Jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp ammingen, til tross for at han lå ved puppen 24/7 (jeg overdriver ikke) de første 10 ukene.
Han tok ikke flaske før han var rundt 7-8 mnd, og smokk ville han ikke ha før han var rundt 6 mnd.
Det er slitsomt i begynnelsen, man blir sår, og føler seg låst til huset og babyen, men sånn er det å være mamma.
Det går over.
Jeg ammet i 10 mnd (da ville ikke mini mer), 8 av dem med brukket rygg og null smertestillende.
Jeg er sjeleglad for at jeg holdt ut og heller valgte ammingen, og var trist da mini ikke ville mer.
Jeg gleder meg masse til å få amme igjen, hvis jeg er så heldig å få flere barn.
Jeg sier ikke dette for å dømme noen, spille martyr, eller for å få en premie.
Jeg sier bare at det blir bedre, og at det er veldig praktisk å kunne amme, samtidig som at det er veldig godt for tilknytningen.
Pupp funker stort sett alltid som trøst, man har maten med seg hvor man enn går, babyen får i seg alt den trenger, og mødre som ammer sover i gjennomsnittet mer.
Ikke gi opp ammingen for tidlig; få heller hjelp til å gjøre det riktig, sånn at frustrasjonen blir mindre.
Ja, pappaen kan ta et måltid hvis det kniper, og mammaen skal få tid for seg selv etterhvert hun også, men når man har valgt å få barn, er det sånn det er i begynnelsen.
Ved 6 mnd kan babyen begynne å få fast føde, og det er fort gjort å savne ammingen, selv om man tror man skal føle seg "fri."
Prøv heller å tenke på det som noe KUN du og babyen kan dele, og at du faktisk kan livnære et annet lite menneske med kroppen din.
Det er tid dere har sammen som er rolig og nært.
Babyen vil tidlig nok ned på gulvet og gjøre andre ting enn å kose med deg.
synes det er godt å slippe å koke flasker og dyrt blir det i lengden også. Men folk er forskjellige, gjør det som føles rett for deg/dere 
