Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år, og det har vært mye turbulens. Jeg ble gravid 1. gang allerede etter en mnd., og det var velkomment hos begge, men jeg mistet etter 9 uker. Da var vi fortsatt forelska, så livet så lyst ut og ingenting var vanskelig.
Senere har vi vært enige om at ingen av oss har vært klare for å få barn, og at det er noe vi vil vente med.
Men så ble jeg gravid for litt over 6 mnd siden da.. og det vi IKKE hadde snakket om, var hva gjør vi OM det skjer.
Jeg visste at det ikke var noe han i utgangspunktet ønsket - det var det jo ikke hos meg heller - men jeg hadde aldri sett for meg hvilken reaksjon jeg ville møte.
Han sa at tanken på å skulle bli far (når vi hadde mistanke om graviditet) fikk ham til å ville gå og henge seg. Når det viste seg at jeg faktisk var gravid, så tenkte jeg i utgangspunktet at jeg ville ta abort - fordi å få barn er noe som skal være ønsket av begge parter, og noe som påvirker begges liv noe enormt. Når han var så lite klar, føltes det feil ut å skulle "presse" ham til det. Og jeg mente det! Men ettersom dagene gikk ble jeg mer og mer usikker.. ville jeg komme til å angre? Kanskje dette var min ene sjanse - Jeg hadde aldri vært gravid før, annet enn med ham når vi mistet.. Jeg er 31 år, (han er 27..) jeg har ei klokke å tenke på, og har vært vitne til flere venner som har slitt eller sliter med å få barn..
Det var helt kaos i hodet på meg, jeg trakk meg for så å gå med på abort enda en gang, men trakk meg på ny, og fant ut at naturen måtte få avgjøre, i frykt for at det å ta abort ville bli et valg jeg kunne komme til å angre på resten av livet.
Det at han hadde så lite forståelse for min situasjon og at det var en vanskelig avgjørelse for meg, gjorde det ikke lett. Klart jeg ville kunne bli gravid om så jeg var 45! At barnet hadde større sjanse for å være sykt var jo uansett lite sannsynlig, mente han.. sant nok, MEN...
Jeg så hele veien hans side av saken. At noen andre skal ta et slikt livsomveltende valg uten ditt samtykke, må føles helt forferdelig.. Vi damer sitter jo med makta! Ja, han kunne brukt prevensjon. Og ingen av oss tenkte på angrepille, utrolig nok (jeg skjønte samme dag som "uhellet var ute" at det hadde skjedd, og informerte ham om det). Men når det først har skjedd, så er det jo vi damene som bestemmer, til syvende og sist.
På et tidspunkt ba han meg dra, men ombestemte seg dagen etter og sa han ville gi det et forsøk. Jeg har vært klar på at jeg ikke vil tvinge ham til noe som helst ifht ansvar (det eneste vil jo være barnebidrag, siden det er lovpålagt), så det har vært hans valg å bli.
De første 3 mnd var likevel et mareritt, hvor han stort sett gikk rundt mer eller mindre som en zombie, og var sur og avvisende. Så reiste jeg vekk ei uke uten forvarsel, det ble for mye å være i, og etter jeg kom hjem igjen var det bedre.
Han har likevel ikke engasjert seg stort, ikke tatt initiativ til å kjenne på magen mer enn kanskje et par ganger, ikke vært interessert og spurt hvordan jeg har det eller noe i den duren. Det har vært vondt, men jeg har til en stor del forstått det og forsøkt å ikke forvente så mye fra ham. Det har likevel virket som om han har hatt det litt bedre, og at han ikke har sett SÅ mørkt på det hele som han gjorde i starten.
Men så har vi hatt noen samtaler der jeg har spurt ham hvordan han egentlig har det, hvor er ståa liksom, og da kommer det fram at han sliter som f*en, bærer på masse sinne ifht at jeg tok det valget jeg tok uten hans "godkjenning", og føler at livet hans er ødelagt.
Jeg blir så utrolig lei meg, både på egne, barnets og hans vegne. Jeg føler meg kjip som har tatt et slikt valg uten at han var med på det, men samtidig så vet jeg at jeg hadde angret om jeg hadde valgt annerledes.. Han kjenner seg overkjørt, og forstår ikke hvordan jeg, hvis jeg faktisk elsker ham, kunne ta det valget jeg tok.. Og jeg kan godt forstå ham. Jeg kan forstå ham på alle mulige vis, men det gjør det ikke lett for det om, og det er vondt at han ikke klarer å forstå meg.
Han sliter også med seg selv og synes livet er stress - sier at han har nok med å klare å forholde seg til seg selv, og, som det høres ut som for meg, har han en del tvangstanker som nok er med på å gjøre det vanskelig for ham å tenke på og ta hensyn til andre.Det er rett og slett ikke plass i hodet. Han har en historie med ganske alvorlige rusproblemer fra ungdomstiden, og er redd for at han skal havne tilbake igjen om livet blir for vanskelig.
Han sier også at han ikke har følelser for meg, og her er det sikkert mange som er uenige med meg, men det er noe jeg mener at man må jobbe for å bevare i et forhold etter at forelskelsen legger seg. Skal man bevare gløden så må man forsøke å opprettholde en del av de tingene man gjorde når man var nyforelska. Er man i utgangspunktet egoistisk og er vant med å tenke mest på seg selv, av hvilken årsak det nå måtte være, så vil kanskje ikke dette komme så naturlig, og følelsene vil etterhvert dabbe av. Evner man ikke å se den andre og å fokusere på det som er positivt, så blir det fort tungt, tenker jeg. Han har ingen ordentlige forhold bak seg, så han vet ikke at det er normalt av erfaring at et forhold forandrer form og stadig er i endring (noe jeg vet - forhold er ikke easy peasy og en god relasjon kommer ikke av seg selv - det må jobbes for, i større eller mindre grad, og ingenting er konstant). Det er lett å ende opp med å hoppe fra det ene forholdet til det andre, bare for å møte på det samme problemene om og om igjen.
Det som er vanskelig er at han ikke vil søke hjelp hverken for seg selv og de tingene han sliter med, eller gjøre noe som helst "jobb" for at forholdet vårt skal bli bedre. Det kommer vel ikke før han har det vondt nok, og det er jo ikke godt å vite når det blir.
Jeg elsker ham utrolig høyt, og vil hans beste. Om det er å gå fra meg, så må jeg jo la ham få gjøre det, men det knuser hjertet mitt å tenke på det.. Han er i vurderingsfasen (igjen) nå, og jeg er redd for utfallet..
Er også redd for at han skal bli og være ulykkelig..
Jeg er ikke klar for å være den som går, selv om det er tøft, og vet også (av erfaring) at går jeg før jeg egentlig er klar/mener det, så blir det feil.
Han har hele veien sagt at han vil ta sin del av ansvaret for barnet, men han uttrykker ingen glede over det.
Jeg må ærlig innrømme at jeg hele tiden har håpet på at det skulle bli bedre ettersom tiden gikk - at hvertfall når barnet blir født, at det vil bli en gave for ham,- noe som vil gi livet hans den meningen han ikke finner noe annet sted..Men det trenger jo ikke bli slik heller..
Jeg har lest på pappaforum.no om flere menn som har havnet i den samme knipa - men som regel ved at kjæresten har "lurt" dem og egentlig har ønsket seg barn. Flere der forteller at de sitter uten følelser for hverken barn eller eventuell kjæreste, selv etter at barnet er født..
Jeg er livredd for at det skal bli ham. Hva om jeg faktisk har "ødelagt" livet hans ved å ta dette valget?
