Mettas
Forelsket i forumet
ORIGINAL: lykkeligemeg
Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)ORIGINAL: Labambie
ORIGINAL: lykkeligemeg
ORIGINAL: Juliette
ORIGINAL: Mettas
ORIGINAL: Juliette
ORIGINAL: Kal-El
ORIGINAL: Juliette
hvorfor det skal være slitsomt å ha barn? Hvorfor er det ikke ordnet slik at det bare er kos å ha barn? Jeg skriver ikke dette for å klage, men har lurt litt på dette. Hva er vitsen? Hva er intensjonen? Virker jo helt meningsløst.
Jeg lurer på det samme selv, sammenlignet med dyr: De går på egne ben etter 5 minutter ofte. Rett på puppen, ikke skriker de noe særlig heller, og fødselen går ofte raskere. Det må være levetiden vår og frustrasjon skaper engasjement, man føler man har investert mye slit i noe, da vil man gjøre alt for å beholde det/klare det til tross for at det er slitsomt. Samfunnet kanskje? Kanskje det var enklere før i tiden på 1100-tallet med hytte/landsby i skogkanten, man jaktet selv, drev eget jordbruk etc. Jobben var "hjemme" da for stort sett begge foreldre.
En annen mulighet kan være evolusjon, for å sørge for at det er snart 7 milliarder av oss i stedet for 700 milliader.
Interessante tanker. Har tenkt på evolusjonen som en forklaring, ja. Samtidig så er det jo himla lett å FÅ barn, hvorfor er det lett da?
Er jo ikke så lett for alle å få barn, da... Mange som drømmer og lengter i mange år, og som til slutt adopterer for å bli foreldre, noe som kan være både en langsom og vanskelig prosess...
Ja det er slitsomt å være foreldre til tider, selv har vi 3 barn på 8 år , 5 og og 15 mnd. Jeg var alenemor for de to eldste før jeg møtte mannen min, og vet hvor travelt det kan være, men jeg har alltid vært takknemlig for barna; Det eneste gode som kom ut av mitt første ekteskap var de to flotte jentene vi har:) og nå har de fått en travel og skjønn lillebror ;)
Hva er meningen med at det føles så slitsomt? Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)
Poenget med det jeg skrev, var ikke noe mer komplisert (eller støtende) enn at f.eks en fruktbar 13åring rent fysisk er istand til å få barn, men ikke nødvendigvis er i stand til å følge opp rollen som foreldre når barnet kommer. Modenheten kan mangle, og for en 13 åring kan det etter all sannsynlighet oppleves som et sjokk at det å få barn faktisk også innebærer slitsomme runder. Ergo, det var lett å bli gravid, men jævlig vanskelig å være mor. Skjønner du nå?
Til det andre du skriver: Jeg skulle så inderlig ønske at guttungen min hadde tålt å være sammen med fremmede en periode, dvs. deg, da han var spedbarn, så kan jeg garantere at du ikke hadde bablet om rett innstilling etterpå, men konstatert at jo, det var faktisk slitsomt, SELV OM UNGEN ER SKJØNN. Fortell meg hvordan du kan nyte det barnet du elsker så høyt (det er jo det eneste du vil), når det ikke finnes rom for å nyte?
signerer juliette igjen. at det går an å lire av seg så ubrukelige ting! du skulle fått låne min hverdag første året også. så skulle du fått sett hvor enkelt det var å BESTEMME HVA DU SKULLE FOKUSERE PÅ.
Hvorfor så sinna, lykkeligemeg? [8|]
hehe, pga sånne kommentarer som dette: Det er vel vi selv som bestemmer hva vi fokuserer på da... Og det er VI som bestemmer hvordan vi opplever og tolker ting. Hva med å fokusere på alt det gode i stedet for det slitsomme? Kanskje det gir mer mening :)
men jeg er heldigvis ikke langsint altså. men dette er et ganske sårt tema. når man har gått gjennom årevis som har vært relativt grusomt slitsomme, så føles det ekstremt nedlatende at folk egentlig gir en selv skylden for at man har opplevd det slitsomt.
men jeg er fremdeles lykkeligemeg altså, jeg går ikke rundt og er sinna resten av natta[;)]
Uff, stakkars deg, det høres virkelig ut som din tilværelse er slitsom, men jeg tror du misforstod meg grundig hvis du mener at jeg var nedlatende! Mente heller ikke at du har skylden for noe. Prøvde bare å si at hvis man fokuserer/tenker mye på det som er positiv, så blir opplevelsen også mer positiv, mens hvis man graver seg ned i alt det vanskelige og slitsomme, så sitter man igjen med en opplevelse av at ting er slitsomt.
Jeg står for det jeg har sagt uten at det handler om deg personlig, selv om du tydeligvis følte deg veldig støtt...
Og hvis dere leste innlegget så forstår dere at jeg vet hva jeg snakker om som alenemor for 2 små barn inntil jeg møtte min mann og vi fikk en lillebror til jentene. Hverdagen som 3barnsmor er også travel og slitsom til tider, så det blir litt rart å snakke om at jeg ikke vet hva jeg snakker om fordi jeg ikke er mor til ditt ene barn... Det virker nesten om noen av dere har et stort behov for å toppe listen over den tøffeste tilværelsen, og graver dere ned i grumset så til de grader.