jeg sliter så innvendig......

S

smyga

Gift med forumet
har sånn uro i kroppen...i forhold til sykdommen og alle andre sykdommer...får nesten angst bare noen nevner ordet omgangsyka...
kjenner jeg liksom blir dårlig...og får vondt langt inni sjelen[&o]
og hver kveld..så tenker jeg at jeg ikke må spise no etter 6...hva om..og hvis...[&o]blir helt gåen...og er vassen resten av kvelden....
 
og så er d sambo...som jobber så mye og som jeg føler ikke stiller ordentlig opp...når han kommer hjem,går han ofte opp t min bror eller onkel..[&o]spørt han hvorfor,men får bare til svar at han slipper å sitte alene og røyke...
men alikavel..han er jo gjerne der til han ska legge seg...
og den alkohol bruken hans..skremmer å....drikker hver dag...ikke mye..men d er hver dag...har tatt d opp mange ganger,men til ingen nytte..hjelper kanskje toppen en uke...så er d på ann igjen.
orker ikke ha d sånn resten a livet..blir helt gåen av alt dette....
sykdom hele tiden,uroen...angsten..depresjonene på anmarsj igjen...
strekker rett og slett ikke til...føler meg utbrent langt inni sjela,føler meg skikkelig sår innvendig...jeg sliter skikkelig med sosialangst til tider...
alt er vanskelig....d er så mye...er ikke plass til å få d ut...det kverner oppi toppen,d surrer....blir så lei meg,såra,sint og frustrert...er så innmari tungt til tider.....[:(]
 
jeg føler jeg er støpt fast....er det dette som skal være mitt liv???
er d d???da vet jeg ikke om jeg orker rett og slett....er så sliten....
off...for en dag....for noen år...for et liv....[:(]
 
beklager...måtte bare ha d ut...[&o]
 
 
 
huff dette var trist lesing, smyga... er vondt å tenke på at du ikke har det noe bra... bare ta kontakt om du trenger å prate eller noe... sender deg en stor varm klem - håper du går bedre tider i møte, og at du får samboeren din til å forstå hvordan du har det, sånn at han stiller opp mer....tenker på deg...
 
Huff [:o] Du må nesten få samboeren din til å skjønne hvordan du har det sånn at han stiller opp mer og er mer der for deg. Det er ikke rett at du bærer "hele verdens sorg" på dine skuldre [&o]
 
Du har vært fryktelig mye syk i det siste og da er det ikke så merkelig at både depresjon og tunge tanker kommer. Er ikke lett å holde humøret oppe når den ene syldommen avløser den andre. Snakk med legen din om dette, slik at du kanskje kan få noen gode råd på å forebygge en deprisjon. DESSUTEN bør han skjønne at du er i en forferdelig sårbar posisjon nå og så mye selvinnsikt burde han ha hatt og tatt masse vare på deg, slik at ikke det og blir en belastning. Skam mannen din nå !!!!!!
 
Kjære deg, sånn fortjener du ikke å ha det! [&o]

Det er trist at samboeren din ikke oppfatter hvor sliten og nedfor du er, han burde støtte deg i denne situasjonen. Har du fortalt ham akkurat hvor skapet står? Sagt akkurat det du sier til oss her? Hvis det er vanskelig å få ham til å høre, kanskje du kan skrive det i et brev eller noe, sånn at han virkelig får det med seg?

Du trenger noen som kan være der for deg nå! Har du noen andre du kan snakke med, familie eller venner? Husk at du alltid har oss her på februarforumet!

Jeg håper ting går seg til og faller på plass for deg snart! [:)]

Mange, mange klemmer fra meg. [:)]
 
Hvordan er det med samboeren din? Kan du prate med han om dette?
 
