Jeg vil ikke være mamma...

MortilTo19

Elsker forumet
Juli13-jentene
Kom over en artikkel jeg vil dere med dere.
Først og fremst fordi jeg er nysgjerrig på hva dere mener og tenker om den...

LES HER
 
Tenker mye når jeg leser dette.

Først og fremst; så bør man rett og slett ikke få barn fordi man føler man bør eller må, fordi alle vennne får eller fordi svigers maser. Det begynner å bli sjeldent å stole på magefølelsen, men det er for meg blitt det aller viktigste instinktet. Min mann fikk den fine "det blir sikkert bedre med barn" fra familien sin da det skar seg med eksen. Er sjeleglad for at de ikke prøvde. Og har selv kjent på "skal vi ikke få søskenbarn snart?"-stresset. "Gift to år? Skal dere ha barn snart, da?". Er egentlig litt glad for at jeg kunne slenge tilbake en "vi prøver, men har problemer med å få barn"..

Tenker bl.a. på søstra mi, som IKKE ønsker seg barn. Hun er ikke en slik som lar seg presse til ting, men mannen hennes kunne gjerne tenke seg et barn, og hun ymter av og til om at det kanskje blir en etterhvert. Tenker at det er stor sjanse for at hun blir en sånn mor som "Emma".

Men når man først er der så tror jeg det er veldig veldig viktig å få lov til å være ærlig. Snakke med lege, helsestasjon, muligens psykolog, jordmor, ja, alle. Og ikke minst med partner. Utrolig trist å lese at hun ikke møter noe forståelse.

Og til sist vil jeg si; vi er blitt et lykke-samfunn. Vi har råd til det, heldige som vi er. Vi har fine hus, stilig bil i garasjen, gourmet-mat i kjøleskapet og har råd og tid til å trene, lage sunn mat, gjøre hobbyprosjekter, møte venner, jobbe og til og med ta en omgang med mannen hver dag, som selvfølgelig skal kulminere i orgasme... men verden er ikke sånn. Instagram-virkelighet, med filter og fokus....

Jeg tror alle har sine øyeblikk, dager og muligens lengre perioder der de helst skulle ha kasta både mann og barn og internett på dør. Og det må være lov! Og noen får aldri den "forelska"-følelsen. Og det må også være lov.

Jeg synes man skal ta godt vare på barna sine uansett. Ikke la barna lide for sine egne problemer. Jeg håper barna til foreldre som har det som Emma aldri får merke det, selv om jeg tror de fleste kjenner på et eller annet. Men da er det også viktig at de får snakke ut med noen, en lærer, en helsesøster eller en tante. Synes det er bra at hun sier hun kjenner på stolthet, av og til må man ta det man får.

Men av og til er det å ta vare på barna rett og slett det å kaste dem på dør. Ja, sterkt sagt, men det jeg mener er at det finnes hjelp dersom folk tar seg sammen og møter de som trenger det på rette måten. Avlastningshjem! Eller enda flottere, familie eller gode venner som gjerne vil ha overnattingsbesøk med jevne mellomrom.

Synes det er virkelig bra at slike ting blir satt frem i lyset. At ikke alle er skapt med foreldreinstinkt, og at de som likevel har barn må få støtte til å takle det livet de har havnet i.
 
Jeg får ikke opp les her Står ikke noe sted...
 
Back
Topp