Jublet du av lykke da du fikk barn?

I

Ikke i bruk

Forumet er livet
Hver eneste gang jeg leser om en eller annen offentlig person, eller kjendis, som har fått barn står det: ”Jubler av babylykke”. Kronisk. Hver eneste gang står det at mor eller far, eller begge, jubler av lykke. Så jeg forsøker å forestille meg dette. Er det sånn at journalisten ringer fødestuen og spør:

– Hei, dette er journalist Penny Skrivesen fra ”Spioner & Smuglytt”. Hvordan står det til med dere?
– Helt fantastisk! Mammaen ligger her og jubler av babylykke. Kan dere høre henne?
– Jeg hører henne. Da skriver vi det i artikkelen: Mor jubler av babylykke.

Les Antisupermamma-bloggen her
 
Var vel sånn noenlunde de samme lydene her, hvertfall ikke no jubel :-P kanskje noen hjertesukk av glede når syingen var ferdig og babyen lå på brystet :-)
 
I følge fødselshistorien min (måtte gå tilbake og sjekke) kom jeg med "søte, meningsløse ord". Og jeg jublet nok egentlig mer for at fødselen var overstått, enn selve babyen. ;)

Men jeg var så skyhøy på endorfiner og adrenalin at jeg sikkert kunne blitt beskrevet som en lysfontene... :p
 
Det eneste jeg jublet for var at jeg endelig kunne sove. :p
 
Jeg trodde jeg skulle juble av lykke når jeg ble gravid, men det ble heller litt sånn "jammen, kan det stemme da? Er det sant? Shit, hva skjer nå da?" Osv... :P Tok noen dager med omstilling før det ble jubel, og graviditeten var både planlagt og ønska :P
 
Ble Gravid: "Går f*** ikke ann!" Trodde vi skulle bruke lenger tid på å få det til.
Ordinær Ultralyd: "Tvillinger?? Tulla du??"
Fødsel: "Endelig"

Så følgte 5 mnd med kolikk å trøblete babyer.
Så tror aldri jeg jubla akkurat, men lykkelig var jeg fra første stund uansett <3
 
Kom me masse babbel om at noen måtte ta ungen for det svartna for øynene mine.
I virkeligheten hadde INGEN hørt mine forsøk på å få hjelp da e holdt på å svime av. Fikk bare et sugerør pakka i munnen og beskjed om å suge.
Jubla ikke, men sa også t ungen *ska ikke du gråte*?
 
Ikke akkurat jubel der og da. Syns det var veldig merkelig da jeg fikk første. Hadde lite erfaring med barn, var veldig trøtt og sliten etter flere våkedøgn, og var nok litt i sjokk etter en smådramatisk fødsel. Var egentlig i min egen boble de første døgnene. Tok noen dager før morsfølelsen og lykken kom :-)

Men med andre var det annerledes. Da var jeg mer sikker på meg selv og situasjonen. Var ikke akkurat høy jubel, men var veldig gira og lå og beundret lille nurket hele natten :-) <3
 
Jeg var utrolig nok veldig rolig... kanskje til og med i litt sjokk etter at lillegutt kom ut og jeg fikk holde han for første gang :P Men selv om jeg ikke jublet, var jeg veldig lykkelig :) <3
 
Ingen jubel men ble noen tårer da jeg hadde han i armene etter syingen. De la han i mine armer i feil stilling, altså hodet vendt mot meg, og jeg var så nervøs og turte ikke bevege han.. Da plutselig snur han hodet litt og ser meg fra øyekanten<3 det var da tårene kom! Helt magisk!
 
Kunne ikke tro det som nettopp hadde skjedd. Var rolig og glad smerten var over, også stuptrøtt og sliten etter fødselen og nesten tre døgn uten søvn. Men mest av alt sjokka over at det var en baby der inne hele tiden:p så ingen jubel eller gledestårer, forundring er kanskje ordet..
 
Jeg jubla vel alle gangene når babyen var ute, aller mest fordi det var over :p har ikke jubla i ettertid nei ;)
 
Var glad for at fødselen var over men jublet nok ikke. veldig glad så klart da:) kom noen gledestårer:)
 
Var så sliten så følte ikke noen ekstrem glede over at jeg hadde blitt mor. Først dagen derpå på barselavdelingen kom tårene og mammafølelsen. Men jeg kan ikke huske at d var noen jubel altså. :p
 
Var overlykkelig for at det gikk bra med hun. Hun er født i uke 29+2 ♡♡
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp