Jeg er litt redd...

Ulvehungeren

Forelsket i forumet
FebbisBebbis2021 ❄️
Hei,

Jeg er litt redd... føler at alt er mer «riktig» denne gangen, og veeeldig dårlig form. Men i morgen er det TUL, og sist når jeg tok TUL i uke 8 skjønte jeg jo at noe var galt og mistet uken etter... Jeg håper og tror at jeg får se en sprek liten sak i morgen med bankende hjerte - men inni meg er jeg livredd for å oppleve det samme en gang til.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, eller hva jeg ønsker å oppnå med dette. Jeg tror kanskje at jeg har vært så redd for å si høyt at jeg er redd også, at det er godt å dele det med noen. For jeg orker ikke å snakke om det med de nærmeste, for da blir det så nært at jeg må føle mer på det - om det gir mening?

Så vil jeg bare legge til ett lite hjertesukk; jeg syns det er trist at man ikke tilbys noe støtte eller oppfølging etter abort. Ikke en gang når det heller over på det jeg vil si (i hvert fall for meg) er en traumatisk Opplevelse. Først den utrolige tomheten når du får beskjeden og skal vente på at kroppen skal ordne opp. Så blødde jeg så mye vi var redd jeg måtte legges inn etter samtale med KK. Så trodde vi det var over og at jeg kunne tilbake på jobb. Akutt blodforgiftning og helt borte i 3 døgn. Og ingen spurte meg en gang om hvordan jeg hadde det, bortsett fra medisinsk. Og grunnen til at jeg sier dette er; JEG ER IKKE ALENE! Jeg kunne ønske at alle som mistet i det minste fikk tilbud om en samtale med noen. En liten «hei, går det bra?»
Og de som aldri har mistet, selv om de har vært gravid skjønner ikke heller. Ble møtt med «uff da» og «bra du ikke var lengre på vei» og den berømte « da er det naturens gang» .. Så min store beundring går til de som mister flere ganger og røyser seg og prøver igjen og igjen ❤️ Håper i hvert fall de får tilbud om en samtale eller to.

beklager lang og klagete innlegg - og takk til dere som orker å lese :playful:
 
Jeg forstår deg så godt!

jeg mistet når jeg var 8+5 rett etter nyttår, og i retrospekt, etter å ha hatt det utrolig tøft psykisk i flere måneder innser jeg hvor viktig det ville vært for meg å kunne prate med noen for eksempel, for å rydde opp litt i følelsene jeg ikke engang klarte å definere der og da. Heldigvis hadde jeg da en helt fantastisk sjef, som lot meg jobbe meg gjennom det uten å mase om resultater og aktivitet (jobber provisjonsbasert), og når jeg til slutt ble permittert pga corona fikk jeg liksom endelig landa og tid til å fordøye alt. Men mer støtte fra helsevesen, kanskje en ekstra sjekk om alt er ok, hadde vært så verdsatt.

I dag er jeg 8+3, og har en del tanker om dagen, redd det skal skje samme som sist, og grugleder meg til ultralyd 20. Juli. Men mest sannsynlig går det bra, jeg håper på det.

Håper virkelig det går veien for deg, skal krysse fingre og tær ❤️

styrkeklem
 
Jeg forstår deg så godt!

jeg mistet når jeg var 8+5 rett etter nyttår, og i retrospekt, etter å ha hatt det utrolig tøft psykisk i flere måneder innser jeg hvor viktig det ville vært for meg å kunne prate med noen for eksempel, for å rydde opp litt i følelsene jeg ikke engang klarte å definere der og da. Heldigvis hadde jeg da en helt fantastisk sjef, som lot meg jobbe meg gjennom det uten å mase om resultater og aktivitet (jobber provisjonsbasert), og når jeg til slutt ble permittert pga corona fikk jeg liksom endelig landa og tid til å fordøye alt. Men mer støtte fra helsevesen, kanskje en ekstra sjekk om alt er ok, hadde vært så verdsatt.

I dag er jeg 8+3, og har en del tanker om dagen, redd det skal skje samme som sist, og grugleder meg til ultralyd 20. Juli. Men mest sannsynlig går det bra, jeg håper på det.

Håper virkelig det går veien for deg, skal krysse fingre og tær ❤️

styrkeklem
Tusen takk! ❤️ Tror sjokket blir så stort også, for man føler seg så trygg i uke 8. Det er jo bare 4% sjanse for å miste. Og har man sett hjerte så er det nesten som penger i banken... Jeg syns selvsagt på ingen måte at det er gøy å høre at du har hatt det vanskelig også, men det er befriende å høre noen snakke om det sånn som jeg føler det. Sånn at man ikke føler seg alene.
Stor klem tilbake! Krysser alt for at din klorer seg fast denne gangen ❤️
 
Jeg forstår deg så godt. Har vært i samme båt. Skal på tul igjen på fredag og gruer meg igjen.

Har bestemt meg å ikke tenke mye på det og tenke hver svangerskap hver sin lykke. Selvom det er vanskelig

håper og ønsker at alt er bra imorgen og at du kommer tilbake med gode nyheter ❤️❤️
 
Er det ett sted du ihvertfall skal få lufte tankene dine er det her :Heartred selv om vi ikke kjenner hverandre, går vi gjennom det samme alle sammen innpå her. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, så jeg kan ikke si at jeg forstår deg, men jeg kan si at jeg også er redd. Vi brukte 10 måneder på å i det hele tatt få en positiv test (noe som for oss var veldig lenge når ønsket er stort). Når jeg endelig ble gravid og kunne være sjeleglad for at jeg faktisk er fruktbar, så dukket det opp et helt nytt sett med bekymringer. Jeg så et bankende hjerte i forrige når jeg var 7+3, men så hører jeg at etter uke 8 så er det ganske safe. Jeg har mistet mye symptomer som kvalme, trøtthet og matthet (er stortsett ømme bryster og litt murring jeg kjenner på nå), og da begynner tankekvernen. Skal ikke være lett det her. Så det jeg prøver å si er at du ihvertfall ikke er alene om å være redd, og at du kan lufte hva det skulle være her :)
 
Er det ett sted du ihvertfall skal få lufte tankene dine er det her :Heartred selv om vi ikke kjenner hverandre, går vi gjennom det samme alle sammen innpå her. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, så jeg kan ikke si at jeg forstår deg, men jeg kan si at jeg også er redd. Vi brukte 10 måneder på å i det hele tatt få en positiv test (noe som for oss var veldig lenge når ønsket er stort). Når jeg endelig ble gravid og kunne være sjeleglad for at jeg faktisk er fruktbar, så dukket det opp et helt nytt sett med bekymringer. Jeg så et bankende hjerte i forrige når jeg var 7+3, men så hører jeg at etter uke 8 så er det ganske safe. Jeg har mistet mye symptomer som kvalme, trøtthet og matthet (er stortsett ømme bryster og litt murring jeg kjenner på nå), og da begynner tankekvernen. Skal ikke være lett det her. Så det jeg prøver å si er at du ihvertfall ikke er alene om å være redd, og at du kan lufte hva det skulle være her :)
Du er fin ❤️ Å gå ett år før man blir gravid er jo normalt, men skjønner godt stresset du må ha følt på. Husker hvor gærn jeg ble når vi prøvde på første. Kjempestresset da den ikke satt på første forsøk :playful: Og med 10pp før det klaffet er jo innsatsen større også når den endelig sitter. Så skjønner godt at du også kjenner på redsel. Men jeg tror din sitter :happy: Vi er flere hvor symptomene svinger, jeg svinger fra dårlig til overkjørt kadaver - men det svinger. Hadde jeg ikke vært så dårlig på det dårligste er jeg sikker på at de gode dagene hadde vært så og si symptomfrie. Klem
 
Jeg forstår deg så godt. Har vært i samme båt. Skal på tul igjen på fredag og gruer meg igjen.

Har bestemt meg å ikke tenke mye på det og tenke hver svangerskap hver sin lykke. Selvom det er vanskelig

håper og ønsker at alt er bra imorgen og at du kommer tilbake med gode nyheter ❤️❤️
Takk fine ❤️ Tvillingene dine holder seg fast de - dette blir så bra :)
 
Hei,

Jeg er litt redd... føler at alt er mer «riktig» denne gangen, og veeeldig dårlig form. Men i morgen er det TUL, og sist når jeg tok TUL i uke 8 skjønte jeg jo at noe var galt og mistet uken etter... Jeg håper og tror at jeg får se en sprek liten sak i morgen med bankende hjerte - men inni meg er jeg livredd for å oppleve det samme en gang til.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, eller hva jeg ønsker å oppnå med dette. Jeg tror kanskje at jeg har vært så redd for å si høyt at jeg er redd også, at det er godt å dele det med noen. For jeg orker ikke å snakke om det med de nærmeste, for da blir det så nært at jeg må føle mer på det - om det gir mening?

Så vil jeg bare legge til ett lite hjertesukk; jeg syns det er trist at man ikke tilbys noe støtte eller oppfølging etter abort. Ikke en gang når det heller over på det jeg vil si (i hvert fall for meg) er en traumatisk Opplevelse. Først den utrolige tomheten når du får beskjeden og skal vente på at kroppen skal ordne opp. Så blødde jeg så mye vi var redd jeg måtte legges inn etter samtale med KK. Så trodde vi det var over og at jeg kunne tilbake på jobb. Akutt blodforgiftning og helt borte i 3 døgn. Og ingen spurte meg en gang om hvordan jeg hadde det, bortsett fra medisinsk. Og grunnen til at jeg sier dette er; JEG ER IKKE ALENE! Jeg kunne ønske at alle som mistet i det minste fikk tilbud om en samtale med noen. En liten «hei, går det bra?»
Og de som aldri har mistet, selv om de har vært gravid skjønner ikke heller. Ble møtt med «uff da» og «bra du ikke var lengre på vei» og den berømte « da er det naturens gang» .. Så min store beundring går til de som mister flere ganger og røyser seg og prøver igjen og igjen ❤️ Håper i hvert fall de får tilbud om en samtale eller to.

beklager lang og klagete innlegg - og takk til dere som orker å lese :playful:
Jeg har det akkurat likt, bare at det har vært kjemiske. Da har folk kommet med de samme kommentarene og nå som jeg er kjemperedd sier legen at det er jo uansett ingenting vi kan gjøre. Det må bare gå sin gang, går det så går det liksom. Helt fryktelig. Skal på TUL i morgen jeg også og måtte trygle om at typen kan bli med fordi jeg gruer meg sånn. Det vrenger seg i magen bare av å tenke på det❤️ Lykke til i morgen, jeg håper det går fint for oss begge og at vi får en fantastisk dag❤️
 
Jeg har det akkurat likt, bare at det har vært kjemiske. Da har folk kommet med de samme kommentarene og nå som jeg er kjemperedd sier legen at det er jo uansett ingenting vi kan gjøre. Det må bare gå sin gang, går det så går det liksom. Helt fryktelig. Skal på TUL i morgen jeg også og måtte trygle om at typen kan bli med fordi jeg gruer meg sånn. Det vrenger seg i magen bare av å tenke på det❤️ Lykke til i morgen, jeg håper det går fint for oss begge og at vi får en fantastisk dag❤️
Beklager, men jeg blir litt provosert av sånne kommentarer. Det legen sier er jo sant, men det anerkjenner jo ikke dine følelser i det hele tatt. Spiller jo ingen rolle for deg om du ikke kan gjøre noe med det - er jo ofte at faktisk det at man ikke kan påvirke er en medvirkende årsak til at man er redd... :shifty:

Takk skal du ha, og håper inderlig at du får gode nyheter i morgen også ❤️ Vi fortjener dette, Loffen :) (du har herved fått kallenavn på kallenavnet :joyful: )
 
Jeg har det akkurat likt, bare at det har vært kjemiske. Da har folk kommet med de samme kommentarene og nå som jeg er kjemperedd sier legen at det er jo uansett ingenting vi kan gjøre. Det må bare gå sin gang, går det så går det liksom. Helt fryktelig. Skal på TUL i morgen jeg også og måtte trygle om at typen kan bli med fordi jeg gruer meg sånn. Det vrenger seg i magen bare av å tenke på det❤️ Lykke til i morgen, jeg håper det går fint for oss begge og at vi får en fantastisk dag❤️
Den kommentaren har min lege og sagt!! Veldig sårende. masse lykke til imorra fine deg. Håper du kommer tilbake med gode nyheter ❤️❤️
 
Du er fin ❤️ Å gå ett år før man blir gravid er jo normalt, men skjønner godt stresset du må ha følt på. Husker hvor gærn jeg ble når vi prøvde på første. Kjempestresset da den ikke satt på første forsøk :playful: Og med 10pp før det klaffet er jo innsatsen større også når den endelig sitter. Så skjønner godt at du også kjenner på redsel. Men jeg tror din sitter :happy: Vi er flere hvor symptomene svinger, jeg svinger fra dårlig til overkjørt kadaver - men det svinger. Hadde jeg ikke vært så dårlig på det dårligste er jeg sikker på at de gode dagene hadde vært så og si symptomfrie. Klem
Takk for fin kommentar tilbake. Kan kjenne meg igjen i drn "overkjørt kadaver" for en ukes tid siden. Ler meg i hjæl
 
Beklager, men jeg blir litt provosert av sånne kommentarer. Det legen sier er jo sant, men det anerkjenner jo ikke dine følelser i det hele tatt. Spiller jo ingen rolle for deg om du ikke kan gjøre noe med det - er jo ofte at faktisk det at man ikke kan påvirke er en medvirkende årsak til at man er redd... :shifty:

Takk skal du ha, og håper inderlig at du får gode nyheter i morgen også ❤️ Vi fortjener dette, Loffen :) (du har herved fått kallenavn på kallenavnet :joyful: )
:hilarious:❤️ Liker det!
 
Jeg forstår deg så godt! Og det er bra å få luftet tankene:Heartred
Dette er min andre graviditet da jeg opplevde en MA i desember i fjor (førstegangsfødende). Dro på TUL da jeg var 8+1 og jeg var ganske nervøs, magefølelsen min var ikke god. Kvelden før leste jeg mye om MA... Når bildet kom opp og vi så et foster på størrelse med 6+1 og så noe som antydet til et hjerte forstod jeg hva som skjedde.
Følte meg så alene i det hele og fikk de (sorry å si det) duste kommentarene fra folk som virkelig ikke forstår, "da vet du hvertfall at du kan bli gravid", "neste gang går det sikkert bra", "da var det ikke meningen/levedyktig". Jeg gikk flere måneder gjennom en sorgprosess og følte virkelig at jeg hadde mistet mitt første barn. Ingen forstod følelsen min av at en eventuell ny graviditet vil føles som en søsken til mitt første barn.

Denne graviditeten dro jeg på TUL 6+7 og fikk se et bankende hjerte for første gang:Heartred Men likevel er jeg mye bekymret, spesielt nå i uke 8 da denne har en "bismak" etter opplevelsen sist. Skal på TUL 9+4 og bare venter på at dagen skal komme, men samtidig gruer meg for hva jeg vil se.

Hadde det ikke vært for slike forum som dette, der man kan snakke med andre som har opplevd det samme, så tror jeg ikke jeg hadde vært der jeg er i dag:Heartred Fått så mye støtte og er evig takknemlig for å ha delt/snakket med andre via forum!

Masse masse lykke til på TUL i morgen:Heartred
 
Hei,

Jeg er litt redd... føler at alt er mer «riktig» denne gangen, og veeeldig dårlig form. Men i morgen er det TUL, og sist når jeg tok TUL i uke 8 skjønte jeg jo at noe var galt og mistet uken etter... Jeg håper og tror at jeg får se en sprek liten sak i morgen med bankende hjerte - men inni meg er jeg livredd for å oppleve det samme en gang til.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, eller hva jeg ønsker å oppnå med dette. Jeg tror kanskje at jeg har vært så redd for å si høyt at jeg er redd også, at det er godt å dele det med noen. For jeg orker ikke å snakke om det med de nærmeste, for da blir det så nært at jeg må føle mer på det - om det gir mening?

Så vil jeg bare legge til ett lite hjertesukk; jeg syns det er trist at man ikke tilbys noe støtte eller oppfølging etter abort. Ikke en gang når det heller over på det jeg vil si (i hvert fall for meg) er en traumatisk Opplevelse. Først den utrolige tomheten når du får beskjeden og skal vente på at kroppen skal ordne opp. Så blødde jeg så mye vi var redd jeg måtte legges inn etter samtale med KK. Så trodde vi det var over og at jeg kunne tilbake på jobb. Akutt blodforgiftning og helt borte i 3 døgn. Og ingen spurte meg en gang om hvordan jeg hadde det, bortsett fra medisinsk. Og grunnen til at jeg sier dette er; JEG ER IKKE ALENE! Jeg kunne ønske at alle som mistet i det minste fikk tilbud om en samtale med noen. En liten «hei, går det bra?»
Og de som aldri har mistet, selv om de har vært gravid skjønner ikke heller. Ble møtt med «uff da» og «bra du ikke var lengre på vei» og den berømte « da er det naturens gang» .. Så min store beundring går til de som mister flere ganger og røyser seg og prøver igjen og igjen ❤️ Håper i hvert fall de får tilbud om en samtale eller to.

beklager lang og klagete innlegg - og takk til dere som orker å lese :playful:
Jeg er så enig! Det er helt utrolig at det ikke finnes et tilbud til kvinner som mister barnet i magen.

Vi hadde forsøkt i 4,5 år og 7 ivf forsøk før jeg ble gravid i fjor. Det var helt fantastisk og vi så et bankende hjerte 3 ganger, siste gang i uke 12. I uke 14 mistet jeg i såkalt «styrtabort» der alt bare kom ut - på et offentlig toalett. Jeg gikk inn i overlevelsesmode tror jeg, ingen tårer og rolig stemme. Måtte bare komme meg gjennom en time av gangen. Måtte hasteinnlegges til utskraping da jeg ikke sluttet å blø og alt jeg forlot sykehuset med var et visittkort til avdeligen hvis jeg fikk feber - i sykehusklær, for alle mine var ødelagt etter hendelsen.

Jeg skjønte raskt at dette klarte jeg ikke bearbeide alene. Alle årene med prøving, vår lange ivf reise. Veien tilbake til gravid var så uendelig lang. Jeg tok kontakt med helsestasjonen og fikk komme inn der til en veldig fin samtale med en jordmor. I tillegg fant jeg ut at helseforsikringen min dekket psykologtimer. DET har vært helt avgjørende. Å møte forsåelse, ingen svar som er av typen «forståsegpå», jeg må ikke skåne henne og jeg er ikke til bry. Jeg kan gråte og være redd og alt er ok :)

Jeg sier ikke jeg er «kurert» for nå er jeg gravid igjen. Jeg er 39 og livredd for at dette er siste sjanse. Livredd for reprise av fjoråret og overanalytisk på egen kropp og symptomer. Jeg forbereder meg på det verste, det er alltid lettere. Det eneste jeg kan påvirke nå er min egen helse og velvære og det er det jeg jobber med nå. Så vet jeg at jeg gjorde mitt beste hvertfall :)

Jeg klarer heller ikke forholde meg til «sjansen for at det går bra» utregninga. Noen er alltid den 1 % som mangler på 100% når du har kommet langt og jeg var den i fjor.

Jeg har sett et liite hjerte på reka i magen i dag. Det var fint men jeg vet de neste 4 ukene teller mye. Jeg er bare 6+5.

Ønsker dere alle lykke til på ultralyd, måtte spiren bli boende hos oss alle lenge :)
 
Jeg forstår deg så godt! Og det er bra å få luftet tankene:Heartred
Dette er min andre graviditet da jeg opplevde en MA i desember i fjor (førstegangsfødende). Dro på TUL da jeg var 8+1 og jeg var ganske nervøs, magefølelsen min var ikke god. Kvelden før leste jeg mye om MA... Når bildet kom opp og vi så et foster på størrelse med 6+1 og så noe som antydet til et hjerte forstod jeg hva som skjedde.
Følte meg så alene i det hele og fikk de (sorry å si det) duste kommentarene fra folk som virkelig ikke forstår, "da vet du hvertfall at du kan bli gravid", "neste gang går det sikkert bra", "da var det ikke meningen/levedyktig". Jeg gikk flere måneder gjennom en sorgprosess og følte virkelig at jeg hadde mistet mitt første barn. Ingen forstod følelsen min av at en eventuell ny graviditet vil føles som en søsken til mitt første barn.

