Kaos i hodet. Au! :(

[Trappetrollet]

Nå begynner jeg å bli skikkelig utålmodig. Jeg er så utrolig spent på hvem det er som gjemmer seg der inne! Hvem hun er, om hun likner på noen av oss, hva slags personlighet hun har, vaner og uvaner hun får... Alt mulig.

Men kjenner også på redsel, angst, frykt.

Hva om hun dør? I magen eller under fødsel.. Eller rett etterpå? Hva om jeg dør? Eller begge to?
Kanskje jeg aldri får bli kjent med henne?

Hva om det skjer noe, og hun blir skadet? Eller hva om hun har noe vi ikke vet enda?

Kaostankene flyr fritt akkurat nå. Jeg er ikke så redd for smerter under fødsel, men jeg er redd komplikasjoner. Mest for henne, men også litt for meg selv.

I dag hadde jeg en grå sky rundt hodet nesten hele dagen. Ville helst ikke stå opp... Historier jeg har hørt og lest før kom tilbake fra glemselen. Kjenner så mange som har opplevd fæle ting. Mødre som har gått bort etter fødsel, eller blitt alvorlig kronisk syke.. Små babyer som har gått bort.... Alt uten egentlig noen forklaring.

Flere enn meg som får slike vonde tanker og følelser for tiden? Er redd for å plage kjæresten med det, både redd for å virke teit og for å sette merkelige tanker i sving hos han også.

 

[marihewn]

Veldig flott at du lufter deg!! er kjempe viktig har to barn fra før av å disse tankene forsvinner vell aldri.. Men man finner en måte å leve med tankene og følelsene å bli mamma er det skummleste men også mest fantastiske jeg har opplevd grensen mellom glede og sorg er så sjør.. frykten for at det skal hende barna mine noe er så stor.. Klump i magen når 6åringen fyker ut døra med hjelmen på snei og sykler i full fart til kompisen borti gata:/ mammahjerte slår<3 Mange klemmer til deg å fortsett å snakk om følelsene og tankene dine <3

 

[Lillevenn2016]

Nå begynner jeg å bli skikkelig utålmodig. Jeg er så utrolig spent på hvem det er som gjemmer seg der inne! Hvem hun er, om hun likner på noen av oss, hva slags personlighet hun har, vaner og uvaner hun får... Alt mulig.

Men kjenner også på redsel, angst, frykt.

Hva om hun dør? I magen eller under fødsel.. Eller rett etterpå? Hva om jeg dør? Eller begge to?
Kanskje jeg aldri får bli kjent med henne?

Hva om det skjer noe, og hun blir skadet? Eller hva om hun har noe vi ikke vet enda?

Kaostankene flyr fritt akkurat nå. Jeg er ikke så redd for smerter under fødsel, men jeg er redd komplikasjoner. Mest for henne, men også litt for meg selv.

I dag hadde jeg en grå sky rundt hodet nesten hele dagen. Ville helst ikke stå opp... Historier jeg har hørt og lest før kom tilbake fra glemselen. Kjenner så mange som har opplevd fæle ting. Mødre som har gått bort etter fødsel, eller blitt alvorlig kronisk syke.. Små babyer som har gått bort.... Alt uten egentlig noen forklaring.

Flere enn meg som får slike vonde tanker og følelser for tiden? Er redd for å plage kjæresten med det, både redd for å virke teit og for å sette merkelige tanker i sving hos han også.

Som om jeg skulle skrevet det selv. Sitter med mange av disse tankene selv og har i store deler av svangerskapet ikke klart å glede meg fordi jeg er så redd det skal skje noe med henne... Først nå i det siste jeg har begynt å kjenne virkelig på spenningen rundt det hele. Syns det var utrolig godt at du delte dette! Da vi garrantert er flere som føler det sånn men som ikke tør å si noe..

 

[Sjokomamma <3]

Jeg kan si så mye som at du er IKKE alene om å føle det sånn...
Jeg tenker på dette hver eneste dag og føler at jeg bare vil "stupe" inn i ukene fremover for å få de unnagjort så hun kan komme ut Nå har jeg en kronisk sykdom som ikke er bra for øyeblikket, og det gjør meg ikke mindre nervøs. Det er vel egentlig det som gjør meg veldig engstelig...
Så har kanskje blitt enda mer obs på å få kontakt med henne gjennom magen, at hun beveger seg "nok" og at jeg ikke merker noe endring.
Slitsomt å gå å være redd og engstelig

 

[Bentleif]

Bra du får det ut skjønner så godt hvordan du har det! Jeg har det slik selv.. Veldig redd for døden nå som jeg er gravid, spesielt redd for mannen og jenta mi Blir lei meg av å tenke på om det skjer de noe
Men jeg er også redd for at mannen plutselig vil forlate oss noe han sier han aldri i verden kunne tenke seg!!
Jeg snakker med mannen om slik frykt, for utrolig nok er han veldig flink til å ro meg ned og trøste meg og det kjennes så godt når han gjør det Tenker at disse mennene våre får gjennomgå en del i løpet av et sv. Så om du snakker med han om det kan det være han kommer med noen kloke ord som du ikke tenker på også tror jeg det vil føle deg godt også!

 

[Trappetrollet]

Tusen takk for svar, jenter!

Det er nok ganske vanlig å føle det slik. Men virker som om mange tror det er feil eller skamfullt, kanskje?

Jeg vegrer meg for å snakke med kjæresten om det fordi jeg ikke vil at han skal begynne å tenke slik selv. Det er tross alt han som er emosjonell og hormonell her i huset... Vanskelig å snakke om følelsene også. Har mye lettere for å skrive om følelser...

Og brudd, da. Brudd er skummelt å tenke på... Det er noe vi har snakket om mange ganger. Ikke å slå opp altså, men frykten for at vi skal slå opp. Jeg er ikke så redd for brudd, egentlig, spesielt ikke nå. Men jeg er redd for at han skal havne i en eller annen tragisk ulykke og dø. Heller meg enn han! (etter at mini er kommet, da!)

I går vasket jeg masse kluter, håndklær, sengetøy og klær til mini. Bare for å ha gjort det... Og så tenkte jeg igjen "jammen tenk om hun ikke blir med hjem igjen... Da er alt sammen bare bortkastet...."

Vil bare ha hele fødselsbiten overstått og få henne med meg hjem, og så kommer vel angsten for krybbedød da, i tillegg

Hva hadde jeg ikke gitt for et mindre aktivt hode noen ganger.