Knøtta88
Glad i forumet
Hei!
Jeg gjennomgikk en utskraping i går, mandag, og i dag tirsdag grubler jeg så fælt på noe gynekologen sa. Føler jeg er helt paranoid, og en kjempesorg har kommet over meg pga dette.
Jeg hadde fått beskjed om at det var tom fostersekk, og på null av tre tidlige ultralyder har jeg i det hele tatt sett noe foster. Det har aldri vært tegn til verken embryo eller hjerteslag.
Før utskrapingen på mandag kom gynekologen og spurte om jeg hadde veldig lyst til å være våken under ultralyden før operasjonen. Siden hun virket litt travel sa jeg at hun bare kunne sjekke før hun startet og at hun måtte love meg å ikke gjøre utskrapning om det mot alle odds skulle være liv. Jeg var 8+2.
Så etter narkosen sa hun «Jeg lette veldig grundig før vi startet og jeg fant et lite fosteranlegg men du var vel kommet lengre enn at det skulle være så lite. Det var ikke hjerteslag. Når fikk du positiv test?» Da jeg sa at jeg fikk positiv test på julaften sa hun at ja, da skulle jeg vært kommet lengre. Det var så utrolig skummelt at hun i det hele tatt sa at hun så et lite fosteranlegg. Vi har jo aldri sett noe fosteranlegg på noen av ultralydene. Har bare sett plommesekk, fostersekk og på den siste så jeg det jeg tror var den amniohinnen som skulle vært rundt fosteret. Jeg klarer ikke å slutte å klandre meg selv for at jeg ikke sa at jeg ville være våken under ultralyden. Hvis det virkelig var et lite embryo der, så ville jeg jo se det med egne øyne. Redd for at vi avbrøt noe som skulle blitt noe! Plutselig helt sjukt paranoid. Men nå er det jo ingenting å gjøre. Jeg fikk jo positiv test 9/10 dpo og jeg skulle jo vært 8+2. Hun ville jo aldri tatt bort noe som potensielt skulle blitt noe vel? Det er vel bare hormonene som tuller med meg…
Jeg gjennomgikk en utskraping i går, mandag, og i dag tirsdag grubler jeg så fælt på noe gynekologen sa. Føler jeg er helt paranoid, og en kjempesorg har kommet over meg pga dette.
Jeg hadde fått beskjed om at det var tom fostersekk, og på null av tre tidlige ultralyder har jeg i det hele tatt sett noe foster. Det har aldri vært tegn til verken embryo eller hjerteslag.
Før utskrapingen på mandag kom gynekologen og spurte om jeg hadde veldig lyst til å være våken under ultralyden før operasjonen. Siden hun virket litt travel sa jeg at hun bare kunne sjekke før hun startet og at hun måtte love meg å ikke gjøre utskrapning om det mot alle odds skulle være liv. Jeg var 8+2.
Så etter narkosen sa hun «Jeg lette veldig grundig før vi startet og jeg fant et lite fosteranlegg men du var vel kommet lengre enn at det skulle være så lite. Det var ikke hjerteslag. Når fikk du positiv test?» Da jeg sa at jeg fikk positiv test på julaften sa hun at ja, da skulle jeg vært kommet lengre. Det var så utrolig skummelt at hun i det hele tatt sa at hun så et lite fosteranlegg. Vi har jo aldri sett noe fosteranlegg på noen av ultralydene. Har bare sett plommesekk, fostersekk og på den siste så jeg det jeg tror var den amniohinnen som skulle vært rundt fosteret. Jeg klarer ikke å slutte å klandre meg selv for at jeg ikke sa at jeg ville være våken under ultralyden. Hvis det virkelig var et lite embryo der, så ville jeg jo se det med egne øyne. Redd for at vi avbrøt noe som skulle blitt noe! Plutselig helt sjukt paranoid. Men nå er det jo ingenting å gjøre. Jeg fikk jo positiv test 9/10 dpo og jeg skulle jo vært 8+2. Hun ville jo aldri tatt bort noe som potensielt skulle blitt noe vel? Det er vel bare hormonene som tuller med meg…
Fagterminologien gjør at jeg går helt i kjelleren. Siden det var «foster» i ordet så så jeg for meg et foster. Er det mulig..?! 
Hun kirurgen/gynekologen var ei kjempe-erfaren eldre dame, som måtte være nesten over pensjonsalder, så burde jo ikke ha noe grunn til å tvile. Men både jeg og livmora klamret oss nok til at det var liv. 
