Bkno2112850
Første møte med forumet
Hei alle sammen,
Jeg står overfor en utfordring og håper å finne noen her som har erfaring eller kunnskap om situasjonen. Jeg er en far med alvorlig astma, og dette skaper betydelige vanskeligheter i å ta vare på barnet vårt alene i lange perioder. På grunn av min tilstand, er det utfordrende å håndtere opp til 8-9 timer daglig (mandag til fredag) alene med barnet. Dette skyldes at min partner snart vil returnere til fulltidsarbeid, inkludert pendling med kollektivtransport.
Min største bekymring er hvordan NAV vil oppfatte situasjonen. Jeg frykter fordommer eller misforståelser, som kan lede til kommentarer som "du burde ha tenkt på dette før dere fikk barn", og i verste fall, involvering fra barnevernet. Selv om jeg vet dette kan høres overdrevet ut, er det en ekte frykt jeg har.
Min partner og jeg har diskutert dette grundig og prøvd å tilpasse oss så godt som mulig. Vi har eksperimentert med forskjellige løsninger over flere timer, men innser at det ikke er bærekraftig over lengre tid. Min astma krever regelmessig medisinering som er mer omfattende enn bare en rask inhalatorbruk; det tar omtrent 20 minutter, 3-4 ganger om dagen. Selv om jeg klarer dette fint på jobben, hvor alt er tilrettelagt, blir det annerledes hjemme.
Derfor lurer jeg på om min situasjon kan være et gyldig grunnlag for at min partner overtar permisjonen. Er det grunn til bekymring? Har noen erfaringer fra lignende situasjoner, eller kjenner noen som har vært i et slikt scenario?
Jeg står overfor en utfordring og håper å finne noen her som har erfaring eller kunnskap om situasjonen. Jeg er en far med alvorlig astma, og dette skaper betydelige vanskeligheter i å ta vare på barnet vårt alene i lange perioder. På grunn av min tilstand, er det utfordrende å håndtere opp til 8-9 timer daglig (mandag til fredag) alene med barnet. Dette skyldes at min partner snart vil returnere til fulltidsarbeid, inkludert pendling med kollektivtransport.
Min største bekymring er hvordan NAV vil oppfatte situasjonen. Jeg frykter fordommer eller misforståelser, som kan lede til kommentarer som "du burde ha tenkt på dette før dere fikk barn", og i verste fall, involvering fra barnevernet. Selv om jeg vet dette kan høres overdrevet ut, er det en ekte frykt jeg har.
Min partner og jeg har diskutert dette grundig og prøvd å tilpasse oss så godt som mulig. Vi har eksperimentert med forskjellige løsninger over flere timer, men innser at det ikke er bærekraftig over lengre tid. Min astma krever regelmessig medisinering som er mer omfattende enn bare en rask inhalatorbruk; det tar omtrent 20 minutter, 3-4 ganger om dagen. Selv om jeg klarer dette fint på jobben, hvor alt er tilrettelagt, blir det annerledes hjemme.
Derfor lurer jeg på om min situasjon kan være et gyldig grunnlag for at min partner overtar permisjonen. Er det grunn til bekymring? Har noen erfaringer fra lignende situasjoner, eller kjenner noen som har vært i et slikt scenario?