Det er kveld,jeg står ved senga til barnet mitt.Jeg undrende ser,er du alt sovna?Før jeg rakk å be kveldsbønn me deg-og si god natt?Det er bare en liten stund siden du ropte."kom inn til meg mamma,det er noe jeg vil si deg"stemmen min var vell litt trøtt,litt hard.Da jeg svarte"ja,vent litt-jeg skal rydde etter deg først"det lå leker å klær overalt.jeg rydder å kaver"sjå nå er jeg ferdig-nå kommer jeg til deg"Då svarte du ikke ,nei for du sov.jeg ble så liten,så fattig å så veik.her står jeg ved din seng.Du trodde vell at mamma deg sveik.Hvorfor gikk jeg ikke bare in med det samme du ropte.Nå fikk jeg aldri vite hva det var du ville.Var du sorgfull for noe,eller glad?.skulle du fortelle om den vesle fuglen -Du fant på veien,eller kor katten gikk henne,da du slapp den ut i stad?Skulle jeg fortelle om engler,om himlen,-eller om stherna som tindra så klart?Jeg får ikke vite det for du søv.Snart er du stor,blir oksen å flytter ut.-Du trenger ikke rope på mamma.Du er ikke lenger mitt velse barn,jeg vet vell knapt hvor du for ,her jeg sitter alene i stua.Det er ryddig å fint-Det ligger ikke leker å slenger.Da tenker jeg vell,Hvorfor maste jeg sånn?Hvorfor maste jeg sånn?Hvorfor hadde jeg så dårlig tid?Hva gjorde vell rotet det å få kjenne.To barnearmer om halsen min,og en munn som varma imot øret kviskra"mamma jeg er jenta di"Jeg bøyer meg ned.Da ser jeg en tåre som ligger her på kinnet.Jeg stryker deg så fint over luggen din"tilgi meg barnet mitt" da våkener du å ser opp.Du drar meg fast ned til deg.og munnen kviskrer mot kinnet mitt."jeg er så glad i deg mamma,det var det jeg ville si deg"