mentalt, for deretter måtte jobbe med å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med det om det skjer. Nå har jeg nådd et punkt, så bra så det kan bli tror jeg, der jeg slapper litt mer av. Ser mer lyst på ting
Så tusen takk for alle svar