tusen takk alle sammen[:)]
har nok prøvd d meste...mi har gått t samtaler..men d hjelper bare en uke eller no,så er d på ann igjen...og han har sagt at jobben kommer først..[&o]
alt handler om penger med han..men hva med å ta en fridag i uken å vær hjemme...nei..d er nok for mye forlangt...han sier jeg må komme meg mer ut...men herligheten...ikke så lett d..er ikke alene lengre,og de fleste jobber til 4...og gidder ikke ta med ungen og legge han hos andre også våkne han,kjøre hjem og legge han her igjen...nei...
men greit nok..hadde han ikke jobbet så mye..så hadde mi ikke hatt ferdig vindfanget..men alikavel...føler meg oversett..fikk de pengene så jeg kunne begynne på trening,men så sier han om jeg ikke heller kan kjøpe et treningsapperat,så kan jo han å trene hjemme...da fikk jo ikke jeg dårlig samvittighet...jeg sa at den va ganske frekk,han sier jo selv at jeg må komme meg mer ut...jo,men..han kunne jo ikke trene der,han liker ikke sånne plasser..og han hadde jo å lyst til å trene...men jeg fikk gjøre som jeg ville...
nei han sier så mye rart,og om jeg sier et eller annet,så sier han alltid..var ikke sånn jeg mente d...men han klarer jo ikke si hva han mente da..han klarer ikke snakke..og om mi gjør d..så vrir og vrenger han alt..så alt blir min feil.han holder seg ikke til problemet liksom..han er god til å snakke for seg..d er ikke jeg...og alt handler til slutt om penger....og hvor lite fritid han har til sitt utenom jobb[&o][:(]
og alt han gjør for meg,og som jeg ikke setter pris på...[&o]
 
 
jeg vet ærlig talt ikke hva jeg tenker...d surrer for meg...
har liksom ikke noen å gå til..alle har sitt...og d er jo skjønnbart.
jeg veier for å imot hele tia..men når mi har d greit,så er d veldig bra,men jeg venter jo alltid da på at han ska gå på tryne igjen...og d skjer jo..er kanskje jeg som forventer for mye...men føler egentlig ikke d heller..
har en følese av at jeg sitter å ser på meg selv..bare er liksom,om du skjønner...dagene flyr..men jeg sitter fast...om jeg er aller så syk..så prioriterer han allt annet først..som da jeg hadde bryst bet.og adrian ikke var 1mnd engang..så reiste han jo t tyskland hele helgen,selvom jeg va syk...han kom hjem på mandagen og tirsdagen havnet jeg på sykehuset...
masse sånt...og bursdagen min hadde han bedt masse kompiser bort,han hadde glemt den...og jeg har ikke fått nnoen bursdagsgave på 3år...og ikke noe da jeg har ligget på sykehuset...eller ellers..men fikk jo noe nå da til å beg å trene for...men alikavel...jeg syns sånt er viktig...men han "glemmer"d og tenker ikke på d,sier han..og er ikke sånn...neivel...
vi er nok ganske forskjellige der ja...bare de første åra han var flink til d altså....[&o]nei,vet sannelig ikke...tenker på adi oppi denne situasjonen å...
han er så glad i han og lyser opp når han kommer hjem..de gangene d skjer...han har vært flink t å komme hjem og spise middag før han har gått igjen i d siste..men...
idag kan d vær han kommer til å vær hjemme..for han er vel så fyllesjuk..det varer i et par dager med han d....
 
Så trist å lese...[:o][:o][:o] Slik skal du IKKE ha det!!! Jeg hadde satt foten ned og innkalt til en alvorsprat! Jeg ville også å ha dratt på trening VEKK fra hjemmet. Du trenger å komme deg ut, pluss at trening gir overskudd og er godt for både kropp og sjel [:)] Sett dine krav! Gi han et spark i reva!! [:@] Stoooooor klem fra meg og Malin [;)]
 
[>:] Han har så lite fritid, så han må bruke den på seg selv? Hva med din fritid, da? Du har jo ikke fritid i det hele tatt, du! [:@]

Jeg pleier vanligvis ikke å "hisse meg opp" over andres situasjoner, men jeg kjenner at jeg blir frustrert nå... Det sier seg jo selv at du ikke kommer til å fungere i lengden hvis du bare skal gå slik " på tomgang" hele tiden!

Jeg synes ikke at du skal godta dette i lengden, Smyga. Selv om du føler at han har rett i noe av det han sier, så har du rett, du også! Poenget her er jo at begge må gi for at familien skal fungere, og det er ikke rettferdig at det bare er han som får fri!

Håper du har noen du kan snakke med, som kan avlaste deg litt. [:)]
 
Klemmer deg uendelig mye, HÅPER du er sterk nok og tøff nok til å ta et skikkelig oppgjør med han, evnt finne en plass han eller dere kan bo en periode slik at han får se hvordan det er å leve uten deg. Vet ikke hva jeg skal si jeg, og pga min egen private familiesituasjon bør jeg bare holde helt kjeft, men håper virkelig det er lysning i sikte på den ene eller andre måten.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp