Var hos legen til svangerskapskontroll igår og nevnte en liten kul jeg har bakpå skulderen. Den har vært der i sikkert 3-4 år og ikke blitt noe større. Jeg har trodd at det bare var et arr eller en fettkul eller noe, men for en stund siden spurte jeg samboeren min om han kunne se, og han sa at det var en føflekk der.
Så etter å ha vært litt bekymret av og på for dette så spurte jeg legen igår og hun ga meg en henvisning til å få den skjært bort. Jeg sa at jeg var veldig redd for at det kunne være noe farlig, men da sa hun bare at det måtte jeg ikke være.
Problemet er at jeg ikke roer meg med slike svar. Da begynner jeg å google og grave rundt på nettet og finner selvfølgelig tegn på at dette kan være forferdelig farlig.
Har en historie med krisemaksimering av symptomer fra tidligere som var årsaken til at jeg måtte begynne på antidepressiva. Det var helt fantastisk å plutselig ikke være livredd lenger. Men da jeg ble gravid sluttet jeg på medisinene og nå merker jeg at forsvaret mitt er helt nede.
Igår gikk jeg rundt helt hysterisk og var sikker på at jeg kom til å dø fra den fantastiske kjæresten min (som jeg brukte 3 år på å få til å innse at jeg var kvinnen i hans liv). Tenkte også at det helt sikkert er kreft jeg har fått, og da også sikkert med spredning, slik at de for å behandle meg, må ta bort babyen min. Det er helt forferdelig med disse tankene, og igår kveld gråt jeg så mye at jeg nesten ikke klarte å puste.
Idag har jeg vært på Volvat (jeg klarte ikke å vente til etter påske som var ventetiden hos lege med driftstilskudd), og en veldig søt hudlege fjernet kulen. Hun sa at hun ikke syntes det så ut som føflekk kreft, men at hun ville ta den bort og sende den inn, for hun ville ikke si helt sikkert uten å sjekke ordentlig. Hun sa også at hun ville bli svært overrasket dersom det skulle vise seg å være noe i den. Dette gjorde meg litt roligere, men det varer dessverre ikke lenge..Hvis det mot all formodning skulle vise seg å være noe i denne kulen/flekken, så ville jeg høre fra henne innen fredag. Så nå må jeg bare vente. Og det synes jeg er helt forferdelig.
For jeg klarer selvfølgelig ikke å slå meg til ro med dette heller...Jeg tenker bare at det jo fremdeles er en sjanse for at dette er noe farlig, og har begynt å forestille meg hvordan det vil være når hun ringer og forteller at de har funnet noe.
Dette ble veldig langt, beklager det [:)] Jeg vil jo bare glede meg over babyen i magen min og at magen endelig har begynt å vokse, men nå klarer jeg ikke det i det hele tatt..
Så etter å ha vært litt bekymret av og på for dette så spurte jeg legen igår og hun ga meg en henvisning til å få den skjært bort. Jeg sa at jeg var veldig redd for at det kunne være noe farlig, men da sa hun bare at det måtte jeg ikke være.
Problemet er at jeg ikke roer meg med slike svar. Da begynner jeg å google og grave rundt på nettet og finner selvfølgelig tegn på at dette kan være forferdelig farlig.
Har en historie med krisemaksimering av symptomer fra tidligere som var årsaken til at jeg måtte begynne på antidepressiva. Det var helt fantastisk å plutselig ikke være livredd lenger. Men da jeg ble gravid sluttet jeg på medisinene og nå merker jeg at forsvaret mitt er helt nede.
Igår gikk jeg rundt helt hysterisk og var sikker på at jeg kom til å dø fra den fantastiske kjæresten min (som jeg brukte 3 år på å få til å innse at jeg var kvinnen i hans liv). Tenkte også at det helt sikkert er kreft jeg har fått, og da også sikkert med spredning, slik at de for å behandle meg, må ta bort babyen min. Det er helt forferdelig med disse tankene, og igår kveld gråt jeg så mye at jeg nesten ikke klarte å puste.
Idag har jeg vært på Volvat (jeg klarte ikke å vente til etter påske som var ventetiden hos lege med driftstilskudd), og en veldig søt hudlege fjernet kulen. Hun sa at hun ikke syntes det så ut som føflekk kreft, men at hun ville ta den bort og sende den inn, for hun ville ikke si helt sikkert uten å sjekke ordentlig. Hun sa også at hun ville bli svært overrasket dersom det skulle vise seg å være noe i den. Dette gjorde meg litt roligere, men det varer dessverre ikke lenge..Hvis det mot all formodning skulle vise seg å være noe i denne kulen/flekken, så ville jeg høre fra henne innen fredag. Så nå må jeg bare vente. Og det synes jeg er helt forferdelig.
For jeg klarer selvfølgelig ikke å slå meg til ro med dette heller...Jeg tenker bare at det jo fremdeles er en sjanse for at dette er noe farlig, og har begynt å forestille meg hvordan det vil være når hun ringer og forteller at de har funnet noe.
Dette ble veldig langt, beklager det [:)] Jeg vil jo bare glede meg over babyen i magen min og at magen endelig har begynt å vokse, men nå klarer jeg ikke det i det hele tatt..
