Hei
Jeg er hos Medicus og er i likhet med «Jakten på kirsebæret» sånn passe fornøyd. Jeg hadde en helt grusom IVF-opplevelse i 2012 (Ullevål) og slo fra meg å få barn. Det tok åtte år å samle mot nok til å prøve igjen, og da gikk vi til Medicus.
Jeg fortalte min historie og alt jeg var redd for. Legen var sympatisk nok i det møtet, men det virker som om det jeg fortalte aldri gikk inn.. det ble i allefall ikke hensyntatt i det videre forløpet.
Jeg arbeider i utlandet og derfor har det vært viktig for oss med god planlegging. Min mann har også vært hovedkontakt da telefonlinjene til Øst-Afrika ikke alltid er til å stole på. Det har vært vanskelig. Når han ringer har dem ikke lyst til å dele informasjon med han, ber om å få snakke med meg osv, selv om vår situasjon er beskrevet i journalen. Til slutt skrev jeg et formelt brev hvor jeg bekrefter at alle mine helseopplysninger kan deles med han, slik at han kan referere til det.
Medicus ønsket å ta nye prøver av mannen min, ettersom det var åtte år siden sist. Jeg tenkte det var unødvendig, men ser nå at det var bra. Sædkvaliteten hadde gått fra helt krise i 2012 til dårlig i 2020. Medicus orienterte mannen min på telefon at deres konklusjon etter utredningen av oss var at vi skulle prøve litt mer selv, ettersom kvaliteten var bedre nå..Jeg var sjokkert og ble enig med mannen om å bestille en time for å forstå dette bedre og diskutere veien videre da jeg kom hjem til jul.
Da vi endelig kom inn etter å ha ventet 20 min (ingen andre pasienter der .. vi var bare glemt inrømte hun) ser legen på oss og sier: ja, dere skulle ta prøver? Jeg: ehh nei..
Etter god dag mann økseskaft i fem min var jeg nesten klar til å gå.. da hadde hun gjettet så mye feil. Hvorfor ikke bare be om fem min til å lese over journalen sånn at du vet hvem du har foran deg??
Hun kom så med konklusjonen: vi anbefaler IVF. Mannen min og jeg ser på hverandre som store spørsmålstegn. Hæ? På telefonen sa du noe annet..
Vi fikk grønt lyst for mars i år og papirer skulle signeres. Vi leverte papirene umiddelbart og mannen ringte for å sjekke at dem var kommet frem og få bekreftet igjen at mars fortsatt var greia. Han fikk til svar; vi får se litt nærmere. På min side har jeg da ordnet med fri, kalkulert inn reisekarantene, mensen kommer for tidlig/senere, alle eventualiteter osv..
Jeg ba han ringe tilbake og be om prioritet og bekreftelse på mars gitt vår situasjon. Endelig fikk vi det og skuldrene føltes lettere.
Jeg følte informasjonsflyten ble noe bedre da jeg startet med stimulering og var i gang. På sjekk fant jeg ut at min lege ikke kom til å være der på uttaket. Jeg spurte hva det sto i journalen min om tidligere opplevelser. Ikke så mye, fikk jeg til svar. Jeg ba henne skrive det inn ordentlig ettersom den som visste hva som hadde skjedd ikke skulle være der da jeg skulle stå ansikt til ansikt med min største frykt. Mannen kunne heller ikke være sammen med meg pga covid-regler. Jeg var veldig engstelig og følte meg ikke ivaretatt.
Enden på visa er at jeg nå er 5+4 uker på vei. Jeg er forsiktig optimist og håper alt går bra. Så, positivt resultat så langt. Jeg føler meg sikker på at de vet hva de gjør rent teknisk, men jeg synes det har vært vanskelig å være pasient der. Nå er jo vår situasjon noe spesiell, men det er i mine øyne lett å håndtere egentlig. Vi har aldri bedt om noe mer enn at mannen min er hovedkontakt og at når behandlingsmåned er bekreftet så må det bli sånn pga alt som må organiseres. Jeg har vurdert å bytte mange ganger fordi jeg ikke har følt meg sett, forstått og ivaretatt, men har blitt fordi jeg ikke har orket å starte på nytt.
Jeg tror du får behandling av ypperste kvalitet! Men det skorter på det mellommenneskelige er min erfaring. Jeg er bare en av mange og er sikker på at det er mange fornøyde også. Hver reise er individuell.
Utrolig fint å lese at du ble gravid da, så slipper du forhåpentligvis mer styr på den fronten før evnt nestemann! 
