Keisersnitt

[Kh86]

Jeg skal ha planlagt keisersnitt om ei ukes tid og kjenner at jeg gruer meg litt til det. Har noen no erfaring med det? Selv har jeg aldri vært innlagt på sykehus og aldri operert, så det blir en ny opplevelse i tilegg til at dette er mitt første barn

 

[ChristinaW]

Med første blei det HSK.
Fra og være en litt ekkel opplevelse så blei det faktisk veldig fint. Bare fine ting å si om ks.
og siden du har planlagt er jeg sikker på at det blir en fin opplevelse for deg Du blir nok tatt godt vare på!
Masse lykke til.

 

[Kh86]

Med første blei det HSK.
Fra og være en litt ekkel opplevelse så blei det faktisk veldig fint. Bare fine ting å si om ks.
og siden du har planlagt er jeg sikker på at det blir en fin opplevelse for deg Du blir nok tatt godt vare på!
Masse lykke til.

Håper det, og at alt går fint med både meg og ungen Takk

 

[Luna0912]

Samme for min del. Første barn og første keisersnitt. Gruer meg veldig jeg også.
Er det noen med erfaring som kan si noe om tida rett etter?
Jeg har tidligere hatt en operasjon i magen der 3 uker etterpå var helt forferdelige. Er redd for at dette også skal bli sånn, med smerter...

 

[Tulipen]

Sniker fra juli
Jeg hadde planlagt keisersnitt med forrige. Og jeg kan prøve å «objektivt» skissere hvordan det foregår samt dele mine erfaringer fra operasjon til hjemreise?

Før operasjon får du kateter og blir bedøvet med spinalbedøvelse (jeg fikk bedøvelsen på operasjonsbordet). De gjorde også klart veneporter i hendene mine til å administrere bedøvelse etc.

Så ble jeg lagt til rette og de trakk en skjerm mellom meg og kirurgene. Kjente ingenting av selve snittet annet enn når de tok henne ut. Da kjente jeg på en måte at de holdt på inni der og «ploppa» henne ut, og kroppen min beveget seg, men alt skjedde helt uten følelse. Litt vanskelig å forklare, men ingen skremmende eller ubehagelig opplevelse. Bare litt snålt.

Siden alt var i orden og hun skrek med en gang fikk jeg lov til å snuse kjapt på henne og titte litt før de dro avgårde med henne (fikk på forhånd beskjed om at KS-barna ofte var stille og livløse når de kom ut, og måtte ha hjelp til å komme i gang med pust osv. så var egentlig ikke forberedt på å få se henne med én gang. Hyggelig overraskelse!)

Så ble jeg liggende for at de skulle ta ut morkake og bli sydd. Mistet litt mer blod enn det som er vanlig ved planlagt KS på grunn av et hematom i livmoren, men det eneste jeg merket til det var at jeg ble litt svimmel. Sånn som jeg ser for meg at man blir når man gir blod? Det ekleste var at jeg reagerte på noe de sprøyter inn i veneporten og begynte å klø og få tungpust. Det ble veldig fort løst og varte veldig kort, og er uvanlig fikk jeg inntrykk av. Bare jeg som er rar Anestesisykepleier/lege snakket med meg hele veien og en av jordmødrene ble værende etter at hun var ute og fortalte om både barnet og morkaken. Hadde egentlig en fin stund der.

Så kommer det noen timer jeg ikke husker noe særlig av. Da ble jeg trillet opp på postoperativ avdeling der jeg fikk en masse morfin og var helt ute av det. Sov og glippet om hverandre og husker vel egentlig bare at en jordmor/sykepleier drev og klemte på magen osv i ny og ne for at livmoren skulle tømme seg. Lengtet etter å se ungen, men var samtidig relativt salig og trøtt.

Så fikk jeg omsider se barnet og pappaen og vi fikk rom på barsel. Enerom faktisk. Vi var der i fire netter. Samme dag som snittet var jeg vel mer eller mindre neddopet og sliten, så da ble det vel egentlig mest ammetrening og soving.

