Huff. Jeg veit vel igrunn ikke helt hvorfor jeg velger å skrive det her ned men jeg håper å tror at jeg en dag kan se tilbake, kunne smile av det hele å si at veien var tøff men det var vell verdt det..
Enkelt om meg, så har jeg aldri tidligere vært gravid. Ikke fordi jeg ikke har forsøkt, men har bare aldri blitt det. Hatt flere lange forhold, med kun ubeskyttet sex å allikevell ingen såkalt bolle i ovnen.
Jeg møtte drømmemannen min Mars 2019, å idag sitter vi gift med hus og volvo, og jeg stortrives med det. Men vi ble tidlig enige om at vi ønsket å prøve å få et barn selv, siden han har ei datter fra før. Jeg er ufattelig glad i henne, men hun er ikke mitt kjøtt å blod, å vi ble tidlig enige om at vi skulle sette i gang.
Vinter 2019 var jeg i kontakt med en fantastisk gynekolog i Oslo, som ga meg klomifen og forklarte hvordan dette skulle brukes. 5 mnd senere var vi ikke noe lengre, å han anbefalte oss å gå for IVF. Ny gynekolog og henvisning til porsgrunn, hvor vi kom raskt inn å besluttet å starte opp i august i år siden vi skulle gifte oss og jeg ville få ferdig det før jeg begynte med stimuleringen. Første forsøket gikk virkelig til helvette. En bedriten opplevelse av både privat gyn, og ny lege i porsgrunn.
Jeg startet på Synarela og gikk på dette i 4 uker, før jeg skulle starte opp med menopur 412,5 IU. Allerede på første UL hos gyn sier han det er en cyste på ene eggstokken min og jeg kan forvente at hele forsøket ble avbrutt. Porgsrunn mente det ikke var grunn til det å ba meg starte opp med menopur. 11/9 ble første sprøyte satt. 20/9 var det UL kontroll som viste heller laber uttelling på dosen. Mange små folikkler og kun et par som var begynt å bli større. 22/9 var jeg tilbake på UL med beskjed om at det var en som var på 15mm, men hadde flere på både 10 og 12. Gyn sa da at han regnet med å se meg på ny UL mandag, men porgsrunn sto på sitt om uttak den 24.
Uttaksdagen kommer å det smeller meg i tryne da jeg ligger å må høre på "Ingen egg"... "Ingen egg her heller"... "Nei fortsatt ikke noe egg".. Tårene rant og jeg hikstet og gråt. Så begynte de å skylle folliklene. Ingen forklaring om hva eller hvorfor, men fyfaen så vondt det var. Jeg vrei meg i smerter, og gråt så snørr å tårer rant.. To umodne egg kom det ut.. Husker også legen spurte "Ja du tok ovitrelle kl 20:45 som du fikk beskjed om????".. Det veit jeg at jeg gjorde... Ble trillet ut av verdens søteste sykepleier som tok ufattelig godt vare på meg. Men ingen beskjed om hva, eller hvorfor.. Jeg brukte heldigvis forumet her til å lese litt å spørre, å får tilslutt litt mere svar.. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne fått det fra legen den fredagen.
Ny behandlingsplan er på trappene og nå er det Letrozol, Bemfola 300 IU, Fyremadel og Ovitrelle..
Så oppi alt får vi en gledelig nyhet at det er noen nære som skal ha barn.. Da brast hele verden min sammen. Jeg har valgt å være helt åpen å ærlig om prosessen, hva jeg gjør og hvordan det er for meg. Jeg unner virkelig folk å få barn. Men fyfaen så sårt det er når "alle" andre får det til, på null komma niks, imens jeg må slite ræva av meg, gå sykemeldt, være dårlig å bruke uhorvelig mye penger på noe som er "så naturlig". .. Jeg føler meg slem som føler det sånn... Jeg orker ikke å måtte se det, jeg orker ikke forholde meg til hennes voksende mage og alle herlige opplevelser som UL, første spark og sånne ting da jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få oppleve det selv. Jeg vet det er smålig av meg, jeg vet det er dårlig gjort men jeg kan faktisk ikke hjelpe for det. Jeg gråter bare jeg skriver det ned. Å kanskje jeg ser tilbake om 6 mnd å tenker "herregud så barnslig jeg var", men akkuratt nå så føles det så tungt.
Følelsen av sjalusi river virkelig i meg helt inn til margen.. Men jeg må prøve å holde meg unna å heller fokusere på meg å mitt. Så om de ikke forstår at det kan være vanskelig for meg så er det lite jeg kan gjøre ved det, iallefall akkuratt nå.
Det er helt nydelig å lufte tankene... Å få de ut...
Så kommer det nok mere iløpet av neste uke da det er oppstart på runde nr 2 <3
Jeg er hel
Enkelt om meg, så har jeg aldri tidligere vært gravid. Ikke fordi jeg ikke har forsøkt, men har bare aldri blitt det. Hatt flere lange forhold, med kun ubeskyttet sex å allikevell ingen såkalt bolle i ovnen.
Jeg møtte drømmemannen min Mars 2019, å idag sitter vi gift med hus og volvo, og jeg stortrives med det. Men vi ble tidlig enige om at vi ønsket å prøve å få et barn selv, siden han har ei datter fra før. Jeg er ufattelig glad i henne, men hun er ikke mitt kjøtt å blod, å vi ble tidlig enige om at vi skulle sette i gang.
Vinter 2019 var jeg i kontakt med en fantastisk gynekolog i Oslo, som ga meg klomifen og forklarte hvordan dette skulle brukes. 5 mnd senere var vi ikke noe lengre, å han anbefalte oss å gå for IVF. Ny gynekolog og henvisning til porsgrunn, hvor vi kom raskt inn å besluttet å starte opp i august i år siden vi skulle gifte oss og jeg ville få ferdig det før jeg begynte med stimuleringen. Første forsøket gikk virkelig til helvette. En bedriten opplevelse av både privat gyn, og ny lege i porsgrunn.
Jeg startet på Synarela og gikk på dette i 4 uker, før jeg skulle starte opp med menopur 412,5 IU. Allerede på første UL hos gyn sier han det er en cyste på ene eggstokken min og jeg kan forvente at hele forsøket ble avbrutt. Porgsrunn mente det ikke var grunn til det å ba meg starte opp med menopur. 11/9 ble første sprøyte satt. 20/9 var det UL kontroll som viste heller laber uttelling på dosen. Mange små folikkler og kun et par som var begynt å bli større. 22/9 var jeg tilbake på UL med beskjed om at det var en som var på 15mm, men hadde flere på både 10 og 12. Gyn sa da at han regnet med å se meg på ny UL mandag, men porgsrunn sto på sitt om uttak den 24.
Uttaksdagen kommer å det smeller meg i tryne da jeg ligger å må høre på "Ingen egg"... "Ingen egg her heller"... "Nei fortsatt ikke noe egg".. Tårene rant og jeg hikstet og gråt. Så begynte de å skylle folliklene. Ingen forklaring om hva eller hvorfor, men fyfaen så vondt det var. Jeg vrei meg i smerter, og gråt så snørr å tårer rant.. To umodne egg kom det ut.. Husker også legen spurte "Ja du tok ovitrelle kl 20:45 som du fikk beskjed om????".. Det veit jeg at jeg gjorde... Ble trillet ut av verdens søteste sykepleier som tok ufattelig godt vare på meg. Men ingen beskjed om hva, eller hvorfor.. Jeg brukte heldigvis forumet her til å lese litt å spørre, å får tilslutt litt mere svar.. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne fått det fra legen den fredagen.
Ny behandlingsplan er på trappene og nå er det Letrozol, Bemfola 300 IU, Fyremadel og Ovitrelle..
Så oppi alt får vi en gledelig nyhet at det er noen nære som skal ha barn.. Da brast hele verden min sammen. Jeg har valgt å være helt åpen å ærlig om prosessen, hva jeg gjør og hvordan det er for meg. Jeg unner virkelig folk å få barn. Men fyfaen så sårt det er når "alle" andre får det til, på null komma niks, imens jeg må slite ræva av meg, gå sykemeldt, være dårlig å bruke uhorvelig mye penger på noe som er "så naturlig". .. Jeg føler meg slem som føler det sånn... Jeg orker ikke å måtte se det, jeg orker ikke forholde meg til hennes voksende mage og alle herlige opplevelser som UL, første spark og sånne ting da jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få oppleve det selv. Jeg vet det er smålig av meg, jeg vet det er dårlig gjort men jeg kan faktisk ikke hjelpe for det. Jeg gråter bare jeg skriver det ned. Å kanskje jeg ser tilbake om 6 mnd å tenker "herregud så barnslig jeg var", men akkuratt nå så føles det så tungt.
Følelsen av sjalusi river virkelig i meg helt inn til margen.. Men jeg må prøve å holde meg unna å heller fokusere på meg å mitt. Så om de ikke forstår at det kan være vanskelig for meg så er det lite jeg kan gjøre ved det, iallefall akkuratt nå.
Det er helt nydelig å lufte tankene... Å få de ut...
Så kommer det nok mere iløpet av neste uke da det er oppstart på runde nr 2 <3
Jeg er hel