Langt innlegg - jeg har skrevet et lignende i en annen tråd her inne, men følte for å lage en egen tråd på temaet. Kanskje det er andre her som har stått i en lignende situasjon og kan komme med sine historier?
Senere har vi vært enige om at ingen av oss har vært klare for å få barn, og at det er noe vi vil vente med.
Men så ble jeg gravid for litt over 6 mnd siden da.. og det vi IKKE hadde snakket om, var hva gjør vi OM det skjer.
Jeg visste at det ikke var noe han i utgangspunktet ønsket - det var det jo ikke hos meg heller - men jeg hadde aldri sett for meg hvilken reaksjon jeg ville møte.
Han sa at tanken på å skulle bli far (når vi hadde mistanke om graviditet) fikk ham til å ville gå og henge seg. Når det viste seg at jeg faktisk var gravid, så tenkte jeg i utgangspunktet at jeg ville ta abort - fordi å få barn er noe som skal være ønsket av begge parter, og noe som påvirker begges liv noe enormt. Når han var så lite klar, føltes det feil ut å skulle "presse" ham til det. Og jeg mente det! Men ettersom dagene gikk ble jeg mer og mer usikker.. ville jeg komme til å angre? Kanskje dette var min ene sjanse - Jeg hadde aldri vært gravid før, annet enn med ham når vi mistet.. Jeg er 31 år, (han er 27..) jeg har ei klokke å tenke på, og har vært vitne til flere venner som har slitt eller sliter med å få barn..
Det var helt kaos i hodet på meg, jeg trakk meg for så å gå med på abort enda en gang, men trakk meg på ny, og fant ut at naturen måtte få avgjøre, i frykt for at det å ta abort ville bli et valg jeg kunne komme til å angre på resten av livet.
Det at han hadde så lite forståelse for min situasjon og at det var en vanskelig avgjørelse for meg, gjorde det ikke lett. Klart jeg ville kunne bli gravid om så jeg var 45! At barnet hadde større sjanse for å være sykt var jo uansett lite sannsynlig, mente han.. sant nok, MEN...
Jeg så hele veien hans side av saken. At noen andre skal ta et slikt livsomveltende valg uten ditt samtykke, må føles helt forferdelig.. Vi damer sitter jo med makta! Ja, han kunne brukt prevensjon. Og ingen av oss tenkte på angrepille, utrolig nok (jeg skjønte samme dag som "uhellet var ute" at det hadde skjedd, og informerte ham om det). Men når det først har skjedd, så er det jo vi damene som bestemmer, til syvende og sist.
På et tidspunkt ba han meg dra, men ombestemte seg dagen etter og sa han ville gi det et forsøk. Jeg har vært klar på at jeg ikke vil tvinge ham til noe som helst ifht ansvar (det eneste vil jo være barnebidrag, siden det er lovpålagt), så det har vært hans valg å bli.
De første 3 mnd var likevel et mareritt, hvor han stort sett gikk rundt mer eller mindre som en zombie, og var sur og avvisende. Så reiste jeg vekk ei uke uten forvarsel, det ble for mye å være i, og etter jeg kom hjem igjen var det bedre.
Han har likevel ikke engasjert seg stort, ikke tatt initiativ til å kjenne på magen mer enn kanskje et par ganger, ikke vært interessert og spurt hvordan jeg har det eller noe i den duren. Det har vært vondt, men jeg har til en stor del forstått det og forsøkt å ikke forvente så mye fra ham. Det har likevel virket som om han har hatt det litt bedre, og at han ikke har sett SÅ mørkt på det hele som han gjorde i starten.
Men så har vi hatt noen samtaler der jeg har spurt ham hvordan han egentlig har det, hvor er ståa liksom, og da kommer det fram at han sliter som f*en, bærer på masse sinne ifht at jeg tok det valget jeg tok uten hans "godkjenning", og føler at livet hans er ødelagt.
