Jeg er miljøterapeut og jobber med ungdom med atferdsbproblemer i bolig.
Vaktene er lange. Jeg begynner som regel 14 og sover over til neste dag og får ungdommene avgårde på skolen. Det blir derfor lange vakter som resulterer i at jeg har mye fri. Jeg jobber alt fra 2 - 5 vakter i uka. Jobben er mentalt utfordrende men det er sjelden vi har utageringer. Som gravid er det akseptert i miljøet at jeg ikke skal gå inn i farlige situasjoner.
For mange er det en drømmesituasjon å ha så mye fri. Men jeg har jobbet med dette i 6 - 7 år og har kjent meg nær utbrent et par ganger. Jeg er 31 år og har jobbet kvelder og helger siden jeg var 16. Jeg ønsker meg sterkt en dagtidjobb etter permisjonen. Jeg er sliten og lei av jobben. Men trives godt med miljøet.
jeg var bekymret for hvordan det skulle bli som gravid i jobben. Er 3 mndr nå og det har gått fint for jeg har vært lite kvalm. Men jeg kjenner at alt er tyngreanket er mest trøtt på ettermiddagen og det utgjør vondt å undertrykke tretthetsymptomene og tvinge seg selv til å gjøre alle oppgaver. Men jeg viser ikke andre så tydelig at jeg er trøtt. jeg er tross alt på jobb!
Men jeg blir utrolig sliten av dette. både fysisk og mentalt. Har stressreaksjoner, blir folkesky i butikker ol, blir helt utslått hjemme når jeg har fri, og kan finne på å gråte om mannen min ber meg bli med på besøk når jeg bare vil gjemme meg langt under teppet.
jeg føler hverdagen bare handler om å gjennomføre og overleve og får ikke tid til å nyte det å være gravid med første barn.
Når sant skal sies så anser jeg meg selv som heldig siden jeg ikke har noe særlig plager til nå. Jeg greier meg fint. Jeg er bare så tappet mentalt. Heldigvis klarer jeg å trene en del. Tror det hjelper.
Jeg tror hverdagen min er tung siden jeg jobber mye kveld. Hva tanker har dere? Har jeg rett på redusert, eller tilettelagt? Hva kan jeg forvente. Og hvor mye er for tungt? Jeg må jo tåle at hverdagen min er tyngre som gravid? Er jeg pysete? Er det noen i liknende situasjoner?
Vaktene er lange. Jeg begynner som regel 14 og sover over til neste dag og får ungdommene avgårde på skolen. Det blir derfor lange vakter som resulterer i at jeg har mye fri. Jeg jobber alt fra 2 - 5 vakter i uka. Jobben er mentalt utfordrende men det er sjelden vi har utageringer. Som gravid er det akseptert i miljøet at jeg ikke skal gå inn i farlige situasjoner.
For mange er det en drømmesituasjon å ha så mye fri. Men jeg har jobbet med dette i 6 - 7 år og har kjent meg nær utbrent et par ganger. Jeg er 31 år og har jobbet kvelder og helger siden jeg var 16. Jeg ønsker meg sterkt en dagtidjobb etter permisjonen. Jeg er sliten og lei av jobben. Men trives godt med miljøet.
jeg var bekymret for hvordan det skulle bli som gravid i jobben. Er 3 mndr nå og det har gått fint for jeg har vært lite kvalm. Men jeg kjenner at alt er tyngreanket er mest trøtt på ettermiddagen og det utgjør vondt å undertrykke tretthetsymptomene og tvinge seg selv til å gjøre alle oppgaver. Men jeg viser ikke andre så tydelig at jeg er trøtt. jeg er tross alt på jobb!
Men jeg blir utrolig sliten av dette. både fysisk og mentalt. Har stressreaksjoner, blir folkesky i butikker ol, blir helt utslått hjemme når jeg har fri, og kan finne på å gråte om mannen min ber meg bli med på besøk når jeg bare vil gjemme meg langt under teppet.
jeg føler hverdagen bare handler om å gjennomføre og overleve og får ikke tid til å nyte det å være gravid med første barn.
Når sant skal sies så anser jeg meg selv som heldig siden jeg ikke har noe særlig plager til nå. Jeg greier meg fint. Jeg er bare så tappet mentalt. Heldigvis klarer jeg å trene en del. Tror det hjelper.
Jeg tror hverdagen min er tung siden jeg jobber mye kveld. Hva tanker har dere? Har jeg rett på redusert, eller tilettelagt? Hva kan jeg forvente. Og hvor mye er for tungt? Jeg må jo tåle at hverdagen min er tyngre som gravid? Er jeg pysete? Er det noen i liknende situasjoner?
