Jepp, jeg skal lage enda en tråd om dette med kjønn og følelser, for det er tydelig at så mange her som har sterke meninger rundt saken, fremdeles ikke har fått med seg poenget.
For det første:
Tråden det diskuteres, handlet ikke om at hun var så skuffet og det var synd i henne som skulle få en gutt. Hun skriver nettopp at hun ble skuffet, og hun føler seg forfærdelig fordi hun ble skuffet. Hun ville ikke ha sympati for at hun skulle ha en gutt, hun forteller at hun har vanskelige uønskede følelser, og spør om andre har hatt det sånn.
Ingen trenger å konstatere at det ikke er "greit" å ha sånne følelser, for det vet hun allerede selv.
Folk har lov til å være uforstående til dette, men det gir ingen rett til å fortelle henne at hun er en dårlig mor som føler det sånn nå, eller at hun ikke har lov til å føle det hun gjør!
Og aller værst: Flere har skrevet at man burde holde sånne følelser for seg selv.
Hvem faen skal bestemme hvilke følelser vi ikke kan snakke om?
Hun spurte etter hjelp og erfaringer, og hun var MODIG og delte noe som er kjempevanskelig.
Dette er et tabu, man har ikke lov til å ønske seg kjønn, og man skal iallefall ikke snakke om det.
Å bli skuffet over kjønn er langt over grensen til hva som er tolerert. Klart, man snakker ikke om dette til alle og enhver, men å dele dette hjelper andre også. Det er normale følelser som mange har, og de fleste kommer helt fint igjennom dem uten at barnet tar skade av det eller vet om det. Den eneste skaden er kanskje på mor, som sitter med den dårlige samvittigheten for følelsene man ikke kan kontrollere.
Dette bringer meg over til det neste punktet.
Vet dere hva empati er? For jeg tror mange forveksler det med sympati.
Jeg skal greie opp dette.
Ordbok.no sier dette:
empati' -en (fra eng., av gr empatheia 'lidelse') (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon el. tankeliv
Dette er altså noe helt annet enn sympati, som ordboken definerer som velvilje og forståelse.
Empati handler altså ikke om at man syns at noe er greit. Flere skrev at de ikke skjønte hvordan hun kunne ha de følelsene, men de syns det var synd at hun hadde dem. Det er det det handler om. Man forstår det ikke. Man trenger ikke å ha opplevd noe selv for å forstå det, men man må i det minste akseptere at vi alle er forskjellige, vi opplever ting forskjellig, og FØLELSER kan man ikke kontrollere (selv om noen så pent påstår dette). Det går ann å ha empati uten å ha sympati også.
Jeg beklager om noen føler at jeg henger ut denne tråden det er snakk om mer enn nødvendig, men jeg er så forbannet nå at jeg koker her jeg sitter (ikke på alle som er uenige, men noen få har vært helt ekstreme), så jeg må bare gjøre noen ting klinkende klart.
For det første:
Tråden det diskuteres, handlet ikke om at hun var så skuffet og det var synd i henne som skulle få en gutt. Hun skriver nettopp at hun ble skuffet, og hun føler seg forfærdelig fordi hun ble skuffet. Hun ville ikke ha sympati for at hun skulle ha en gutt, hun forteller at hun har vanskelige uønskede følelser, og spør om andre har hatt det sånn.
Ingen trenger å konstatere at det ikke er "greit" å ha sånne følelser, for det vet hun allerede selv.
Folk har lov til å være uforstående til dette, men det gir ingen rett til å fortelle henne at hun er en dårlig mor som føler det sånn nå, eller at hun ikke har lov til å føle det hun gjør!
Og aller værst: Flere har skrevet at man burde holde sånne følelser for seg selv.
Hvem faen skal bestemme hvilke følelser vi ikke kan snakke om?
Hun spurte etter hjelp og erfaringer, og hun var MODIG og delte noe som er kjempevanskelig.
Dette er et tabu, man har ikke lov til å ønske seg kjønn, og man skal iallefall ikke snakke om det.
Å bli skuffet over kjønn er langt over grensen til hva som er tolerert. Klart, man snakker ikke om dette til alle og enhver, men å dele dette hjelper andre også. Det er normale følelser som mange har, og de fleste kommer helt fint igjennom dem uten at barnet tar skade av det eller vet om det. Den eneste skaden er kanskje på mor, som sitter med den dårlige samvittigheten for følelsene man ikke kan kontrollere.
Dette bringer meg over til det neste punktet.
Vet dere hva empati er? For jeg tror mange forveksler det med sympati.
Jeg skal greie opp dette.
Ordbok.no sier dette:
empati' -en (fra eng., av gr empatheia 'lidelse') (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon el. tankeliv
Dette er altså noe helt annet enn sympati, som ordboken definerer som velvilje og forståelse.
Empati handler altså ikke om at man syns at noe er greit. Flere skrev at de ikke skjønte hvordan hun kunne ha de følelsene, men de syns det var synd at hun hadde dem. Det er det det handler om. Man forstår det ikke. Man trenger ikke å ha opplevd noe selv for å forstå det, men man må i det minste akseptere at vi alle er forskjellige, vi opplever ting forskjellig, og FØLELSER kan man ikke kontrollere (selv om noen så pent påstår dette). Det går ann å ha empati uten å ha sympati også.
Jeg beklager om noen føler at jeg henger ut denne tråden det er snakk om mer enn nødvendig, men jeg er så forbannet nå at jeg koker her jeg sitter (ikke på alle som er uenige, men noen få har vært helt ekstreme), så jeg må bare gjøre noen ting klinkende klart.
