Jeg føler meg så svak i forhold til andre personer:( Kan nok bli langt)

  • Trådstarter Trådstarter søteste
  • Opprettet Opprettet
S

søteste

Guest
Jeg føler meg så svak i forhold til andre mennesker, og jeg stiller meg stadig spørsmål om hvorfor jeg har blitt så svak.
I 2010 fikk jeg vite at jeg er ingen hypokonder, men at jeg har enn medfødt sykdom. Etter svangerskapet brøt den meg ned mye mer enn tidligere. Og jeg kom meg på enn måte aldri tilbake i jobb. Men jeg kjempet, og jeg kjempet. Etter 9 månder presset jeg meg selv å begynte å jobbe. Det tok ikke mange måneder før lillemann ble alvorlig syk og dette brøt meg ned igjen. Etter ett par uker hjemme skulle jeg jobbe igjen. Så ble jeg veldig syk, og ikke frisk før tre mpnder etter, men jeg klarte aldri full jobb igjen. Etter dette har jeg gått som 20.30% sykemeldt. Jeg klarer ikke å jobbe fullt, i dnne perioden har jeg prøvd, det går 14 dager så er jeg fullstendig knekt.
Som dere alle skjønner så har jeg ikke mange månder igjen av min sykeperiode.

Og nå er jeg gravid. Etter enn liten samtale med min lede ble vi enige om at jeg skulle bli tatt ut av min daglige jobb forså å gjøre noe helt annet. Men jeg må jobbe fullt.
Men nå har jeg prøvd siden 12 desember. Jeg har igjen vær syk i denne perioden og nå har jeg fryktelig vondt i bekkene og jeg kaster opp flere ganger daglig. Jeg er på jobb, men er så sliten når jeg kommer hjem. Jeg er så svak som ikke klarer å holde meg i jobb og jeg blir skikkelig skuffet over meg selv.

Hvordan klarer alle andre det? Selv om de er fulle av feber går de på jobb, selv med migrene er de på jobb. Og snakket med enn annen gravid dame nå også, og hun kastet opp hver dag, men jobb var hun. Greit så har ikke hun barn fra før av, men jeg virkelig beundrer mennesker som faktisk klarer å stå på beina sine. Jeg prøver gang på gang, og hver gang mislykker jeg:( Hvordan bite tenna sammen å bare holde ut på jobb? Jeg er så sliten etter dagen så jeg sitter å bare gråter når jeg endelig er hjemme.  Noen som har noen forslag til meg? Hvordan holde meg på jobb nå?
 
Den største feilen du gjør her er den samme som jeg har gjort. Du sammenligner deg med i utgangspunktet friske personer. Det må du prøve å ikke gjøre, er ganske sikker på at man tømmer energilagrene sine på en annen måte når man er kronisk syk, for man klarer ikke å bygge opp igjen den energien som går ut på samme måte. 

Du må nok snakke med nav tenker jeg, aap kanskje da når tiden går ut?
 
Folk som går på jobb med feber har nok en viss innstilling. Det kan være lett å tenke seg sykere enn man er. Eller, rettere sagt, være så bevisst på alle sykdomstegn og ubehag at sykdommen har hovedfokus. Det gjør ikke underverker for en effektiv arbeidsdag (uten at jeg mener man skal gå på jobb når man faktisk er syk). Vet ikke hvilken kronisk sykdom du har, men all logikk tilsier at det vil ha innvirkning på hvor mye annet du tåler.
 
Du er jo ikke svak! At noen klarer det er flott for de..hvor bra det er for kroppen i lengden kan man jo tenke seg...folk har faktisk jobbet seg i hjel, eller så syke at de aldri kan jobbe igjen!

Ta hensyn til kroppen, når du ikke kan fungere normalt etter jobb er ikke det bra hverken for deg eller familien din!

Jobb de dagene du orker og tenk på deg selv, du har ingen ting igjen for å presse deg sånn.

 
Synes du virker som en sterk person som faktisk vill og prøver alt du kan. Mere kan man ikke forvente av noen.
 
Nå føler ikke jeg at jeg hele tiden prøver å finne mine sykdomms plager hver dag, jeg prøver så godt jeg kan å overse de å presse meg videre. For det at jeg ikke fungerer lenger er ett fullstendig nederlag for meg. Før svangerskapet med lillemann jobbet jeg i gjennomsnitt 230-250 timer i måneden. Hadde enormt mye smerter da også, men ikke som nå. Immun forsvaret var også ti ganger bedre, og ikke minst jeg sov om natten. Målet mitt er ikke å klare like mange timer som jeg gjorde før, men målet er fullt. Og et er fordi jeg er så glad i jobben min, er så koselig å snakke med kollegaer og ikke minst føle seg nyttig. Og jeg vet ikke om jeg klarer å innse at jeg ikke klarer det. Det er vondt, men enda mer vondt når jeg er på jobb 100%, og ikke fungere som en mamma. Og jeg lurer så mange ganger på hvordan klarer alle andre det?

Jeg vet det er feil å sammeligne meg med alle de"friske", men jeg som alle sier ser jo så frisk ut. Men innsiden er ett marreritt, det er bare min samboer som vet hvordan jeg har det, hvor mye jeg gråter pga dette, og egentlig hvor langt nede jeg er. Alikevel er det vannskelig å innse dette selv også. Jeg er "bare" 28 år og legen mener jeg bør være uføre. Jeg forstår ikke hvordan andre får det til jeg. Mange har jo også "skjulte sykdommer". Beklager dette ble mer syt enn det skulle bli, men veldig godt å få ett annet syn på dette enn min samboer, han bare svarer ja, forstår, da må du jobbe mindre da. osv.
 
