Så har det skjedd - igjen...
Småblødningene jeg fikk betød det samme som forrige gang; at her er det i ferd med å gå galt. Det er så utrolig trist, jeg er så veldig lei meg.
Igjen var jeg bare noen få uker på vei, men tar det allikevel veldig tungt.
Forrige gang kom jeg til 10. uke, denne gang til den 8.
Vi hadde tenkt til å fortelle familien vår i jula. Skjebnen ville det altså annerledes.
Mandag kveld koste jeg og samboeren min oss med film - til en forandring.
Midt i filmen kjente jeg at mens-aktige smerter kom snikende, og de ble sterkere og sterkere.
Til slutt gjorde det så vondt at jeg måtte løpe til sengs.
Der klarte jeg ikke å ligge i ro, det var uutholdelig vondt. Samboeren min skjønte ingenting (forrige gang det skjedde var jeg hjemme alene).
Jeg prøvde å snakke, men hadde vanskelig for å gjøre meg forstått.
Samboeren min ringte sykehuset, og de ville t.o.m sende ambulanse (de hørte meg skrike i bakgrunnen).
Hvordan samboeren min fikk meg fra leiligheten og ned i bilen er en gåte. Jeg klarte ikke å stå på beina, og jeg fylte en bærepose med oppkast på vei ut.
Ble tatt rett inn på akutten. Jeg frøs så jeg ristet. Etter en stund avtok de sterke smertene, og en lege kunne undersøke meg med innvendig ultralyd.
Hun konstaterte at dette måtte være graviditet utenfor livmoren.
Forklarte videre at dersom det var det så betød dette at èn av egglederne mine var defekt.
Jeg måtte operere, og fjerne den ene egglederen.
Jeg er som regel ingen pyse, men da ble jeg fryktelig redd.
Redd for operasjonen, redd for å bli steril, redd for alt...
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres om èn time (da var klokka 23.00).
Ble kjørt inn på et kontor, da det ikke var andre ledige rom.
Der ble jeg liggende og vente. Samboeren min ventet sammen med meg til kl 3, da sendte jeg han hjem.
Først kl 11.30 dagen etter ble jeg kjørt inn på operasjonstua. Hadde ligget våken og ventet hele natta, klarte jo ikke å sove.
Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, de gikk inn gjennom navelen og gjorde også et snitt ved siden av.
Kl 19.00 samme kveld fikk jeg reise hjem.
Legen som opererte meg skulle komme inn til meg og fortelle hva de hadde gjort før jeg dro hjem, men han var opptatt i annen operasjon.
Jeg dro altså hjem fra sykehuset uten å vite om jeg hadde èn eller to eggledere.
Dagen etter ringte han meg. Det var ingen graviditet utenfor livmoren!!
Legen som hadde undersøkt meg (som var en annen enn han som opererte) hadde sett en cyste på egglederen (som er helt naturlig å få når man er gravid), og denne hadde sett ut som en graviditet utenfor livmoren. De kunne selvfølgelig ikke ta noen sjanser og måtte inn for å se.
Det betyr i praksis at operasjonen var helt unødvendig, cysten hadde blitt borte av seg selv uten inngrepet.
Jeg hadde hatt en helt vanlig spontanabort også denne gangen.
Selvfølgelig var det beroligende å vite at det ikke var noe galt med "utstyret " mitt, men ble samtidig veldig lei meg for at jeg fikk to hull på magen som var helt unødvendige. Men mest lei meg av alt var jeg for spontanaborten.
Èn gang er liksom greit; det skjer jo "alle" - og selv om legen sa at det er svært vanlig å spontanabortere to ganger, er det tungt å finne seg i at dette faktisk skjer MEG - barnet var jo så ønsket....
Jeg fortalte heldigvis sjefen min om tilstanden min før dette skjedde, men familien vår visste ingenting.
Kunne jo ikke skjule dette. Føles tungt at "alle" vet om hva som har skjedd, når dette var noe vi egentlig ville holde privat.
Ble sykemeldt ut uken, var tilbake på jobb igjen i går.
Ønsker på ingen måte at kollegaene mine skal vite dette, så til de sier jeg bare at jeg måtte fjerne en cyste..
Vil selvfølgelig å prøve en 3. gang, men er veldig skeptisk også.
Tror ikke jeg vil orke å oppleve å miste igjen.
Tusen takk til dere alle for trøstende ord og gode tanker.
Det har vært til stor hjelp i en vanskelig tid!
