Kan noen hjelpe meg og komme med råd? Jeg er bekymret

Milliemoren

Milliemoren

Flørter med forumet
Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft..

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?
 
Last edited:
Høres ut som typisk psykisk vold. Du må ta det seriøst, spesielt når det er barn i bildet. Snakk med familievernkontoret om at du vil snakke med den på egenhånd. Ta dette opp med dem da. Finnes også muligens støtteordninger som kan være aktuelle.
 
Tenker på det som Sissel Gran skriver om når jeg leser dette. Hun er blant annet opptatt av usunne forhold og beskriver det som "hekt."
 
Du vet at du må gå for godt, men han har manipulert deg gjennom psykisk og fysisk vold til å bli. (Å holde noen fast er fysisk vold.)

Ingen barn tar skade av å vokse opp med èn forelder, eller skilte foreldre som er gode foreldre. Det de tar skade av er å vokse opp i hjem der det er vold. De tar skade av å gå rundt og være redde, og å se den ene forelderen bli mishandlet slik du blir.

Snakk med et krisesenter for kvinner, og kom deg ut. Det er ikke synd på ham, det er synd på dere.
 
Mormor sitter i akkurat samme situasjon som deg i dag, men nå har morfar begynt å bli syk. Jo mer syk han blir, jo mer rasende og sterk begynner hun å bli. Vi som pårørende sliter litt mellom barken og veden, for på et tidspunkt så har jo mormor valgt å la seg kue av bestefar men samtidig så har hun prøvd å gå fra han ved flere anledninger uten at hun har klart det. Nettopp fordi han sier at han elsker henne. Og ja, morfar har vært helt jævlig mot mormor til tider, og er det enda, bare at nå er det fordi han er syk.
Det er så jeg ønsker at han skal bli enda sykere så vi kan sende han på sykehjem, for de to har det ikke godt sammen men han klarer seg ikke fysisk alene og hun klarer seg ikke økonomisk alene.
 
Vet at det er lettere sagt enn gjort men skjønner ikke hva det er å lure på. Ønsker du virkelig at dine to skal vokse opp i slikt miljø? Han er ikke en god omsorgsperson og ikke en god partner.
Kom deg bort fra han.
 
Trultemor28 skrev:
Vet at det er lettere sagt enn gjort men skjønner ikke hva det er å lure på. Ønsker du virkelig at dine to skal vokse opp i slikt miljø? Han er ikke en god omsorgsperson og ikke en god partner.
Kom deg bort fra han.
Klikk for å utvide …

Jeg skal vekk, nå er det barnevernssak og jeg fryktet 50/50 fordeling. Jeg tenker å snakke med advokat om det er Ok at jeg tar barnet mitt og reiser til familie i annen by og kjøper leilighet å starter på nytt der, eller om det er noen sjanse for at han kan få 50/50 når det er snakk om vold. On advokat sier at det er Ok at jeg gjør det flytter jeg ila et par uker
 
Milliemoren skrev:
Jeg skal vekk, nå er det barnevernssak og jeg fryktet 50/50 fordeling. Jeg tenker å snakke med advokat om det er Ok at jeg tar barnet mitt og reiser til familie i annen by og kjøper leilighet å starter på nytt der, eller om det er noen sjanse for at han kan få 50/50 når det er snakk om vold. On advokat sier at det er Ok at jeg gjør det flytter jeg ila et par uker
Klikk for å utvide …
Hvis det er vold inne i bildet, så snakker du med barneverntjenesten. De kan umulig tillate 50/50 ordning med et menneske som ikke er bra for barna. Alt de foretar seg skal være til barnets beste. Men snakk med advokat også
 
Håper det ordner seg og at du får ha barnet ditt hos deg. Tenker ved all info om han og at det er du som har sagt ifra gjør at ting går din vei. Klem <3

Har du fått noe mer svar?
 
Han høres ut som en stor drittsekk uten empati. At han i det hele tatt har holdt deg fast er et faresignal jeg absolutt ville notert meg. At han ikke lar deg vise følelser minner om en narsisist.
 
Det må være ufattelig slitsomt å forholde seg til lunefulle mennesker som i tillegg er så nær. Du blir bundet fast på hender og føtter. Din frihet ligger i å se din egen kraft, som en spire som kan vokse. Et lite frø kan bli til noe stort.

Og det er viktig å være åpen om hvordan du har det til noen du stoler på. Vær forberedt på at du kan føle skyld og skam over å fortelle. Men husk, det er en menneskerett å være et fritt menneske, du er ikke en plikt til å være lojal mot ham uansett hva. Det er ikke for sent å bruke tid på å slite av båndene, litt etter litt. Tenker også på din datter og hva hun erfarer av dette. Vær mer redd for konsekvensene av å bli hos ham enn å være fri.
 
