Jeg er litt tom nå, megakrangel med mannen og har kastet han ut. Graviditetshormonene gjør at jeg har kortere lunte enn vanlig, men han har uansett oppført seg så urimelig og egoistisk at jeg kan ikke finne meg i det, bare fordi jeg bærer hans barn. Så jeg sitter mest alene å gråter denne helgen. Hunden min trøster meg, men jeg orker nesten ingeting mer ennå gråte og ta meg av hunden. Jeg synes så synd på meg selv at det gjør vondt.