Småblødningene jeg fikk betød det samme som forrige gang; at her er det i ferd med å gå galt. Det er så utrolig trist, jeg er så veldig lei meg.
Igjen var jeg bare noen få uker på vei, men tar det allikevel veldig tungt.
Forrige gang kom jeg til 10. uke, denne gang til den 8.
Vi hadde tenkt til å fortelle familien vår i jula. Skjebnen ville det altså annerledes.
Mandag kveld koste jeg og samboeren min oss med film - til en forandring.
Midt i filmen kjente jeg at mens-aktige smerter kom snikende, og de ble sterkere og sterkere.
Til slutt gjorde det så vondt at jeg måtte løpe til sengs.
Der klarte jeg ikke å ligge i ro, det var uutholdelig vondt. Samboeren min skjønte ingenting (forrige gang det skjedde var jeg hjemme alene).
Jeg prøvde å snakke, men hadde vanskelig for å gjøre meg forstått.
Samboeren min ringte sykehuset, og de ville t.o.m sende ambulanse (de hørte meg skrike i bakgrunnen).
Hvordan samboeren min fikk meg fra leiligheten og ned i bilen er en gåte. Jeg klarte ikke å stå på beina, og jeg fylte en bærepose med oppkast på vei ut.
Ble tatt rett inn på akutten. Jeg frøs så jeg ristet. Etter en stund avtok de sterke smertene, og en lege kunne undersøke meg med innvendig ultralyd.
Hun konstaterte at dette måtte være graviditet utenfor livmoren.
Forklarte videre at dersom det var det så betød dette at èn av egglederne mine var defekt.
Jeg måtte operere, og fjerne den ene egglederen.
Jeg er som regel ingen pyse, men da ble jeg fryktelig redd.
Redd for operasjonen, redd for å bli steril, redd for alt...
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres om èn time (da var klokka 23.00).
Ble kjørt inn på et kontor, da det ikke var andre ledige rom.
Der ble jeg liggende og vente. Samboeren min ventet sammen med meg til kl 3, da sendte jeg han hjem.
Først kl 11.30 dagen etter ble jeg kjørt inn på operasjonstua. Hadde ligget våken og ventet hele natta, klarte jo ikke å sove.
Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, de gikk inn gjennom navelen og gjorde også et snitt ved siden av.
Kl 19.00 samme kveld fikk jeg reise hjem.
Legen som opererte meg skulle komme inn til meg og fortelle hva de hadde gjort før jeg dro hjem, men han var opptatt i annen operasjon.
Jeg dro altså hjem fra sykehuset uten å vite om jeg hadde èn eller to eggledere.
Dagen etter ringte han meg. Det var ingen graviditet utenfor livmoren!!
Legen som hadde undersøkt meg (som var en annen enn han som opererte) hadde sett en cyste på egglederen (som er helt naturlig å få når man er gravid), og denne hadde sett ut som en graviditet utenfor livmoren. De kunne selvfølgelig ikke ta noen sjanser og måtte inn for å se.
Det betyr i praksis at operasjonen var helt unødvendig, cysten hadde blitt borte av seg selv uten inngrepet.
Jeg hadde hatt en helt vanlig spontanabort også denne gangen.
Selvfølgelig var det beroligende å vite at det ikke var noe galt med "utstyret " mitt, men ble samtidig veldig lei meg for at jeg fikk to hull på magen som var helt unødvendige. Men mest lei meg av alt var jeg for spontanaborten.
Èn gang er liksom greit; det skjer jo "alle" - og selv om legen sa at det er svært vanlig å spontanabortere to ganger, er det tungt å finne seg i at dette faktisk skjer MEG - barnet var jo så ønsket....
Jeg fortalte heldigvis sjefen min om tilstanden min før dette skjedde, men familien vår visste ingenting.
Kunne jo ikke skjule dette. Føles tungt at "alle" vet om hva som har skjedd, når dette var noe vi egentlig ville holde privat.
Ble sykemeldt ut uken, var tilbake på jobb igjen i går.
Ønsker på ingen måte at kollegaene mine skal vite dette, så til de sier jeg bare at jeg måtte fjerne en cyste..
Vil selvfølgelig å prøve en 3. gang, men er veldig skeptisk også.
Tror ikke jeg vil orke å oppleve å miste igjen.
Tusen takk til dere alle for trøstende ord og gode tanker.
Det har vært til stor hjelp i en vanskelig tid!