Jeg blir så utrolig lei meg, både på egne, barnets og hans vegne. Jeg føler meg kjip som har tatt et slikt valg uten at han var med på det, men samtidig så vet jeg at jeg hadde angret om jeg hadde valgt annerledes.. Han kjenner seg overkjørt, og forstår ikke hvordan jeg, hvis jeg faktisk elsker ham, kunne ta det valget jeg tok.. Og jeg kan godt forstå ham. Jeg kan forstå ham på alle mulige vis, men det gjør det ikke lett for det om, og det er vondt at han ikke klarer å forstå meg.
Han sliter også med seg selv og synes livet er stress - sier at han har nok med å klare å forholde seg til seg selv, og, som det høres ut som for meg, har han en del tvangstanker som nok er med på å gjøre det vanskelig for ham å tenke på og ta hensyn til andre.Det er rett og slett ikke plass i hodet. Han har en historie med ganske alvorlige rusproblemer fra ungdomstiden, og er redd for at han skal havne tilbake igjen om livet blir for vanskelig.
Han sier også at han ikke har følelser for meg, og her er det sikkert mange som er uenige med meg, men det er noe jeg mener at man må jobbe for å bevare i et forhold etter at forelskelsen legger seg. Skal man bevare gløden så må man forsøke å opprettholde en del av de tingene man gjorde når man var nyforelska. Er man i utgangspunktet egoistisk og er vant med å tenke mest på seg selv, av hvilken årsak det nå måtte være, så vil kanskje ikke dette komme så naturlig, og følelsene vil etterhvert dabbe av. Evner man ikke å se den andre og å fokusere på det som er positivt, så blir det fort tungt, tenker jeg. Han har ingen ordentlige forhold bak seg, så han vet ikke at det er normalt av erfaring at et forhold forandrer form og stadig er i endring (noe jeg vet - forhold er ikke easy peasy og en god relasjon kommer ikke av seg selv - det må jobbes for, i større eller mindre grad, og ingenting er konstant). Det er lett å ende opp med å hoppe fra det ene forholdet til det andre, bare for å møte på det samme problemene om og om igjen.
Det som er vanskelig er at han ikke vil søke hjelp hverken for seg selv og de tingene han sliter med, eller gjøre noe som helst "jobb" for at forholdet vårt skal bli bedre. Det kommer vel ikke før han har det vondt nok, og det er jo ikke godt å vite når det blir.
Jeg elsker ham utrolig høyt, og vil hans beste. Om det er å gå fra meg, så må jeg jo la ham få gjøre det, men det knuser hjertet mitt å tenke på det.. Han er i vurderingsfasen (igjen) nå, og jeg er redd for utfallet..
Er også redd for at han skal bli og være ulykkelig..
Jeg er ikke klar for å være den som går, selv om det er tøft, og vet også (av erfaring) at går jeg før jeg egentlig er klar/mener det, så blir det feil.
Han har hele veien sagt at han vil ta sin del av ansvaret for barnet, men han uttrykker ingen glede over det.
Jeg må ærlig innrømme at jeg hele tiden har håpet på at det skulle bli bedre ettersom tiden gikk - at hvertfall når barnet blir født, at det vil bli en gave for ham,- noe som vil gi livet hans den meningen han ikke finner noe annet sted..Men det trenger jo ikke bli slik heller..
Jeg har lest på pappaforum.no om flere menn som har havnet i den samme knipa - men som regel ved at kjæresten har "lurt" dem og egentlig har ønsket seg barn. Flere der forteller at de sitter uten følelser for hverken barn eller eventuell kjæreste, selv etter at barnet er født..
Jeg er livredd for at det skal bli ham. Hva om jeg faktisk har "ødelagt" livet hans ved å ta dette valget?
Langt innlegg - jeg har skrevet et lignende i en annen tråd her inne, men følte for å lage en egen tråd på temaet. Kanskje det er andre her som har stått i en lignende situasjon og kan komme med sine historier?
Klem <3
