Novemberfrø❤️
Forelsket i forumet
Jeg husker ikke men jeg tror jeg delte noe lignende på FS forumet.
Jeg har angst. De siste 3 årene har jeg vært det man kan kalle frisk. en blanding av redselen for å miste igjen og alle følelsene som bringes med det å være gravid tippet meg over kanten igår. alt som skulle til var en tannlege tur. Tannlegen har jeg tydeligvis sterk panikk angst mot.
Jeg begynte å puste tyngre allerede på vei opp trappa. på toppen begynte jeg å skjelve. i stolen til tannlegen kjente jeg panikken bite i meg. Hun kikket i munnen det gikk jo greit. så ble hun stille mens hun så på bildene som var blitt tatt. da kjente jeg at jeg ble mildt sagt livredd. hun fortalte hva som måtte gjøres og jeg satt der og hørte alle lydene som kom fra de andre rommene. jeg begynte å skjelve enda mer og kaldsvetten rant bokstavelig talt.
Etter en liten samtale om hun kunne gjøre noe nå så fikk jeg totalt panikk jeg måtte bare bort ut derifra. jeg begynte å gråte og måtte bare gå. Vi stod med inngangen og pratet om hvordan vi skulle fått gjort det som må gjøres på en behagelig måte for meg. jeg kjente jeg ble helt blank oppi hode, sånn følelse som kommer når du besvimer. jeg bryter ut, jeg må sitte før jeg går i gulvet. setter meg ned et lite øyeblikk før jeg stormer ut.
Det værste er ikke begynt enda. på veien hjem triller tårene ukontrollert. jeg må bort fra alt og alle. hjertet banker så fort og høyt at jeg hører hver slag. jeg hyperventilerer mer og mer, vet at nå må jeg ringe mormor, nå trenger jeg hjelp. Snakker med henne lenge og føler meg bra nok til å si at nå kan vi legge på. Jeg må ut en tur, tenker dette går bra. Kommer ut i bilen så kommer tårene igjen puster tyngre og panikken griper igjen. kjører rett til legen og løper opp trappene (heisen tørr jeg ihvertfall ikke ta.) Står i luka og tripper og sier jeg må snakke med legen nå, jeg holder på å få angstanfall. det gikk fort i svingene da. Jeg sitter for meg selv alene i en annen del av legekontoret og venter på legen.
Putter musikk i ørene og vugger frem og tilbake. sitter i en slags transe for å holde meg selv rolig. men det klarer jeg ikke. straks jeg ser legen triller tårene igjen. jeg føler meg totalt hjelpes løs. Men litt lettet også, endelig får legen se meg ha et skikkelig panikk anfall.
Bare det å sitte her og skrive dette er vanskelig.
gårsdagen og dagen idag bærer sterkt preg av angstanfallet. Etter et slikt anfall er du sliten i timesvis. og nå som jeg er gravid vil ettervirkningen av et anfall bli større, da jeg plutselig bare sitter og tenker lille babyen min vil du klare dette jeg bringer over deg. Det eneste som går i hodet mitt er redselen for å miste min lille baby.
Jeg føler meg svak og liten. Jeg er redd og sliten. Alt jeg ønsker er at min lille baby skal ha det bra.
Men for at vi skal ha det bra må jeg dele dette med dere. La andre som har angst få vite at de ikke er alene. Jeg høres kanskje sterk ut, men grunnen til at jeg forteller denne historien er for å kunne få tak i andre som kan støtte meg og som jeg kan gi støtte tilbake til.
SAMMEN kan vi gi hverandre all verdens glede, all verdens trygghet. Så lenge vi er sammen så vil alt bli bedre.
Angst er ikke noe som er lett. det er ikke noe man bare kommer over. Og for min del, dette er noe jeg har hatt fra jeg var lita jente ca 5 år. Men det er ikke før nå som 22 åring at jeg har det i min journal. Det er ikke en lett diagnose å stille, da man blir veldig flink til å skjule all sin panikk, og holde anfallen i sjakk til når man er alene. Og det øyeblikket er utrolig skummelt og så vannvittig farlig. Min redning er musikk og slik som jeg beskrev tidligere å sitte å vugge frem og tilbake.
Angst er en usynlig sykdom.
Jeg har angst. De siste 3 årene har jeg vært det man kan kalle frisk. en blanding av redselen for å miste igjen og alle følelsene som bringes med det å være gravid tippet meg over kanten igår. alt som skulle til var en tannlege tur. Tannlegen har jeg tydeligvis sterk panikk angst mot.
Jeg begynte å puste tyngre allerede på vei opp trappa. på toppen begynte jeg å skjelve. i stolen til tannlegen kjente jeg panikken bite i meg. Hun kikket i munnen det gikk jo greit. så ble hun stille mens hun så på bildene som var blitt tatt. da kjente jeg at jeg ble mildt sagt livredd. hun fortalte hva som måtte gjøres og jeg satt der og hørte alle lydene som kom fra de andre rommene. jeg begynte å skjelve enda mer og kaldsvetten rant bokstavelig talt.
Etter en liten samtale om hun kunne gjøre noe nå så fikk jeg totalt panikk jeg måtte bare bort ut derifra. jeg begynte å gråte og måtte bare gå. Vi stod med inngangen og pratet om hvordan vi skulle fått gjort det som må gjøres på en behagelig måte for meg. jeg kjente jeg ble helt blank oppi hode, sånn følelse som kommer når du besvimer. jeg bryter ut, jeg må sitte før jeg går i gulvet. setter meg ned et lite øyeblikk før jeg stormer ut.
Det værste er ikke begynt enda. på veien hjem triller tårene ukontrollert. jeg må bort fra alt og alle. hjertet banker så fort og høyt at jeg hører hver slag. jeg hyperventilerer mer og mer, vet at nå må jeg ringe mormor, nå trenger jeg hjelp. Snakker med henne lenge og føler meg bra nok til å si at nå kan vi legge på. Jeg må ut en tur, tenker dette går bra. Kommer ut i bilen så kommer tårene igjen puster tyngre og panikken griper igjen. kjører rett til legen og løper opp trappene (heisen tørr jeg ihvertfall ikke ta.) Står i luka og tripper og sier jeg må snakke med legen nå, jeg holder på å få angstanfall. det gikk fort i svingene da. Jeg sitter for meg selv alene i en annen del av legekontoret og venter på legen.
Putter musikk i ørene og vugger frem og tilbake. sitter i en slags transe for å holde meg selv rolig. men det klarer jeg ikke. straks jeg ser legen triller tårene igjen. jeg føler meg totalt hjelpes løs. Men litt lettet også, endelig får legen se meg ha et skikkelig panikk anfall.
Bare det å sitte her og skrive dette er vanskelig.
gårsdagen og dagen idag bærer sterkt preg av angstanfallet. Etter et slikt anfall er du sliten i timesvis. og nå som jeg er gravid vil ettervirkningen av et anfall bli større, da jeg plutselig bare sitter og tenker lille babyen min vil du klare dette jeg bringer over deg. Det eneste som går i hodet mitt er redselen for å miste min lille baby.
Jeg føler meg svak og liten. Jeg er redd og sliten. Alt jeg ønsker er at min lille baby skal ha det bra.
Men for at vi skal ha det bra må jeg dele dette med dere. La andre som har angst få vite at de ikke er alene. Jeg høres kanskje sterk ut, men grunnen til at jeg forteller denne historien er for å kunne få tak i andre som kan støtte meg og som jeg kan gi støtte tilbake til.
SAMMEN kan vi gi hverandre all verdens glede, all verdens trygghet. Så lenge vi er sammen så vil alt bli bedre.
Angst er ikke noe som er lett. det er ikke noe man bare kommer over. Og for min del, dette er noe jeg har hatt fra jeg var lita jente ca 5 år. Men det er ikke før nå som 22 åring at jeg har det i min journal. Det er ikke en lett diagnose å stille, da man blir veldig flink til å skjule all sin panikk, og holde anfallen i sjakk til når man er alene. Og det øyeblikket er utrolig skummelt og så vannvittig farlig. Min redning er musikk og slik som jeg beskrev tidligere å sitte å vugge frem og tilbake.
Angst er en usynlig sykdom.
