Sambo holder på å miste noen nær i familien. Noen som egentlig er alt for ung til å gå bort. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg i forhold til det. Kjenner jeg blir følelsesmessig ustabil av å tenke på det, rett og slett trist, og synes hele livet er urettferdig med tanke på alle som mister vedkommende det gjelder, og ikke minst med tanke på at den det gjelder ikke får lov til å leve lengre.
Dette er noen som står veldig nær til mine svigerforeldre. Tingen er at jeg er meget innesluttet når det kommer til godt voksne personer, samt at svigers ikke er særlig flink til å dele/vise følelser. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til de, og heller ikke om vi skal spørre hvordan det går. Så hittil har vi liksom latt som alt går sin vante gang når vi treffes.
Jeg er redd de synes vi er likegyldige fordi vi ikke spør, men så er jeg også redd for å bli oppfattet som en nysgjerrig maskråke hvis vi spør. Aner ikke hva jeg skal si til de for å trøste, eller komme med kloke ord. Jeg får helt noia. Så, hva sier man, og ikke minst, hva gjør man i slike stunder? Jeg har lyst til å vise at jeg bryr meg, men er redd for at det blir oppfattet feil.
Dette er noen som står veldig nær til mine svigerforeldre. Tingen er at jeg er meget innesluttet når det kommer til godt voksne personer, samt at svigers ikke er særlig flink til å dele/vise følelser. Så jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til de, og heller ikke om vi skal spørre hvordan det går. Så hittil har vi liksom latt som alt går sin vante gang når vi treffes.
Jeg er redd de synes vi er likegyldige fordi vi ikke spør, men så er jeg også redd for å bli oppfattet som en nysgjerrig maskråke hvis vi spør. Aner ikke hva jeg skal si til de for å trøste, eller komme med kloke ord. Jeg får helt noia. Så, hva sier man, og ikke minst, hva gjør man i slike stunder? Jeg har lyst til å vise at jeg bryr meg, men er redd for at det blir oppfattet feil.
