Inspirert av selvmordstråden...

Mams

Mams

Forelsket i forumet
Ser at det faktisk er ganske mange som har prøvd, eller tenkt tanken om å ta selvmord. Synes det er tøft å ta opp dette temaet!
Men dere som svarte på tråden om selvmord - dere som enten har tenkt eller forsøkt å ta selvmord - hva var det som gjorde at dere ombestemte dere? Hvilken faktor var det som reddet dere fra å fullføre selvmordet? Håper ikke noen finner spørsmålene støtende, men jeg er nyskjerrig på, og ønsker å vite noe om hva det er som overgår ønsket om å ikke leve lenger!
 
Man velger helt fritt om man vil svare her inne, så syns det er fint å gi en mulighet for noe til å forklare hvordan de ser på situasjonen[:)]
 
For min del så var det smertene egentlig.. jeg er pysete.. og fikk meg liksom aldri til å gjøre det helt..
 
Jeg synes det er interessant å vite noe om. Holder akkurat på med et kurs i suicidologi nå, så synes det gir mer mening når man hører om "ekte" historier, og ikke bare om generelle risikofaktorer og statistikk.
 
Ene gangen ombestemte jeg meg ikke, men mine foreldre fant meg like etter tablettene var intatt og stakk fingra i halsen på meg så jeg kasta opp igjen.

Andre gangen (dette høres nok KJEMPEklisjè ut, men..) sto radioen på, og Bjørn Afzelius med Tusen Bitar kom på. Og når han sang: "Bak skyene er himmelen alltid blå, men det kan være vanskelig å tro når man ikke ser det..", så klarte jeg et lite øyeblikk å tenke at det faktisk var et håp for at dette skulle gå bra, selv om jeg ikke klarte å se det selv.

(ikke quote)
 
Jeg var veldig ung da jeg hadde disse tankene, bare 11-13 år kanskje, men slet veldig i perioder. Kom aldri så langt at jeg faktisk holdt på å gjøre noe, men jeg husker jeg tenkte at jeg var feig som ikke turte å gjøre det når jeg hadde lyst. [8|]

Har ikke selvmordstanker nå lengre da, selv om ting tidvis er tøft, og nå etter at jeg har fått barn tror jeg at jeg må være ganske langt ned før jeg får sånne tanker, og da skal jeg gjøre mitt beste for å søke hjelp. Å oppleve at en forelder tar selvmord må være en grusom ting å oppleve for et barn, man legger nok på dem en større byrde enn man kan forstå.

Lillebroren min på 18 fortalte for ikke så lenge siden at han har slitt veldig. Han bodde alene, all den nære familien bodde langt unna, og han sperret seg inne og sank inn i seg selv. Til slutt hadde han sendt en mail til ppd eller noe, som ble raskt videresendt, og dagen etter fikk han en telefon der han ble innkallet til hastetime eller noe. Så møtte hele familien til et møte for å for å prøve å gjøre situasjonen hans bedre, alt fra sosialt samvær til hjelp til å håndtere penger, mat, fullføre skoleåret osv. På dette møtet fortalte han selv om hva som hadde skjedd, og det var utrolig tøft å høre.

Så jeg må si at dersom man mistenker noe eller er redd for noen, strekk ut handa og vær der! Det var så fint å lese om hun her inne som var redd for en gutt i klassen, og til slutt kom seg hjem til ham, og han var visst laangt nede. Man må ikke være redd for å blande seg.
 
Har hatt såne tanker 2 til 3 ganger.. Men de var ikke detaljert om hvordan og når jeg skulle gjøre det da.. De kom i en veldig tøff periode og det ble mye bedre etter at jeg fikk hjelp:)
 
Skal vi se..
Første gangen.. Da hadde jeg jeg konkrete planer, holdt på å fullføre det, men så ringe min mor meg.. Siden hu merket at jeg bare stakk.. Så jeg svarte hun tilslutt.. Så da var det hu..(og rett på sykehus)
Andre gangen.. Konkrete planer, men ikke så realistiske planer(f.eks kjøre rett i en vegg, men hadde jo ikke lappen og bil), men jeg overvant tankene og ringte mamma og rett på sykehus..
Tredje gang.. Tok en haug med piller, ikke sovepiller eller noe slikt som satt meg ut med en gang.. Så dro jeg rett til min samboer på fest(var bare venner og han dreiv med ei anna ei).. Så da hadde jeg det kos med en kompis av meg.. Som fikk meg til å skjønne at livet var verdt å leve, så da dro jeg hjem tidlig, sa ifra til mamma og pappa, rett på sykehus og 24timers motgift.. Så det var en kompis av meg da siste gangen, og etter det har jeg blitt bedre og nå fungerer jeg greit[:)] (og ble sammen med samboeren min bare noen uker etterpå.. Som også hjalp meg mye[:)])
(dette var fra jeg var 15 til 18)
 
ORIGINAL: Mams

Ser at det faktisk er ganske mange som har prøvd, eller tenkt tanken om å ta selvmord. Synes det er tøft å ta opp dette temaet!
Men dere som svarte på tråden om selvmord - dere som enten har tenkt eller forsøkt å ta selvmord - hva var det som gjorde at dere ombestemte dere? Hvilken faktor var det som reddet dere fra å fullføre selvmordet? Håper ikke noen finner spørsmålene støtende, men jeg er nyskjerrig på, og ønsker å vite noe om hva det er som overgår ønsket om å ikke leve lenger!

 
 
 
for min del så er det famili, grunnet min oppvekst vet jeg at mine småsøsken er veldig avhengig av meg, pluss at jeg vet at familien min er glad i meg og jeg ville ikke gjort noe i hele verden for og såre de så da holder jeg heller ut. det er egentlig hele grunnen min
 
Skrev ikke i andre tråden... Hos meg var det mamma og pappa en gang og det at jeg ikke fant redskapet mitt andre gangen[8D]
 
jeg skulle til å hoppe fra ei bru..men jeg tenkte at jeg skulle gi livet en sjangse til og det er jeg glad for.. for helgen etter møtte jeg kjæresten min og nå har vi verdens beste datter..jeg måtte snu alt opp ned.. bare tenke positivt og ha en god del stå på vilje^^
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp