Jeg vet ikke om jeg er klar

[Trulta92]

Jeg testet positivt igår etter at mensen ikke kom på 4 dager og nå er jeg litt stressa.
Vi har pratet om å få en til, litt frem i tid, men nå ble det plutselig tidligere enn vi hadde tenkt og jeg liker ikke følelsen jeg sitter med.
Min datter er 23 mnd nå, og hennes første leveår var hardt! Veldig lite søvn og mye gråt. Jeg holdt på å bli gal hjemme i perm. Jeg var i perm i 10 mnd før jeg startet smått å jobbe litt igjen.
Søvnen hennes har fortsatt ikke bedret seg optimalt, så vi bytter på hver natt sånn begge skal få nok søvn.
Dersom ikke det bedrer seg innen de neste 9 månedene så kommer vi til å slite... Vi har lite hjelp fra familien, da de sliter med sitt eget, så jeg føler vi står litt alene om det hele.
Jeg er redd for at datteren min vil tåle det dårlig, da hun er veldig mammadalt, og vil aller helst ha meg til alt.
Vi har også en hund som krever sitt, og vi har et hus som skal pusses opp.
Jeg sluttet ikke å amme før datteren min var 18 mnd heller, så jeg føler jeg har nettopp fått kroppen min tilbake.
Jeg føler meg også veldig egoistisk som tenker sånn, for det er jo ikke en garanti å bli gravide så kjapt, og jeg tenker jeg burde være takknemlig!
Samboeren min hadde heller ikke den beste reaksjonen, da han følte veldig på at det er feil tidspunkt, og han stresser med at vi har lite hjelp å få fra familien rundt oss.
Så jeg er litt fortvilet her jeg sitter og behøver egentlig bare noen trøstende ord

 

[Mamsi22]

Jeg testet positivt igår etter at mensen ikke kom på 4 dager og nå er jeg litt stressa.
Vi har pratet om å få en til, litt frem i tid, men nå ble det plutselig tidligere enn vi hadde tenkt og jeg liker ikke følelsen jeg sitter med.
Min datter er 23 mnd nå, og hennes første leveår var hardt! Veldig lite søvn og mye gråt. Jeg holdt på å bli gal hjemme i perm. Jeg var i perm i 10 mnd før jeg startet smått å jobbe litt igjen.
Søvnen hennes har fortsatt ikke bedret seg optimalt, så vi bytter på hver natt sånn begge skal få nok søvn.
Dersom ikke det bedrer seg innen de neste 9 månedene så kommer vi til å slite... Vi har lite hjelp fra familien, da de sliter med sitt eget, så jeg føler vi står litt alene om det hele.
Jeg er redd for at datteren min vil tåle det dårlig, da hun er veldig mammadalt, og vil aller helst ha meg til alt.
Vi har også en hund som krever sitt, og vi har et hus som skal pusses opp.
Jeg sluttet ikke å amme før datteren min var 18 mnd heller, så jeg føler jeg har nettopp fått kroppen min tilbake.
Jeg føler meg også veldig egoistisk som tenker sånn, for det er jo ikke en garanti å bli gravide så kjapt, og jeg tenker jeg burde være takknemlig!
Samboeren min hadde heller ikke den beste reaksjonen, da han følte veldig på at det er feil tidspunkt, og han stresser med at vi har lite hjelp å få fra familien rundt oss.
Så jeg er litt fortvilet her jeg sitter og behøver egentlig bare noen trøstende ord

Det kan skje veldig mye mellom 23 mnd og 32 mnd. Jeg synes alt ble veldig mye bedre da vår første lille ble 2 år.

Vi hadde også et veldig hardt første år, men begynte likevel å prøve igjen etter ca 13 mnd pga alder (37 nå) og det at vi visste vi ville ha to barn. På grunn av amming og en MA i uke 12 blir det nå rett over 3 år mellom ungene. Det kommer sikkert til å bli fint, men jeg har tenkt mye på at jeg angrer på at vi ikke prøvde tidligere, sluttet å amme tidligere osv. Poenget mitt med å si det er at det ikke er noen garanti for at det hadde klaffet med graviditeten hvis dere ventet med å prøve til dere ble klare for det - og det å gå gjennom tunge prøveperioder er iallfall noe dere slipper nå som det har klaffet av seg selv.

 

[Trulta92]

Det kan skje veldig mye mellom 23 mnd og 32 mnd. Jeg synes alt ble veldig mye bedre da vår første lille ble 2 år.

Vi hadde også et veldig hardt første år, men begynte likevel å prøve igjen etter ca 13 mnd pga alder (37 nå) og det at vi visste vi ville ha to barn. På grunn av amming og en MA i uke 12 blir det nå rett over 3 år mellom ungene. Det kommer sikkert til å bli fint, men jeg har tenkt mye på at jeg angrer på at vi ikke prøvde tidligere, sluttet å amme tidligere osv. Poenget mitt med å si det er at det ikke er noen garanti for at det hadde klaffet med graviditeten hvis dere ventet med å prøve til dere ble klare for det - og det å gå gjennom tunge prøveperioder er iallfall noe dere slipper nå som det har klaffet av seg selv.

Tusen takk for at du deler
Det er akkurat det, man har ingen garantier for noe som helst når det kommer til å bli gravid.

 

[Tessa2311]

Uff, så leit at du har det vanskelig! Det høres ut som at det første barnet deres har vært litt krevende. Neste barn trenger ikke å være likt.

Vi har en gutt på 2 år (25 mnd) og jeg har også akkurat testet positivt, men toåringen har vært veldig grei å ha med å gjøre (sover om natten!) og vi har egentlig vært klare for en til en god stund... Det skjer utrolig mye i utviklingen til barna, særlig de første årene, og mye kan endre seg på 8-9 mnd. Det har sikkert dere erfart også. Gutten vår har i alle fall blitt veldig mye «større» fra 1,5 år til nå, synes jeg.

Heldigvis trenger dere ikke å bestemme dere i dag eller i morgen, så håper at dere klarer å snakke sammen og finne ut hva som er riktig for dere. Både graviditet, fødsel, barselstid og småbarnsliv kan være tøft, så full respekt for dere uansett hva dere kommer frem til. Det er viktig å ta vare på egen helse.

 

[Lillafrosk]

Jeg må si at jeg synes mine små ble mye mer håndterbare etter passerte to år, altså. Mi yngste er 2,5 år nå (om noen dager), og har vokst mye de siste månedene mentalt. Sover oftere i egen seng, begynner bli flinkere på toalett-trening... Jeg kan garantere at det kommer til å være stor forskjell på barnet ditt ila 8-9 mnd..!

At første sov dårlig, betyr ikke at neste må det. Mye gråt og lite søvn høres jo egentlig ut som noe medisinsk som kanskje ikke ble avklart..? Minstemor var en utrolig "sur baby" de første månedene av livet sitt. Kiropraktor sa det ikke var noe stivhet i ryggen eller så, men dro til en manuellterapeut som trykte litt på ryggen hennes og løste problemet.
Ikke at det er det som er problemet hos dere altså, bare.. at det kan være noe som har blitt oversett, som neste baby ikke blir å slite med.

Ellers, så er det uansett helt normalt å føle sånt når man får positiv test. Å kjenne panikken komme, "hva F har jeg gjort nå"-følelsen. Selv de som har prøvd med vilje, kan kjenne på den. Så ikke ha dårlig samvittighet for å føle som du gjør..

Og.. det meste går om man må. Ungene blir større etterhvert, og i tillegg så kommer man ofte inn i nye rutiner som funker for seg.

 

[Trulta92]

Tusen takk for svarene deres Det er betryggende å høre om deres erfaringer om deres barn i samme alder. For det er helt sant som dere sier, det er stor forskjell fra halvår til halvår på disse små. Hun har vokst så ekstremt mye siden hun startet i bhg for 6 mnd siden, så jeg kan ha tro på at det vil skje også til neste kommer. Og søvnen hennes har bedret seg fra det det var, før våknet hun hver time, nå er det mer 2-3 ganger ila natten. Så kanskje om vi er heldige, så sover hun natten gjennom når neste kommer. Vi må bare håpe på det beste

Vi må nok endre litt på legge-rutinene også i mellomtiden, nå sovner hun sammen med meg eller pappaen i senga vedsiden av hennes seng, så løfter vi henne ned i sin egen (Vi har en ekstra seng på hennes rom som vi sover i når hun våkner om natten). Det er det koseligste, men tar ofte en times tid, og det er mye makking, som blir problematisk med en voksende mage Men man må jo bare finne ut av det også etter hvert ^^

 

[Lillafrosk]

Tusen takk for svarene deres Det er betryggende å høre om deres erfaringer om deres barn i samme alder. For det er helt sant som dere sier, det er stor forskjell fra halvår til halvår på disse små. Hun har vokst så ekstremt mye siden hun startet i bhg for 6 mnd siden, så jeg kan ha tro på at det vil skje også til neste kommer. Og søvnen hennes har bedret seg fra det det var, før våknet hun hver time, nå er det mer 2-3 ganger ila natten. Så kanskje om vi er heldige, så sover hun natten gjennom når neste kommer. Vi må bare håpe på det beste

Vi må nok endre litt på legge-rutinene også i mellomtiden, nå sovner hun sammen med meg eller pappaen i senga vedsiden av hennes seng, så løfter vi henne ned i sin egen (Vi har en ekstra seng på hennes rom som vi sover i når hun våkner om natten). Det er det koseligste, men tar ofte en times tid, og det er mye makking, som blir problematisk med en voksende mage Men man må jo bare finne ut av det også etter hvert ^^

Om det hjelper på, så ble jeg gravid med vilje da minstemor (i en flokk på 4 barn) var ganske akkurat 2 år, så blir nesten det samme. Jeg har også en svært krevende hund, og minstemor er også ganske teit med soving. Ooog vi har også masse oppussing i huset Ser vi er like gamle også (-92), så mye likt...! Min mini våkner også flere ganger for natt. Men det har blitt mye bedre det siste halvåret. Nå kan hun sove i egen seng, og noen ganger hele natten; og vi tenker fortsette å trene på dette. I går kveld så sa hun bare "du gå hjelpe *storesøster*. Natta.", også snudde hun seg bare og sovnet alene. Kvelden før, så måtte jeg sitte inne på rommet hennes i over en time, også våknet hun etter å.ha sovet ca en halvtime (men skal nevnes hun er veldig forkjølet akkurat nå, så da blir hun litt ekstra trengende. ).

Tenker at dere kan sette et mål på hvordan dere vil ha det, og ta det deretter. Vårt mål er at minstemor skal sove i egen seng så lenge som mulig, når lillebror kommer. Hun sover fremdeles på vårt rom; men det har vi gjort før med henne og hun på fire, og det går bare godt.
Per nå så prøver jeg å legge mini i egen seng for kvelden, også får hun komme til meg når hun våkner (da sover hun resten av natta uten tull). Ofte sover de bare lengre i egen seng etterhvert og flere og flere ganger hele natten. Går seg til med litt jobbing; men for å få en trygg overgang, så vil ungene alltids få lov til å komme opp i min seng når de våkner på natta. Fireåringen gjør også det i blant, overlever det også selv om det er trangt med stor mage. Og skal nok gå bra med lillebror i sengen også.

Poenget er bare, enn så kaotisk ting er og virker, så finner man alltids ut noe som funker for seg og sine.