Jeg sier ikke at du leter etter sykdomstegn, men at du som kroniker selvfølgelig bærer preg av den kroniske sykdommen i tillegg til alt annet du måtte pådra deg (som f.eks. svangerskapsplager). Du spurte hvordan andre folk klarer å jobbe med feber eller hodepine, og det var det jeg svarte på. Jeg synes ikke det er vits i å sammenligne seg med friske folk, for de har helt andre premisser enn deg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du tar i betraktning dette med at du ser likedan ut på utsiden som friske folk gjør, du vet jo at du ikke er frisk.
 

Nedsig skrev:
Jeg sier ikke at du leter etter sykdomstegn, men at du som kroniker selvfølgelig bærer preg av den kroniske sykdommen i tillegg til alt annet du måtte pådra deg (som f.eks. svangerskapsplager). Du spurte hvordan andre folk klarer å jobbe med feber eller hodepine, og det var det jeg svarte på. Jeg synes ikke det er vits i å sammenligne seg med friske folk, for de har helt andre premisser enn deg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du tar i betraktning dette med at du ser likedan ut på utsiden som friske folk gjør, du vet jo at du ikke er frisk.

Jeg tror man automatisk sammeligner seg med andre mennesker. Uansett om man er syk eller ikke. Ja innerst inne vet jeg at det ikke er fornuftig, men det er vannskelig å innfinne seg med.  Det jeg mener med at jeg ser likedan på utsiden det er jo hva samfunnet mener jeg skal klare. Jeg ser ikke syk ut, derfor vannskeligere å få forståelse og igjen vannskeligere å gi seg selv forståelse. Om du skjønner? Jeg bruker kanskje lenger tid til å gi meg den forståelsen.
Jeg vet jeg har masse å jobbe med, men noen ganger føler jeg at jeg har ikke kommet lenger enn der jeg var før jeg ble skrevet ut fra sykehuset.
Jeg er flink til å gruble, finne negative ting om meg selv. Å klistre på meg ett smil ute blant andre mennesker. Rette meg opp å trosse alle smerter så ingen ser min svakhet. Mine venner vet at jeg har enn kronisk sykdom. Det er det. Ingen spør, og jeg forteller ingen. Jeg løper opp bakker, og aker på skiler osv. Og kommer hjem helt fullstendig knekt. Inne blandt mine vegger kan jeg være meg selv. Og mitt høyeste ønske er jo å klare det som "alle" andre klarer. Jeg har ikke klart å legge bort dette ønske. Det er det som har vært mitt mål hele livet.
Men nå har jeg skrevet enn hel stil. Og jeg takker masse for gode svar fra dere. Dere får meg til å tenke litt, og det er godt å "tømme" det ut:)

 
Sendte deg PM! :)
 
Jeg forstår at det er vanskelig å godta at du ikke kan gjøre alt det du ser andre gjør, og jeg skjønner at du føler på et visst press fra omgivelsene fordi du ikke ser syk ut. Kanskje det hjelper å være mer åpen om hvordan sykdommen fungerer, i alle fall med dem du omgås mest. Det kan nok være tøft å åpne seg, særlig når du er vant til å gjøre gode miner til slett spill, men det kan kanske forminske litt av presset du føler på. Lykke til, i alle fall.
 
Det er fryktelig vannskelig å være åpen om dette. Og jeg tenker som så ingen spørr, ingen bryr seg. Men det er kanskje der jeg bør begynne. Jeg takker masse for svar. Og det er godt å få tenkt litt andeledes på ting. Tusen takk for pm, sitter på iPhone nå så får ikke svart før seinere. Jeg gar noe som heter ehlers danlos syndrom. Det er ett sjeldent syndrom. Men den er medfødt. Vannskelig å forklare hvordan jeg er, men jeg er hypermobil og det er bare enn veldig liten del av min diagnose. Den er veldig arvelig, så jeg beskymrer meg mye for mitt barn. Håper jeg ikke påfører barna mine dette.
 
Folk som sier de er på jobb til tross for migrene har ikke migrene. Kan godt hende de har hodepine men migrene er det iallefall ikke, med mindre de kan stenge seg inne på et mørkt og stille kontor for seg selv da. Man kan gjerne tro man har migrene også, er ikke sikkert det er det fordi. Har hatt migrene i mange år selv nå, bare det å gå ut av huset når et anfall står på er utenkelig, orker ikke være i stua en gang, er bare å legge seg. Men nå er da folk forskjellige, kroppene til folk fungerer ulikt så der noen ikke blir så dårlige blir andre veldig dårlige. Sånn er det dessverre. Jeg er en av de som blir helt ødelagt av lite søvn. Mens noen klarer å fungere fint med lite søvn blir jeg rett og slett utslitt og syk av det. Selvfølgelig vil mange påstå jeg bare er lat (verden er jo så sort/hvit for en god del mennesker) men det er faktisk ingenting jeg kan gjøre med det selv. Vet noenlunde hvordan du har det for jeg har det litt sånn selv. Føler meg utslitt hele tiden for jeg får for lite søvn og den søvnen jeg får er ikke kvalitetssøvn. Har ungene noe basilusker med seg fra barnehagen kan du være sikker på at jeg får det, har null motstandskraft mot sykdommer lenger virker det som, en vanlig forkjølelse tar meg ca. 2 mndr. å bli kvitt, og det slår aldri feil at når jeg endelig er fri forkjølelsen så kommer ungene hjem med en ny. Skal få meg en legetime hos en annen lege enn fastlegen min for han har jeg gitt opp, trenger en skikkelig sjekk nå og blir ikke tatt på alvor av fastlegen min.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp