Inspirert - når syns du ungene bør flytte ut?

Tja så lenge som det er nødvendig og til hjelp, jeg vil ikke ha 35 år gamle bare sittende hjemme fordi det er praktisk, kaster de ut lenge før det :p (onkelene til min mor bodde hjemme til moren døde!)
Tenker det er viktig å se ann situasjonen, men mine bare skal ihvertfall ikke ha studielån på videregående! Da får vi heller hjelpe til økonomisk hvis de må flytte!

Men flyttet selv ut som 15 åring, reelle grunnen var at jeg ikke greide å bo med familien lenger (lang historie) og har aldri angret på det, men håper våre bare slipper det!
 
Det tar vi som det kommer, men ingen får lov til å flytte ut før de er ferdig med vgs i hvert fall. Kommer aldri til å ta betalt av egne barn. Da skal de betale til seg selv i form av sparing i så fall. Håper de føler at de kan bo lenge hjemme og at de ikke føler press på å flytte.
 
Jeg tenker at så lenge de studerer skal de få bo gratis hjemme, men når de begynner å jobbe så dem klarer seg selv syns jeg det er naturlig at dem flytter hjemmefra :)
 
Ja, mener det er helt tullete å flytte ut som 19 åring, dra på seg studiegjeld når man kan bo hjemme gratis. Hvorfor skal barna ta opp studiegjeld, ofre studie for å jobbe mest mulig osv. Livet kommer fort nok, trenger ikke å starte som tenåring.
Min mor syntes jeg var veldig dum som flyttet så tidlig, mente jeg kunne bo hjemme å spare penger isteden. Jeg flyttet i trass bare for å vise at jeg klarer meg uten oppspartemidler..
Idag 13 år senere er jeg helt enig med ho. Skjønner ikke hvorfor man vil ha barna sine så fort ut av huset sitt? Barna blir så fort store, hvorfor ha det travelt med å få de ut av huset? :)
Jeg vil ikke ha barna fort ut av huset, men har litt med å bli selvstendig på også :) kan man bo hjemme til man er ferdig å studere så er jo det fint selvsagt, men er det noen slamper som bare henger rundt så syns jeg det er greit de flytter for å se hvordan livet egentlig funker :) Selv om de flytter tildlig så betyr ikke det at man aldri ser dem igjen ;) Trenger heller ikke ofre studiene selv om man ikke bor hjemme. og man får vel ikke studielån så mange semester om man ikke studerer? :)
jeg er hvertfall veldig glad for at jeg flytta som 17åring, angrer ikke et sekund :) om mine barn får lov, vil tiden vise ;)
 
I forhold til hvor vi bor: 18-19-20 år. Det er liten mulighet for høyere utdanning uten å måtte pendle en time eller to. Eventuelt til de er ferdige med lærlingtid.
Hjemmet vårt vil nok alltid være åpen, men da må de også vise ansvar.
 
Når de er klar for det, hverken mer eller mindre:) Kommer til å støtte dem så lenge det trengs og de kan bo hjemme så lenge de måtte trenge det! Fins ingen fasit på det, tror jeg..
 
Jeg håper de bor hjemme så lenge som mulig og får spart masse penger. Syns det er trist at mange (som jeg kjenner) har blitt kastet ut hjemmefra som myndig eller at de har måtte betale husleie.
Jeg kommer aldri til å kaste ut barna mine, heller hjelpe dem på riktig vei :)
 
Svarer her.

Tar det ikke som kritikk, men syns det er spesielt at du spør om spørsmål som jeg har svart på.

Hva mener du egentlig med at de fleste utdanninger tar mer enn 2 år? Jeg var 21 da jeg fikk min bachelorgrad. Det var et studie på 3 år, på lik linje som andre bachelorgrader. Hvis man fullfører uten friår er man 21/22 når man avslutter studiet sitt. Så jeg er fortsatt usikker på hvorfor du sier at man er langt opp i 20årene.

Å være selvstendig betyr ikke at man ikke kan bo hjemme som student. Hvorfor skal jeg kaste ut mine barn så fort de fyller 18 år!? Nei, her er dørene åpne dersom de vil bo hjemme mens de studerer.

Jeg er 25 år, har bachelorgrad, fast jobb, 2 barn, jeg er gift og jeg eier både bil og leilighet. Jeg er selvstendig.