Dag to måtte jeg dusje. Det var ukult, for det strammet og gjorde vondt i arret og jeg var skikkelig svimmel. Samboeren min måtte støtte meg inn og hjelpe meg mens jeg satt på en stol. Den dagen hadde jeg også endel smerter i form av etterrier (tror jeg fikk noe i tablettform som skulle fremprovosere det) og verk fra operasjonssåret. Hadde også utrolige luftsmerter helt opp i skuldra etter operasjonen Tror det hadde vært veldig vanskelig å klare seg selv med baby og uten barnefar. Kreka meg rundt som en eldgammel krok. Men der er vi kvinner ulike: jeg så mødre som hadde tatt KS omtrent samtidig med meg som svinset rundt på barsel som duggfriske peoner (det ga meg skikkelig mindreverdighetskomplekser). Hahaha.

Dag tre var det bedre. Og deretter gikk det bare oppover, selv om det verka litt i arret og jeg fremdeles hadde sammentrekninger. I den anledning fikk jeg smertestillende hver 6 time og vi senket og hevet dosen ved behov. Jeg fikk god tid til å kose med og bli kjent med baby, og ammingen gikk som en drøm etter noen litt kronglete første to dager Deilig å ha så god tid sammen med kompetansen.

Det jeg ikke var forberedt på, og som var det tyngste med hele opplevelsen, var følelsen av å ikke strekke til. Fordi jeg var i ganske «dårlig» forfatning og måtte ta det med ro, ble det samboer som skifter det meste av bleier, som hentet og blandet MME (før vi klarte ammingen helt) og som trillet og bysset på babyen. Han hjalp også meg veldig mye, med å hente ting og mat, støtte til toalett osv. Så det ble stor kontrast mellom oss der. Pleierne og jordmødrene begynte i den anledning å adressere ham ganske mye, fordi som jo sant var: han visste hva slags avføring barnet hadde hatt, hvor mye og ofte hun hadde tisset, hva hun hadde drukket etc. Så da følte jeg meg som femte hjulpet på vogna og endte opp gråtende i kafeen klokka 04.00 om natten

Hadde heldigvis fine og kloke forumdamer som kunne be meg snakke med de ansatte om det - noe jeg gjorde, og straks ble det mye bedre. De gjorde et bevisst forsøk på å inkludere meg mer

Vi reiste hjem dag fem, og jeg var da i god form. Kunne bære baby og ta i mot besøk hjemme. Tok Ibux og Paracet i to uker, men var ute og gikk og møtte folk bare 8 dager etter forløsning. Da uten særskilte plager. Alt i alt en fin opplevelse, med unntak av følelsen av total tilkortkommenhet på barsel. Akkurat det utjevnet seg jo veldig når jeg ble matfat numero uno da. Da var det samboer som ikke strakk til

Lykke til!

 

[Kh86]

Sniker fra juli
Jeg hadde planlagt keisersnitt med forrige. Og jeg kan prøve å «objektivt» skissere hvordan det foregår samt dele mine erfaringer fra operasjon til hjemreise?

Før operasjon får du kateter og blir bedøvet med spinalbedøvelse (jeg fikk bedøvelsen på operasjonsbordet). De gjorde også klart veneporter i hendene mine til å administrere bedøvelse etc.

Så ble jeg lagt til rette og de trakk en skjerm mellom meg og kirurgene. Kjente ingenting av selve snittet annet enn når de tok henne ut. Da kjente jeg på en måte at de holdt på inni der og «ploppa» henne ut, og kroppen min beveget seg, men alt skjedde helt uten følelse. Litt vanskelig å forklare, men ingen skremmende eller ubehagelig opplevelse. Bare litt snålt.

Siden alt var i orden og hun skrek med en gang fikk jeg lov til å snuse kjapt på henne og titte litt før de dro avgårde med henne (fikk på forhånd beskjed om at KS-barna ofte var stille og livløse når de kom ut, og måtte ha hjelp til å komme i gang med pust osv. så var egentlig ikke forberedt på å få se henne med én gang. Hyggelig overraskelse!)

Så ble jeg liggende for at de skulle ta ut morkake og bli sydd. Mistet litt mer blod enn det som er vanlig ved planlagt KS på grunn av et hematom i livmoren, men det eneste jeg merket til det var at jeg ble litt svimmel. Sånn som jeg ser for meg at man blir når man gir blod? Det ekleste var at jeg reagerte på noe de sprøyter inn i veneporten og begynte å klø og få tungpust. Det ble veldig fort løst og varte veldig kort, og er uvanlig fikk jeg inntrykk av. Bare jeg som er rar Anestesisykepleier/lege snakket med meg hele veien og en av jordmødrene ble værende etter at hun var ute og fortalte om både barnet og morkaken. Hadde egentlig en fin stund der.

Så kommer det noen timer jeg ikke husker noe særlig av. Da ble jeg trillet opp på postoperativ avdeling der jeg fikk en masse morfin og var helt ute av det. Sov og glippet om hverandre og husker vel egentlig bare at en jordmor/sykepleier drev og klemte på magen osv i ny og ne for at livmoren skulle tømme seg. Lengtet etter å se ungen, men var samtidig relativt salig og trøtt.

Så fikk jeg omsider se barnet og pappaen og vi fikk rom på barsel. Enerom faktisk. Vi var der i fire netter. Samme dag som snittet var jeg vel mer eller mindre neddopet og sliten, så da ble det vel egentlig mest ammetrening og soving.

Dag to måtte jeg dusje. Det var ukult, for det strammet og gjorde vondt i arret og jeg var skikkelig svimmel. Samboeren min måtte støtte meg inn og hjelpe meg mens jeg satt på en stol. Den dagen hadde jeg også endel smerter i form av etterrier (tror jeg fikk noe i tablettform som skulle fremprovosere det) og verk fra operasjonssåret. Hadde også utrolige luftsmerter helt opp i skuldra etter operasjonen Tror det hadde vært veldig vanskelig å klare seg selv med baby og uten barnefar. Kreka meg rundt som en eldgammel krok. Men der er vi kvinner ulike: jeg så mødre som hadde tatt KS omtrent samtidig med meg som svinset rundt på barsel som duggfriske peoner (det ga meg skikkelig mindreverdighetskomplekser). Hahaha.

Dag tre var det bedre. Og deretter gikk det bare oppover, selv om det verka litt i arret og jeg fremdeles hadde sammentrekninger. I den anledning fikk jeg smertestillende hver 6 time og vi senket og hevet dosen ved behov. Jeg fikk god tid til å kose med og bli kjent med baby, og ammingen gikk som en drøm etter noen litt kronglete første to dager Deilig å ha så god tid sammen med kompetansen.

Det jeg ikke var forberedt på, og som var det tyngste med hele opplevelsen, var følelsen av å ikke strekke til. Fordi jeg var i ganske «dårlig» forfatning og måtte ta det med ro, ble det samboer som skifter det meste av bleier, som hentet og blandet MME (før vi klarte ammingen helt) og som trillet og bysset på babyen. Han hjalp også meg veldig mye, med å hente ting og mat, støtte til toalett osv. Så det ble stor kontrast mellom oss der. Pleierne og jordmødrene begynte i den anledning å adressere ham ganske mye, fordi som jo sant var: han visste hva slags avføring barnet hadde hatt, hvor mye og ofte hun hadde tisset, hva hun hadde drukket etc. Så da følte jeg meg som femte hjulpet på vogna og endte opp gråtende i kafeen klokka 04.00 om natten

Hadde heldigvis fine og kloke forumdamer som kunne be meg snakke med de ansatte om det - noe jeg gjorde, og straks ble det mye bedre. De gjorde et bevisst forsøk på å inkludere meg mer

Vi reiste hjem dag fem, og jeg var da i god form. Kunne bære baby og ta i mot besøk hjemme. Tok Ibux og Paracet i to uker, men var ute og gikk og møtte folk bare 8 dager etter forløsning. Da uten særskilte plager. Alt i alt en fin opplevelse, med unntak av følelsen av total tilkortkommenhet på barsel. Akkurat det utjevnet seg jo veldig når jeg ble matfat numero uno da. Da var det samboer som ikke strakk til

Lykke til!