Denne graviditeten dro jeg på TUL 6+7 og fikk se et bankende hjerte for første gang:Heartred Men likevel er jeg mye bekymret, spesielt nå i uke 8 da denne har en "bismak" etter opplevelsen sist. Skal på TUL 9+4 og bare venter på at dagen skal komme, men samtidig gruer meg for hva jeg vil se.

Hadde det ikke vært for slike forum som dette, der man kan snakke med andre som har opplevd det samme, så tror jeg ikke jeg hadde vært der jeg er i dag:Heartred Fått så mye støtte og er evig takknemlig for å ha delt/snakket med andre via forum!

Masse masse lykke til på TUL i morgen:Heartred
Jeg er enig med deg, dustekommentaret å si «da vet du i hvert fall at du kan bli gravid». Ikke at det ikke er positivt, men det hjelper ikke så mye der og da. Vet hva du mener med ag uken har en bismak, jeg merker mye at jeg fikk mer og mer en klump i magen ettersom uke 8 og 9 nærmet seg. Jeg håååååper og tror at den sitter hele veien for deg denne gangen ❤️
 
Jeg er så enig! Det er helt utrolig at det ikke finnes et tilbud til kvinner som mister barnet i magen.

Vi hadde forsøkt i 4,5 år og 7 ivf forsøk før jeg ble gravid i fjor. Det var helt fantastisk og vi så et bankende hjerte 3 ganger, siste gang i uke 12. I uke 14 mistet jeg i såkalt «styrtabort» der alt bare kom ut - på et offentlig toalett. Jeg gikk inn i overlevelsesmode tror jeg, ingen tårer og rolig stemme. Måtte bare komme meg gjennom en time av gangen. Måtte hasteinnlegges til utskraping da jeg ikke sluttet å blø og alt jeg forlot sykehuset med var et visittkort til avdeligen hvis jeg fikk feber - i sykehusklær, for alle mine var ødelagt etter hendelsen.

Jeg skjønte raskt at dette klarte jeg ikke bearbeide alene. Alle årene med prøving, vår lange ivf reise. Veien tilbake til gravid var så uendelig lang. Jeg tok kontakt med helsestasjonen og fikk komme inn der til en veldig fin samtale med en jordmor. I tillegg fant jeg ut at helseforsikringen min dekket psykologtimer. DET har vært helt avgjørende. Å møte forsåelse, ingen svar som er av typen «forståsegpå», jeg må ikke skåne henne og jeg er ikke til bry. Jeg kan gråte og være redd og alt er ok :)

Jeg sier ikke jeg er «kurert» for nå er jeg gravid igjen. Jeg er 39 og livredd for at dette er siste sjanse. Livredd for reprise av fjoråret og overanalytisk på egen kropp og symptomer. Jeg forbereder meg på det verste, det er alltid lettere. Det eneste jeg kan påvirke nå er min egen helse og velvære og det er det jeg jobber med nå. Så vet jeg at jeg gjorde mitt beste hvertfall :)

Jeg klarer heller ikke forholde meg til «sjansen for at det går bra» utregninga. Noen er alltid den 1 % som mangler på 100% når du har kommet langt og jeg var den i fjor.

Jeg har sett et liite hjerte på reka i magen i dag. Det var fint men jeg vet de neste 4 ukene teller mye. Jeg er bare 6+5.

Ønsker dere alle lykke til på ultralyd, måtte spiren bli boende hos oss alle lenge :)
Det gjorde vondt å lese historien din :( jeg håper inderlig den sitter hos deg nå ❤️ Er så glad du skjønte at du trengte hjelp og ordnet det - for det tror jeg de fleste hadde trengt etter det du måtte gjennomgå. :Heartpink
 
Back
Topp