Altså, hva får deg til å tro at dine barn blir mer selvstendig enn mine fordi at de må ut av huset når de fyller 18? Enn mine som kan få bo hjemme til de er ferdig med studiene om de vil, og da sikkert har god nok økonomi til å stå på egne bein når de er 21/22? Dette er bare et spørsmål. Jeg forstår tankegangen din, men syns det er latterlig at du stiller spørsmålstegn ved at jeg ønsker å gi mine barn en sjanse til å kunne studere og fokusere på studiene sine (hjemme) i stedet for å bo alene og måtte jobbe masse for å ha nok penger til husleie og mat. Lite sannsynlig for at det er nok penger til sparing også.

Selvstendighet betyr ikke at de må ut av huset dagen de blir myndige. Det er mange godt voksne mennesker i 30 års alderen som bor alene, men som ikke er selvstendige. Jeg vil ikke at mine barn skal være økonomisk avhengig av staten, oss foreldre eller deres ektefeller når den tid kommer.

Vil bare komme med en liten kommentar, søstra mi flyttet først ut når ho var 28 :) da var ho ferdig med utdanningen og hadde jobbet et år og spart masse penger :) så man trenger ikke være ferdig når man er 21-22 år :)
 
Jeg vil ikke ha barna fort ut av huset, men har litt med å bli selvstendig på også :) kan man bo hjemme til man er ferdig å studere så er jo det fint selvsagt, men er det noen slamper som bare henger rundt så syns jeg det er greit de flytter for å se hvordan livet egentlig funker :) Selv om de flytter tildlig så betyr ikke det at man aldri ser dem igjen ;) Trenger heller ikke ofre studiene selv om man ikke bor hjemme. og man får vel ikke studielån så mange semester om man ikke studerer? :)
jeg er hvertfall veldig glad for at jeg flytta som 17åring, angrer ikke et sekund :) om mine barn får lov, vil tiden vise ;)

Kan man ikke bli selvstendig når de bor hjemme? Hvorfor ikke?
Kjenner mange som var fornuftig å bodde hjemme og er i dag veldig selvstendige personer.
Om mine barn må jobbe så mye som jeg gjorde så vil ikke studie gå bra, jeg jobbet 100% for å gå endene til å møtes. Og det blir ikke lett å kombinere studie med, altså få gode karakterer.
Og man kan få studielån, men det dekker da ikke hele livsoppholdet? Og hvorfor sette seg i gjeld allerede som 19 åring om man kan unngå det ;) Jeg tror ikke barna mine blir latsabber, jeg har nemlig ikke oppdratt de slik. Hos meg er de velkommene dag og natt.
Ingen har sagt man ikke ser barna sine når de flytter ut, men du ser de da ikke hver dag?
Min mor ser jeg kanskje 1 gang i måneden, var sjeldnere enn det når jeg ikke hadde barn.
Nei her er hjemmet til mine barn og jeg håper de velger å bo her lenge :)
 
Last edited:
Det har jeg i grunn ingen mening om. Tar det som det passer men ingen blir kastet ut
 
Jeg ville krevd husleie når de ble 18.
Men jeg ble kicka ut hjemmefra på min 18årsdag, med beskjed flere år i forveien at når jeg ble 18 så var det ut. Og det såret meg en del. Så jeg tenker at når de er klare for det en gang mellom 17-21 en gang.
Kommer jo an på hvor ansvarlig kidden er. Men broren min bor feks hjemme til han er ferdig som lærling, og da synes jeg at det høres fair ut når han betaler husleie.
 
De har ikke VGS der vi skal bo, så da må de isåfall pendle om de vil bo hjemme. Men min mann og jeg har allerede snakket om at vi vil kjøpe en hybel, sånn at de slipper å ha lang vei til skolen. Vil ikke at de skal ha studiegjeld allerede på VGS.
 
Svarer her.

Tar det ikke som kritikk, men syns det er spesielt at du spør om spørsmål som jeg har svart på.

Hva mener du egentlig med at de fleste utdanninger tar mer enn 2 år? Jeg var 21 da jeg fikk min bachelorgrad. Det var et studie på 3 år, på lik linje som andre bachelorgrader. Hvis man fullfører uten friår er man 21/22 når man avslutter studiet sitt. Så jeg er fortsatt usikker på hvorfor du sier at man er langt opp i 20årene.

Å være selvstendig betyr ikke at man ikke kan bo hjemme som student. Hvorfor skal jeg kaste ut mine barn så fort de fyller 18 år!? Nei, her er dørene åpne dersom de vil bo hjemme mens de studerer.

Jeg er 25 år, har bachelorgrad, fast jobb, 2 barn, jeg er gift og jeg eier både bil og leilighet. Jeg er selvstendig.

Altså, hva får deg til å tro at dine barn blir mer selvstendig enn mine fordi at de må ut av huset når de fyller 18? Enn mine som kan få bo hjemme til de er ferdig med studiene om de vil, og da sikkert har god nok økonomi til å stå på egne bein når de er 21/22? Dette er bare et spørsmål. Jeg forstår tankegangen din, men syns det er latterlig at du stiller spørsmålstegn ved at jeg ønsker å gi mine barn en sjanse til å kunne studere og fokusere på studiene sine (hjemme) i stedet for å bo alene og måtte jobbe masse for å ha nok penger til husleie og mat. Lite sannsynlig for at det er nok penger til sparing også.

Selvstendighet betyr ikke at de må ut av huset dagen de blir myndige. Det er mange godt voksne mennesker i 30 års alderen som bor alene, men som ikke er selvstendige. Jeg vil ikke at mine barn skal være økonomisk avhengig av staten, oss foreldre eller deres ektefeller når den tid kommer.

Det virker som om du tar det som kritikk, og det er det ikke ment som, jeg ble bare et øyeblikk overrasket over at (og det var som sagt flere enn deg) som mente at barn burde kunne være hjemme til de er ferdig med universitetet. Men det var som sagt ikke meningen å framstå som dømmende, så er det avklart.

I studieåret 2013-2014 var det en fordeling på rundt 60% av de som tok universitetsutdanning som fullførte en lavere grad (bachelor) mens 40% fullførte en høyere grad (master mm), men disse tallene sier lite om de som fullførte bachelor nå studerer master. Trender tilsier at flere universitetsstudenter studerer en master før de går ut i arbeidslivet. Det betyr 5 år. Og da bør du ikke ha gått på en eneste liten smell underveis. Vips har du en 24-25 åring boende hjemme. Jeg studerte til jeg var 26. Da hadde jeg byttet et studie og måtte ta opp et fag på grunn av sykehusinnleggelse under eksamen.

Selv har jeg egentlig alltid sett for meg at etter VGS flytter man ut. Men så vokste jeg opp på et sted uten mulighet for utdanning heller, så om du ikke skulle bli værende i bygda var det bare å gjøre seg klar for voksenlivet med VGS-vitemålet i lomma.
Jeg husker en av grunnene for å dumpe typen på den tiden var at han fortsatt bodde hjemme, og det syns jeg var utrolig lite selvstendig.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg i mitt hus klarer å la ungene leve et 100% selvstendig liv, selv om de er student og 22. Vi kommer til å dele samme mat i kjøleskapet som er mitt, jeg kommer til å kreve rydding og vasking når det er skittent nok for meg og ikke vente til de oppdager det selv. Jeg kommer ikke til å syns at den uflidde filosofistidenten har noe med å bli med hjem på pikerommet til min datter og spise klein frokost med oss dagen etter, og jeg vil ikke se noen av dem på vei hjem fra en walk of shame.

Og jeg tenker de har godt av å bo litt i små forhold ute på egen hånd før de finner en livspartner og flytter sammen med denne.
Kjenne litt på alle elementene.

Men det betyr jo ikke at jeg tupper de ut og ikke vil se de mer. Jeg håper vi får et tett forhold også når de går inn i voksenlivet.

Jeg regner ellers med vi vil være i stand til å hjelpe alle tre godt på vei med leilighet i Oslo når den tid kommer, så den studiegjelda er jeg ikke så nervøs for.
 
Til de er ferdig å studere og kommet seg på boligmarkedet. Kommer til å "tvinge" dem til å betale husleie hvis de jobber, som jeg sparer for dem, og så får de det når de flytter. De må ha plikter hjemme, det er ikke ett hotell ;) :D
Jeg bodde foresten hjemme til jeg var 24. Da kjøpte jeg min egen leilighet. Ingen så på meg som uselvstendig, så det kommer vel an på øyet som ser. Så lenge man kan spare penger på å bo hjemme så er jeg positiv. Hadde ikke kunnet kjøpe min egen leilighet da jeg var 20, og jeg hadde ikke klart å spare alle de pengene jeg sparte hvis jeg hadde flyttet ut.
 
Last edited:
Det virker som om du tar det som kritikk, og det er det ikke ment som, jeg ble bare et øyeblikk overrasket over at (og det var som sagt flere enn deg) som mente at barn burde kunne være hjemme til de er ferdig med universitetet. Men det var som sagt ikke meningen å framstå som dømmende, så er det avklart.

I studieåret 2013-2014 var det en fordeling på rundt 60% av de som tok universitetsutdanning som fullførte en lavere grad (bachelor) mens 40% fullførte en høyere grad (master mm), men disse tallene sier lite om de som fullførte bachelor nå studerer master. Trender tilsier at flere universitetsstudenter studerer en master før de går ut i arbeidslivet. Det betyr 5 år. Og da bør du ikke ha gått på en eneste liten smell underveis. Vips har du en 24-25 åring boende hjemme. Jeg studerte til jeg var 26. Da hadde jeg byttet et studie og måtte ta opp et fag på grunn av sykehusinnleggelse under eksamen.

Selv har jeg egentlig alltid sett for meg at etter VGS flytter man ut. Men så vokste jeg opp på et sted uten mulighet for utdanning heller, så om du ikke skulle bli værende i bygda var det bare å gjøre seg klar for voksenlivet med VGS-vitemålet i lomma.
Jeg husker en av grunnene for å dumpe typen på den tiden var at han fortsatt bodde hjemme, og det syns jeg var utrolig lite selvstendig.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg i mitt hus klarer å la ungene leve et 100% selvstendig liv, selv om de er student og 22. Vi kommer til å dele samme mat i kjøleskapet som er mitt, jeg kommer til å kreve rydding og vasking når det er skittent nok for meg og ikke vente til de oppdager det selv. Jeg kommer ikke til å syns at den uflidde filosofistidenten har noe med å bli med hjem på pikerommet til min datter og spise klein frokost med oss dagen etter, og jeg vil ikke se noen av dem på vei hjem fra en walk of shame.

Og jeg tenker de har godt av å bo litt i små forhold ute på egen hånd før de finner en livspartner og flytter sammen med denne.
Kjenne litt på alle elementene.

Men det betyr jo ikke at jeg tupper de ut og ikke vil se de mer. Jeg håper vi får et tett forhold også når de går inn i voksenlivet.

Jeg regner ellers med vi vil være i stand til å hjelpe alle tre godt på vei med leilighet i Oslo når den tid kommer, så den studiegjelda er jeg ikke så nervøs for.
Helt enig med deg!

Jeg var ferdig utdannet da jeg var 27, kunne aldri bodd hjemme hos mamma til da. :p

Jeg tror på å lære barna selvstendighet og å hjelpe de til å klare seg selv gjennom studietiden.

Foreldrene til mannen min hjalp oss økonomisk mens vi begge studerte slik at vi bodde godt og hadde det bra økonomisk uten å måtte jobbe så mye ekstra. Litt jobbet vi begge likevel, så mye vi klarte i tillegg til å klare studiene bra.

Setter uendelig stor pris på den hjelpen vi fikk, slik at vi kunne leve et selvstendig liv uten å ha foreldrenes " "overvåking" i alle de årene som student. Kommer til å gjøre det samme med egne barn.
 
Syntes barna kan få bo hjemme fram til de skal studere. Og hvis de skal studere nærme hjemmet syntes jeg de kan bo hjemme og betale husleie :)
 
Det virker som om du tar det som kritikk, og det er det ikke ment som, jeg ble bare et øyeblikk overrasket over at (og det var som sagt flere enn deg) som mente at barn burde kunne være hjemme til de er ferdig med universitetet. Men det var som sagt ikke meningen å framstå som dømmende, så er det avklart.

I studieåret 2013-2014 var det en fordeling på rundt 60% av de som tok universitetsutdanning som fullførte en lavere grad (bachelor) mens 40% fullførte en høyere grad (master mm), men disse tallene sier lite om de som fullførte bachelor nå studerer master. Trender tilsier at flere universitetsstudenter studerer en master før de går ut i arbeidslivet. Det betyr 5 år. Og da bør du ikke ha gått på en eneste liten smell underveis. Vips har du en 24-25 åring boende hjemme. Jeg studerte til jeg var 26. Da hadde jeg byttet et studie og måtte ta opp et fag på grunn av sykehusinnleggelse under eksamen.

Selv har jeg egentlig alltid sett for meg at etter VGS flytter man ut. Men så vokste jeg opp på et sted uten mulighet for utdanning heller, så om du ikke skulle bli værende i bygda var det bare å gjøre seg klar for voksenlivet med VGS-vitemålet i lomma.
Jeg husker en av grunnene for å dumpe typen på den tiden var at han fortsatt bodde hjemme, og det syns jeg var utrolig lite selvstendig.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg i mitt hus klarer å la ungene leve et 100% selvstendig liv, selv om de er student og 22. Vi kommer til å dele samme mat i kjøleskapet som er mitt, jeg kommer til å kreve rydding og vasking når det er skittent nok for meg og ikke vente til de oppdager det selv. Jeg kommer ikke til å syns at den uflidde filosofistidenten har noe med å bli med hjem på pikerommet til min datter og spise klein frokost med oss dagen etter, og jeg vil ikke se noen av dem på vei hjem fra en walk of shame.

Og jeg tenker de har godt av å bo litt i små forhold ute på egen hånd før de finner en livspartner og flytter sammen med denne.
Kjenne litt på alle elementene.

Men det betyr jo ikke at jeg tupper de ut og ikke vil se de mer. Jeg håper vi får et tett forhold også når de går inn i voksenlivet.

Jeg regner ellers med vi vil være i stand til å hjelpe alle tre godt på vei med leilighet i Oslo når den tid kommer, så den studiegjelda er jeg ikke så nervøs for.
Jeg ser det ikke som kritikk, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva du syns. Det er helt uproblematisk for meg å la barna mine bo hjemme til de er ferdig med mastergrad, dersom de ønsker dette. Det betyr ikke at de er langt opp i 20 årene når de fullfører. Det at de skal få bo hjemme betyr heller ikke (nok en gang) at de ikke skal bidra hjemme med rydding og andre oppgaver. Ting er ikke så svart/hvit - selvfølelig vil det være et tema vi snakker om lenge før de er 20 at det er et langsiktig mål at de skal eie sin egen leilighet og kunne være økonomisk selvstendige.

Blir litt satt ut av at du poengterer at det er vanskelig å dele kjøleskap og at maten er DIN. Nei, vet du hva.

Jeg har båret på 2 barn i 9 mnd, kommer aldri til å ha et problem med å dele maten min med barna mine. Jeg bor i Oslo og er 89 modell. Det er maaaaange som bor hjemme i en alder av 22 år. Hvis du er så overfladisk som ikke kan være sammen med en 22 åring fordi han bor hjemme så er det ditt problem. Syns det er stygt å dømme andre for slikt. Ikke alle kan bo alene rett etter vgs av diverse årsaker, og da er det gjerne økonomisk. Skjønner ikke hvorfor man får barn hvis det er om å gjøre å kaste de ut med en gang de fyller 18 år, og at det er vanskelig at barna spiser DIN mat. Er ikke redd for at jeg ikke ser barna mine når de flytter, jeg har hele veien sagt at det er av økonomist gevinst for dem. Jeg hadde type fra jeg var 15 år, men hadde ikke behov for å ta med han hjem og sove over om foreldrene mine var hjemme. Når man bor sammen med andre tar man jo hensyn. Ja, da.. Man kan glede seg til å flytte ut for å bo med kjæresten, men til syvende og sist får det være et valg man tar selv og står for.

Jeg gir de i hvert fall et godt tilbud, og hvis de har venner eller kjærester som ser ned på de fordi de bor hjemme som 20åring så er ikke dette folk som er verdt å ha i livet sitt uansett.

Setter strek her ;)

Ha en fin dag :)
 
Back
Topp