Det er alltid lettere sagt enn gjort. Så vi kan godt sitte og si hva vi hadde gjort. Men det betyr ikke at vi faktisk hadde gjort det. Det er så mye mer komplisert når man sitter i situasjonen selv, enn når man bare hører om den. Man skjønner jo at ting er feil, men det er vel kanskje ikke så galt..? Ungene trenger jo kanskje mamma og pappa..? Han er jo snill. Han får meg til å føle meg bra ellers. Mange tanker som kan unnskylde atferden hans som ikke er bra. Men, ville du at din datter skulle holdt ut i ett slikt forhold? Om hun kom hjem til deg og fortalte at hun hadde det slik hjemme? Eller ei venninne. Hva hadde du rådet henne til å gjøre om det var motsatt? Det er nesten bedre å være utilpass og redd under selve kjeftinga, enn å gå på tå hev i lange tider før. For man bygger opp en uro og usikkerhet inni seg selv. Jeg håper iallfall, at uansett hva du velger, at du får noen å snakke med og bearbeide tingene. :Heartred
 
Milliemoren skrev:
Hei!

Jeg er en 27 år gammel jente/dame som er samboer med mann 39 år vi har ett felles barn på 2 1/2 år og han har en fra før på 11 år.

Min mann driver eget firma hvor jeg jobber 90% og hvor jobben opptar hodet hans mye, så mye at han slipper alt husarbeid og tid med barna.

Jeg står alltid opp med barna, jeg gjør alt husarbeid, matlaging, vasker klær, lager matpakker, osv.. ALT, mens han sitter på sofaen og ser TV, han rydder ikke inni oppvaskemaskinen, rer ikke opp sengen, hiver klær på gulvet, osv. Jeg er sliten..

MEN jeg tør ikke å gi beskjed til han for han blir så sint på meg, og sier at han gjør så mye på jobben. Han kjefter mye på meg og hans 11 år gamle datter, og vi tør ikke si våre meninger i frykt for å få kjeft. Han er ikke fysisk, men kan holde oss fast om det blir for gale(var verre før, men nå oppfører jeg meg alltid "bra" i frykt for å krangle foran barna)...

Jeg må også få med at han har gått i sinneterapi, og at han har problemer med at når han mister kontroll blir han sint, når han er redd for å miste noen blir han sint, og det er veldig sårt for han at har har det sånn.. Så jeg syns veldig synd på han også.

Vi går i parterapi hos familievernkontoret, men jeg tør ikke å ta opp de virkelige problemene der og hva jeg virkelig føler, for da er jeg redd for å få kjeft..

Han liker ikke at jeg begynner å grine, eller om jeg gjør om på planer(da er jeg vinglete), han liker ikke når jeg har humørsvingninger, eller er FOR mye mamma(noe som er det viktigste for meg), han liker ikke at jeg er trøtt(sier at jeg er trøtt), han kan fint krangle foran barna og skylder på meg fora t det blir krangling foran dem. jeg kan ikke bemerke noen tingføler jeg uten at det blir krangling)

VELDIG viktig å påpeke at hverken meg eller hans datter er redd når vi får kjeft, men når vi venter på at vi skal få kjeft, om dere skjønner..

Han er utrolig flink å skrive fine meldinger til meg hvor høyt han elsker meg og hvor mye jeg betyr for han osv, så jeg kjenner en enorm kjærlighet fra han også. Han skryter av meg til alle han kjenner, og jeg går med klump av dårlig samvittighet på hvordan jeg egentlig føler det...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler det er satt seg en frykt inni meg hvor jeg går rundt å er redd for å gjøre feil og få kjeft.

OM jeg velger å gå fra han har jeg ingen jobb(siden jeg jobber for han), ingen utdannelse, ingen penger - da jeg har betalt mye for felleskostnader(mat, o.l) hver mnd og ikke har fått spart opp penger..

Har også gått fra han mange ganger og alltid kommet tilbake til han, fordi jeg har angret sånn, og tenkt at jeg har overdrevet hvordan jeg har det hjemme. Har så lyst at mitt barn skal vokse opp med "mamma og pappa" sammen, og bare tanken på at min lille prinsesse ikke skal få vokse opp sammen med mamma og pappa gjør at jeg får vondt i hjertet!

Hva ville dere gjort?

Uansett om jeg overdriver/overreagerer, så er det vel ikke normalt å gå med en uro/engstelse i kroppen?
Klikk for å utvide …


Hvordan gikk det med deg? <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp