Ivf - sliter på forholdet!

[.Anonym.]

er det normalt? Andre som merker det? Jeg og samboeren "krangler" ofte under prøving! Jeg er oftesur og er aldri glad. Det er mest etter innsett, rett før så er jeg alltid glad og gleder meg, men så blir jeg ei bitch! Sur, ser ikke positivt på noe, vil nesten ikke være i nærheten av samboeren

Er nok kanskje pga jeg gruer meg sånn til å få negativ test. Andre som har det sånn?

 

[Prøver21]

Er helt likt her også! Vi er vandt med det å vet at det blir slik å at det går fort over. Vi prøver å kose oss sammen men er nok ekstra flinke til å holde avstand pga ulik oppfatning av situasjonen

 

[.Anonym.]

Er helt likt her også! Vi er vandt med det å vet at det blir slik å at det går fort over. Vi prøver å kose oss sammen men er nok ekstra flinke til å holde avstand pga ulik oppfatning av situasjonen

Hører ut som mannen din takler det bra da?

Min takler det veldig dårlig han takler ikke at jeg er sånn.. han skal alltid vær så positiv og er i godt humør 24/7...

 

[Prøver21]

Min mann er også veldig positiv og forstår ikke hvorfor jeg tenker så mye og gruer meg. Han mener vi må bare ta det som det er, ingen grunn til bekymring i hans øyne. Å jeg blir veldig påvirket av usikkerhet rundt alt, det å gå å håpe på at alt skal klaffe, følelsen av at han slipper så enkelt unna for han kjenner det ikke på kroppen. Som i dag så har vi kranglet å diskutert hver minste ting og det e slitsomt.
Men jeg vet det blir bedre etterpå.

 

[Gledeståre]

Mannen min er supermann . Min helt! Han er veldig positiv innstilt til det meste, og jeg er både opp og ned, for ivf-prosessen med masse hormoner og aborter er jo tøff for meg. Han har likevel lært meg at i et forhold så må vi dra hverandre opp, men ikke minst: La seg selv bli løftet opp . Så det har jeg blitt flinkere til når jeg ligger nede og vi har fått det mye bedre.

Barnløshet og ivf tærte på oss, men etter hvert har vi lært mye om hverandre og oss selv slik at alt dette styret faktisk har styrket oss som par.

Ønsker det samme for dere

 

[back to basic]

det å slite med babylagingen kan være knekken på parforhold. det viktigste er at dere kommuniserer på en god måte, og froteller hverandre hva en føler. på godt og vondt. ikke vær redd for å fortelle sin utkårede at du er sinna, er lei deg, er redd. sett ord på hva en sitter med. og vi kvinner mer det gjerne bedre pga alle medisinene, og alle ekstra hormonene vi tilfører kroppen.

 

[.Anonym.]

Min mann er også veldig positiv og forstår ikke hvorfor jeg tenker så mye og gruer meg. Han mener vi må bare ta det som det er, ingen grunn til bekymring i hans øyne. Å jeg blir veldig påvirket av usikkerhet rundt alt, det å gå å håpe på at alt skal klaffe, følelsen av at han slipper så enkelt unna for han kjenner det ikke på kroppen. Som i dag så har vi kranglet å diskutert hver minste ting og det e slitsomt.
Men jeg vet det blir bedre etterpå.

Uff! det er ikke lett..
vi har kranglet i hele dag.. hatt en skikkelig dritt dag! Pga jeg har vært kjempe sur pga negativ test og då begynner han å klage på at jeg alltid er sånn!

 

[Poppi]

Her var det skikkelig tungt for forholdet også. Det har ført oss nærmere også, men mannen taklet ikke nedturene godt.. Nå er det mye bedre etter at jeg endelig er gravid og ting ser ut til å gå fint. Håper det løser seg for dere sånn at det ikke tærer for mye [emoji173]

 

[.Anonym.]

Mannen min er supermann . Min helt! Han er veldig positiv innstilt til det meste, og jeg er både opp og ned, for ivf-prosessen med masse hormoner og aborter er jo tøff for meg. Han har likevel lært meg at i et forhold så må vi dra hverandre opp, men ikke minst: La seg selv bli løftet opp . Så det har jeg blitt flinkere til når jeg ligger nede og vi har fått det mye bedre.

Barnløshet og ivf tærte på oss, men etter hvert har vi lært mye om hverandre og oss selv slik at alt dette styret faktisk har styrket oss som par.

Ønsker det samme for dere

Ååh fantastisk! Det er jo sånn min mann er også, men jeg ødelegger vell mye for han.. så jeg burde ta meg mer sammen, men det er vanskelig! hva pleier dere å gjør eller finne på for å komme dåke opp igjen?

 

[Gledeståre]

Ååh fantastisk! Det er jo sånn min mann er også, men jeg ødelegger vell mye for han.. så jeg burde ta meg mer sammen, men det er vanskelig! hva pleier dere å gjør eller finne på for å komme dåke opp igjen?

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du har det vanskelig, for det ER tøft. Jeg har også hatt mine dager med suring, sinting og flommende tårer.....Mannen må jo ( såklart ) ha LITT tålmodighet i og med at det er jo kvinnens psyke og kropp som må gå gjennom den største påkjenningen.
Som noen her lenger opp sa, viktig å formidle hva man føler, hvordan man har det.

Like så viktig er det å forsøke gjøre hyggelige ting sammen. Sykepleieren på sykehuset som tar samtalen etter innsett, hun sier ALLTID til meg: Ikke sitt på sofaen å vær redd, bekymret eller lei deg. Gjør noe trivelig for det bygger positivt opp om behandlingen.

Vil tro stress virker negativt inn.

Etter hvert ble dette fokuset vårt og vår " nye rutine" at etter innsett så kutter jeg ned/ut forumbruk. Vi går turer, padler, går på ski, griller, danser ( hører mye på musikk ) , fisker, går på restaurant, klemmer hverandre. I det hele tatt, fokuserer på gode følelser og omgivelser. Kjøper blomster....Koser oss, rett og slett.

Jeg har blitt gravid 3 ganger på rad etter det ( mistet, fikk en gutt, mistet) og selv om jeg også mistet, hvem vet , kanskje det hjalp på det å bli gravid det å glede seg? Det gjør i hvert fall at man har det bra.

 

[.Anonym.]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du har det vanskelig, for det ER tøft. Jeg har også hatt mine dager med suring, sinting og flommende tårer.....Mannen må jo ( såklart ) ha LITT tålmodighet i og med at det er jo kvinnens psyke og kropp som må gå gjennom den største påkjenningen.
Som noen her lenger opp sa, viktig å formidle hva man føler, hvordan man har det.

Like så viktig er det å forsøke gjøre hyggelige ting sammen. Sykepleieren på sykehuset som tar samtalen etter innsett, hun sier ALLTID til meg: Ikke sitt på sofaen å vær redd, bekymret eller lei deg. Gjør noe trivelig for det bygger positivt opp om behandlingen.

Vil tro stress virker negativt inn.

Etter hvert ble dette fokuset vårt og vår " nye rutine" at etter innsett så kutter jeg ned/ut forumbruk. Vi går turer, padler, går på ski, griller, danser ( hører mye på musikk ) , fisker, går på restaurant, klemmer hverandre. I det hele tatt, fokuserer på gode følelser og omgivelser. Kjøper blomster....Koser oss, rett og slett.

Jeg har blitt gravid 3 ganger på rad etter det ( mistet, fikk en gutt, mistet) og selv om jeg også mistet, hvem vet , kanskje det hjalp på det å bli gravid det å glede seg? Det gjør i hvert fall at man har det bra.

Tusen takk! Skal prøve å gjøre flere sånne ting neste gang vi prøver! Ikke tenke på for mye eller stresse med det!
Men av og til så føler jeg ingenting for han, og redd jeg har mistet følelser. Men det kommer vell av at jeg tenker kun på meg selv og det som skjer? Håper det! Det går nok over, håper jeg!

 

[Gledeståre]

Tusen takk! Skal prøve å gjøre flere sånne ting neste gang vi prøver! Ikke tenke på for mye eller stresse med det!
Men av og til så føler jeg ingenting for han, og redd jeg har mistet følelser. Men det kommer vell av at jeg tenker kun på meg selv og det som skjer? Håper det! Det går nok over, håper jeg!

Du har nok ikke mistet følelsene dine for han selv om du kan føle det sånn i en periode. Jeg tror det er naturlig å skyve folk bort når man syns noe er veldig vanskelig.

Jeg turte å kjenne på de følelsene samtidig som vi klarte å forsøke å ha det fint. Og når vi prøvde, så fikk vi det fint også!
Viktig å prate og finne ut hvordan sexuallivet skal se ut i sånne perioder også. Det er ikke sånn at man ikke elsker hverandre om sex blir satt på pause en stund, men det er jo viktig av å finne det ut sammen , ikke sant?!

Her har det vært ørkentørke i perioder og andre igjen har vi vært kaniner .

Håper du får det bedre med deg selv og at dere får det bedre sammen.
Hvis dere klarer dette sammen og kommer nærmere, så tror jeg forholdet deres vil tåle større påkjenninger i fremtiden.
Tenk bare på et liv med barn, klart det kommer mange utfordringer.

 

[.Anonym.]

Du har nok ikke mistet følelsene dine for han selv om du kan føle det sånn i en periode. Jeg tror det er naturlig å skyve folk bort når man syns noe er veldig vanskelig.

Jeg turte å kjenne på de følelsene samtidig som vi klarte å forsøke å ha det fint. Og når vi prøvde, så fikk vi det fint også!
Viktig å prate og finne ut hvordan sexuallivet skal se ut i sånne perioder også. Det er ikke sånn at man ikke elsker hverandre om sex blir satt på pause en stund, men det er jo viktig av å finne det ut sammen , ikke sant?!

Her har det vært ørkentørke i perioder og andre igjen har vi vært kaniner .

Håper du får det bedre med deg selv og at dere får det bedre sammen.
Hvis dere klarer dette sammen og kommer nærmere, så tror jeg forholdet deres vil tåle større påkjenninger i fremtiden.
Tenk bare på et liv med barn, klart det kommer mange utfordringer.

Ja, det er nok normalt .. ja det med sex har jeg tenkt på og! Men det ordner seg nok! Tørr jo ikke ha sex nå
Vi klarer nok å fikse det etterhvert
Tusen takk, det hjalp det du skreiv

 

[MrsWinchester]

Vi "avtalte" at vi var i en unntakstilstand midt opp i det, tror det hjalp.
Da vi endelig ble gravide, og fikk barnet, ble jeg diagnosert med fødselsdepresjon (sett i ettertid hadde jeg nok hatt det en stund). Det var en knallhard tid, men mannen stilte heldigvis veldig godt opp. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ringte gråtende i tlf og han kom "løpende" hjem fra jobb..
Da jeg ble friskmeldt ble naturligvis alt lettere etterhvert, og vi kom oss opp av grøften.
Barnet er nå snart 5 år og vi har det bedre enn noen gang egentlig [emoji173]
Mitt råd er egentlig å tenke på denne tiden som en unntakstilstand. Det er "lov" å ikke ha det helt topp i en sånn tid, og man trenger å gi hverandre litt "slækk". Det kommer bedre tider! Hang in there [emoji173]

 

[VictoriaH]

Det går veldig opp og ned.. Det sliter jo på forholdet, mest fordi begge føler en stor sorg og frustrasjon. Vi krangler om småsting. Det er synd da det ikke er forholdet, men stresset rundt IVF og mine hormoner som løper løpsk.