Har nå hørt det fra en del venner å bekjente som kjenner meg og min situasjon - at jeg rett og slett skremmer mannfolk vekk. De vil gjerne, men får det ikke til, og prøver på noe som ikke er så "skummelt".
Det mine omgivelser begrunner dette med, er at jeg er ei jente med bein i nesa, som har lyktes med utdanningen og jobbvalget og fører et livsstil som avviker litt fra dem som er singel i min alder her jeg bor. Jeg er på fest noen få ganger i året, men rører ikke alkohol - rett og slett fordi jeg ikke synes det smaker godt og ser ikke vitsen med å drikke det. Har aldri rørt tobakk eller noe annet enda mer skummelt. Ordnet økonomi og så å si ingen impulskjøp. Og sist men ikke minst, jeg vet hva jeg vil her i livet - og jeg er altfor "seriøs". Har lært meg å ikke satse på folk som ikke gir meg noe positivt eller noe som jeg kunne ha godt av i fremtiden. For, som noen kloke mennesker har sagt, skal man ikke gjøre en person til prioritet i sitt liv, hvis du er bare en av mange muligheter i denne persons liv. Jeg klarer også det meste selv og ber nesten aldri om hjelp - synes ikke det trengs når man først har mulighet for å klare seg selv.
Det jeg får høre, at jeg må slutte å være så seriøs og "skummel". Gjøre meg litt mer "hjelpeløs" overfor mannfolka, gå med på flere måneder med uforpliktende sex for å se om det blir noe forhold ut av det, ikke ta det så tungt hvis en mann sjonglerer mellom flere jenter i tillegg til meg i startfasen, og "ikke vise alt du kan" - i fare for å virke arrogant.
For min del vil jeg heller være "skummel" og målbevisst, enn gjøre meg til. Da vet jeg at hvis jeg en dag finner noen som tør å satse på en som meg, så er denne personen selv sterk og selvstendig, med egne meninger, og som tar meg slik jeg er, og ikke slik jeg bør være fordi alle andre sier det.
Bare dagens refleksjon her [:)]
Det mine omgivelser begrunner dette med, er at jeg er ei jente med bein i nesa, som har lyktes med utdanningen og jobbvalget og fører et livsstil som avviker litt fra dem som er singel i min alder her jeg bor. Jeg er på fest noen få ganger i året, men rører ikke alkohol - rett og slett fordi jeg ikke synes det smaker godt og ser ikke vitsen med å drikke det. Har aldri rørt tobakk eller noe annet enda mer skummelt. Ordnet økonomi og så å si ingen impulskjøp. Og sist men ikke minst, jeg vet hva jeg vil her i livet - og jeg er altfor "seriøs". Har lært meg å ikke satse på folk som ikke gir meg noe positivt eller noe som jeg kunne ha godt av i fremtiden. For, som noen kloke mennesker har sagt, skal man ikke gjøre en person til prioritet i sitt liv, hvis du er bare en av mange muligheter i denne persons liv. Jeg klarer også det meste selv og ber nesten aldri om hjelp - synes ikke det trengs når man først har mulighet for å klare seg selv.
Det jeg får høre, at jeg må slutte å være så seriøs og "skummel". Gjøre meg litt mer "hjelpeløs" overfor mannfolka, gå med på flere måneder med uforpliktende sex for å se om det blir noe forhold ut av det, ikke ta det så tungt hvis en mann sjonglerer mellom flere jenter i tillegg til meg i startfasen, og "ikke vise alt du kan" - i fare for å virke arrogant.
For min del vil jeg heller være "skummel" og målbevisst, enn gjøre meg til. Da vet jeg at hvis jeg en dag finner noen som tør å satse på en som meg, så er denne personen selv sterk og selvstendig, med egne meninger, og som tar meg slik jeg er, og ikke slik jeg bør være fordi alle andre sier det.
Bare dagens refleksjon her [:)]
