Sjokkabolla
Forelsket i forumet
Ja, nå trenger jeg litt for - og imot argumenter..
Jeg var hos jordmor her om dagen. Vi snakket litt om fødsel. Jeg la frem hva som bekymret meg..
- Åreknutene som ligger på kjønnsleppen.. Noen ganger er det så vondt at jeg nesten ikke klarer å tisse engang fordi trykket gjør at det føles ut som det skal eksplodere.. Og verre er det når man skal bommelom. Men dette er ikke hver gang, men spesielt hvis jeg har tråkket mye en dag..
- Revning .. Jeg er en revne jente.. Jeg har født på 25 og 20 minutter tidligere. Og det sier bare sitt.. Etter fødsel nr. 2 ble jeg operert for mine fødselssader i narkose der gynekolog lappet meg sammen igjen. (Revner fremover) og nå, etter 5 år føler jeg at alt er som det skal igjen. Sex begynner å bli godt igjen for å si det sånn..
- Bekkenløsning... Hvis jeg skal ligge på rygg når jeg føder, noe som jeg må hvis de skal prøve å holde imot for trykket på åreknutene og at jeg ikke revner så mye, så er dette en meget ugunstig fødestilling med bekkenløsning. Da bør man ligge på siden for at ikke bekkenet skal "bli verre". (Trenger ikke bli det, men kan bli det)
Jordmor sier; "Jeg tror jeg henviser deg til sykehuset for en samtale der gynekolog kan vurdere deg og dere kan snakke om keisersnitt. Jeg tror nok han vil anbefale vaginal fødsel, fordi det gjør de alltid, men du kan tenke litt igjennom hva du selv vil. For dersom du ønsker keisersnitt, må du legge inn litt akjser for det på sykehuset fordi de som sagt stort sett alltid anbefaler vaginal fødsel." Og forresten, hvis det blir keisersnitt, så tar de det ca 2 uker før termin. Så da har du bare 4 uker igjen.. "
Så sitter jeg igjen her da, og keisersnitt har jo aldri slått meg. Dersom gynekologen anbefaler meg keisersnitt, så må jeg jo følge det rådet. Men hva om det er litt opp til meg?
Jeg er livredd for å ikke få "den følelsen" hvis dere skjønner dersom jeg velger keisersnitt. "Den følelsen" er liksom bare ubeskrivelig, man har kjempet seg til en premie. Og i det ungen legges på brystet, så er alt over.. Hvis jeg velger keisersnitt, så er jeg så redd for at alt skal bli så rart.. Og ser for meg at livet etter et keisersnitt er så mye verre enn å ha født. Men jeg vet jo ingenting om dette fordi jeg har aldri tatt keiserenitt før.
Så... Kom gjerne med argumenter for- og imot! For det trenger jeg virkelig å høre nå..
Jeg var hos jordmor her om dagen. Vi snakket litt om fødsel. Jeg la frem hva som bekymret meg..
- Åreknutene som ligger på kjønnsleppen.. Noen ganger er det så vondt at jeg nesten ikke klarer å tisse engang fordi trykket gjør at det føles ut som det skal eksplodere.. Og verre er det når man skal bommelom. Men dette er ikke hver gang, men spesielt hvis jeg har tråkket mye en dag..
- Revning .. Jeg er en revne jente.. Jeg har født på 25 og 20 minutter tidligere. Og det sier bare sitt.. Etter fødsel nr. 2 ble jeg operert for mine fødselssader i narkose der gynekolog lappet meg sammen igjen. (Revner fremover) og nå, etter 5 år føler jeg at alt er som det skal igjen. Sex begynner å bli godt igjen for å si det sånn..
- Bekkenløsning... Hvis jeg skal ligge på rygg når jeg føder, noe som jeg må hvis de skal prøve å holde imot for trykket på åreknutene og at jeg ikke revner så mye, så er dette en meget ugunstig fødestilling med bekkenløsning. Da bør man ligge på siden for at ikke bekkenet skal "bli verre". (Trenger ikke bli det, men kan bli det)
Jordmor sier; "Jeg tror jeg henviser deg til sykehuset for en samtale der gynekolog kan vurdere deg og dere kan snakke om keisersnitt. Jeg tror nok han vil anbefale vaginal fødsel, fordi det gjør de alltid, men du kan tenke litt igjennom hva du selv vil. For dersom du ønsker keisersnitt, må du legge inn litt akjser for det på sykehuset fordi de som sagt stort sett alltid anbefaler vaginal fødsel." Og forresten, hvis det blir keisersnitt, så tar de det ca 2 uker før termin. Så da har du bare 4 uker igjen.. "
Så sitter jeg igjen her da, og keisersnitt har jo aldri slått meg. Dersom gynekologen anbefaler meg keisersnitt, så må jeg jo følge det rådet. Men hva om det er litt opp til meg?
Jeg er livredd for å ikke få "den følelsen" hvis dere skjønner dersom jeg velger keisersnitt. "Den følelsen" er liksom bare ubeskrivelig, man har kjempet seg til en premie. Og i det ungen legges på brystet, så er alt over.. Hvis jeg velger keisersnitt, så er jeg så redd for at alt skal bli så rart.. Og ser for meg at livet etter et keisersnitt er så mye verre enn å ha født. Men jeg vet jo ingenting om dette fordi jeg har aldri tatt keiserenitt før.
Så... Kom gjerne med argumenter for- og imot! For det trenger jeg virkelig å høre nå..