Takk for at du deler dine erfaringer og din opplevelse, så vi som ikke vet hva vi går til får et lite innblikk i hva som foregår

Jeg er i grunn like spent og nervøs for å få satt inn katerer og bedøvelse som selve inngrepet og tiden etterpå hehe... Men forhåpentligvis så går alt fint

 

[Tulipen]

Takk for at du deler dine erfaringer og din opplevelse, så vi som ikke vet hva vi går til får et lite innblikk i hva som foregår

Jeg er i grunn like spent og nervøs for å få satt inn katerer og bedøvelse som selve inngrepet og tiden etterpå hehe... Men forhåpentligvis så går alt fint

Skjønner det! Synes kateteret var ubehagelig. Det fremprovoserer på en måte tissetrang og det gjorde litt småvondt (men ikke mer enn at det var mest plagsomt). Bedøvelsen var bare digg egentlig, for da forsvant ubehaget med kateteret Men rart å må få andre til å legge deg ned. Beina bare dingla. Haha.

 

[Kh86]

Skjønner det! Synes kateteret var ubehagelig. Det fremprovoserer på en måte tissetrang og det gjorde litt småvondt (men ikke mer enn at det var mest plagsomt). Bedøvelsen var bare digg egentlig, for da forsvant ubehaget med kateteret Men rart å må få andre til å legge deg ned. Beina bare dingla. Haha.

Det høres hvertfall ubehagelig ut å sette det inn Haha, sikkert en litt merkelig følelse vil jeg tru... Gleder meg til å få det overstått

 

[Luna0912]

Sniker fra juli
Jeg hadde planlagt keisersnitt med forrige. Og jeg kan prøve å «objektivt» skissere hvordan det foregår samt dele mine erfaringer fra operasjon til hjemreise?

Før operasjon får du kateter og blir bedøvet med spinalbedøvelse (jeg fikk bedøvelsen på operasjonsbordet). De gjorde også klart veneporter i hendene mine til å administrere bedøvelse etc.

Så ble jeg lagt til rette og de trakk en skjerm mellom meg og kirurgene. Kjente ingenting av selve snittet annet enn når de tok henne ut. Da kjente jeg på en måte at de holdt på inni der og «ploppa» henne ut, og kroppen min beveget seg, men alt skjedde helt uten følelse. Litt vanskelig å forklare, men ingen skremmende eller ubehagelig opplevelse. Bare litt snålt.

Siden alt var i orden og hun skrek med en gang fikk jeg lov til å snuse kjapt på henne og titte litt før de dro avgårde med henne (fikk på forhånd beskjed om at KS-barna ofte var stille og livløse når de kom ut, og måtte ha hjelp til å komme i gang med pust osv. så var egentlig ikke forberedt på å få se henne med én gang. Hyggelig overraskelse!)

Så ble jeg liggende for at de skulle ta ut morkake og bli sydd. Mistet litt mer blod enn det som er vanlig ved planlagt KS på grunn av et hematom i livmoren, men det eneste jeg merket til det var at jeg ble litt svimmel. Sånn som jeg ser for meg at man blir når man gir blod? Det ekleste var at jeg reagerte på noe de sprøyter inn i veneporten og begynte å klø og få tungpust. Det ble veldig fort løst og varte veldig kort, og er uvanlig fikk jeg inntrykk av. Bare jeg som er rar Anestesisykepleier/lege snakket med meg hele veien og en av jordmødrene ble værende etter at hun var ute og fortalte om både barnet og morkaken. Hadde egentlig en fin stund der.

Så kommer det noen timer jeg ikke husker noe særlig av. Da ble jeg trillet opp på postoperativ avdeling der jeg fikk en masse morfin og var helt ute av det. Sov og glippet om hverandre og husker vel egentlig bare at en jordmor/sykepleier drev og klemte på magen osv i ny og ne for at livmoren skulle tømme seg. Lengtet etter å se ungen, men var samtidig relativt salig og trøtt.

Så fikk jeg omsider se barnet og pappaen og vi fikk rom på barsel. Enerom faktisk. Vi var der i fire netter. Samme dag som snittet var jeg vel mer eller mindre neddopet og sliten, så da ble det vel egentlig mest ammetrening og soving.

Dag to måtte jeg dusje. Det var ukult, for det strammet og gjorde vondt i arret og jeg var skikkelig svimmel. Samboeren min måtte støtte meg inn og hjelpe meg mens jeg satt på en stol. Den dagen hadde jeg også endel smerter i form av etterrier (tror jeg fikk noe i tablettform som skulle fremprovosere det) og verk fra operasjonssåret. Hadde også utrolige luftsmerter helt opp i skuldra etter operasjonen Tror det hadde vært veldig vanskelig å klare seg selv med baby og uten barnefar. Kreka meg rundt som en eldgammel krok. Men der er vi kvinner ulike: jeg så mødre som hadde tatt KS omtrent samtidig med meg som svinset rundt på barsel som duggfriske peoner (det ga meg skikkelig mindreverdighetskomplekser). Hahaha.

Dag tre var det bedre. Og deretter gikk det bare oppover, selv om det verka litt i arret og jeg fremdeles hadde sammentrekninger. I den anledning fikk jeg smertestillende hver 6 time og vi senket og hevet dosen ved behov. Jeg fikk god tid til å kose med og bli kjent med baby, og ammingen gikk som en drøm etter noen litt kronglete første to dager Deilig å ha så god tid sammen med kompetansen.

Det jeg ikke var forberedt på, og som var det tyngste med hele opplevelsen, var følelsen av å ikke strekke til. Fordi jeg var i ganske «dårlig» forfatning og måtte ta det med ro, ble det samboer som skifter det meste av bleier, som hentet og blandet MME (før vi klarte ammingen helt) og som trillet og bysset på babyen. Han hjalp også meg veldig mye, med å hente ting og mat, støtte til toalett osv. Så det ble stor kontrast mellom oss der. Pleierne og jordmødrene begynte i den anledning å adressere ham ganske mye, fordi som jo sant var: han visste hva slags avføring barnet hadde hatt, hvor mye og ofte hun hadde tisset, hva hun hadde drukket etc. Så da følte jeg meg som femte hjulpet på vogna og endte opp gråtende i kafeen klokka 04.00 om natten

Hadde heldigvis fine og kloke forumdamer som kunne be meg snakke med de ansatte om det - noe jeg gjorde, og straks ble det mye bedre. De gjorde et bevisst forsøk på å inkludere meg mer

Vi reiste hjem dag fem, og jeg var da i god form. Kunne bære baby og ta i mot besøk hjemme. Tok Ibux og Paracet i to uker, men var ute og gikk og møtte folk bare 8 dager etter forløsning. Da uten særskilte plager. Alt i alt en fin opplevelse, med unntak av følelsen av total tilkortkommenhet på barsel. Akkurat det utjevnet seg jo veldig når jeg ble matfat numero uno da. Da var det samboer som ikke strakk til

Lykke til!

Takk for at du delte. Det var igrunn dette jeg var redd for å få bekrefta og det høres ut som samme opplevelse som jeg hadde etter operasjon i samme område. Bare å fortsette å grue seg med andre ord :-(

 

[Tulipen]

Takk for at du delte. Det var igrunn dette jeg var redd for å få bekrefta og det høres ut som samme opplevelse som jeg hadde etter operasjon i samme område. Bare å fortsette å grue seg med andre ord :-(

Håper du får en bedre opplevelse denne gangen Som sagt var jeg i god form dag 5 når vi reise hjem. Så det er håp?

 

[Kh86]

Dere som har hatt keisersnitt, var dere på sykehuset på samtale dagen før? Jeg fikk nemlig vite i dag at jeg skal ha forberedende samtale samme dag som selve keisersnittet, i stedet for dagen før.