Ingen selvdisiplin... Men der er spennende da...

M

Mütter88

Andre møte med forumet
Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle vente med å teste meg til mandag 10. juli. Etter jeg sluttet på p-piller 13. desember 2016 var jeg først flere måneder uten syklus, jeg var hos legen og fikk tatt noen blodprøver. Hormonene var tydlig ikke i balanse, kanskje på grunn av p-pillebruk, kanskje på grunn av hard trening og vektnedgang. Jeg reduserte treningen, spiste mer, og prøvde å stresse mindre. Menstasjonen kom, samboer ville vi skulle vente minst en syklus. Slik at jeg var i balanse. Så prøvde vi to sykluser, og nå, fikk jeg en svak strek i dag. Jeg skal jobbe, det er så mye å gjøre. Og så sitter jeg å leser forumtråder, googler og må skjerpe meg. Snart kan jeg gjøre det. Men nå er det jobb... Jeg håper alt går bra. Det kan virkelig ende i spontanabort. Alt kan skje. Det er vanlig. Så jeg prøver å ha det i bakhodet. Selv om jeg allerede har ordnet svangerskapskontroll hos legen min 18. september, jeg skal ut i permisjon 1. mars, så jeg tenker hvordan jeg best kan organisere jobb slik at det blir bra. Jeg vet at uken 13. oktober blir det kanskje ordinær ultralyd, og 1. september er en magiske dagen. Da kan vi fortelle om det. Kjæresten min er i Nordsjøen og måtte ringe meg opp siden jeg hadde sendt han bilde. Dette er så fantastisk, men. Jeg må holde gleden litt nede enda. Alt kan gå galt. Slik er det.
 
Det er helt sant! Er i ekstase for at en er gravid! Og så plutselig skjer det en frykter.. eg mistet i uke 7+3 i april.. Det var helt fryktelig! (Med trøst fra legen - mest trolig en genfeil og barnet var ikke levedyktig!)
Men satser på at alt går bra denne gangen!
 
Gratulerer mye Bkno :) Du er gravid igjen? Ja, det sier det at om en mister så er det nok grunnen. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er.

Jeg tok en ny Clear Blue test nå på mandag, den ble tydelig positiv med en gang. Jeg har googlet hvordan en kan si det til besteforeldre på en kul måte og sett igjennom masse filmer på youtube. Jeg har vært på shopping idag og for første gang tenkt at, her må jeg ha noe å vokse i. Får jeg på meg denne genseren også om tre måneder osv. Det er virkelig altoppslukende for meg. Og jeg elsker det. Jeg har allerede bestilt første svangerskapskontoll hos lege 18. september. Legen min sa at det ikke var noen vits å komme inn før uke 12 så lenge jeg var frisk og fin og ikke hadde noen plager. Jeg snakket om henne i forkant, hun vet at vi prøver. Så det er ok å ha det i boks. Får bare håpe alt går bra så jeg slipper å avbestille timen. På en annen side kan det kanskje være ok å ha timen om en mister også. Men jeg satsar på at det går bra. Det er jo gøy å kunne glede seg litt uansett.
 
Gratulerer
 
Tusen takk- Heldigvis går alt bra enda. Jeg er har vært litt kvalm og litt mer slapp enn vanlig. Men, idag er det første dag i uke 9. Vi har allerede fortalt det til svigermor og hans mormor. Vi møtte dem i sommer, og siden han sa moren ville blitt skuffet om hun ikke ble den første som fikk vite det. Samt at jeg føler meg så bra, aldri har hatt noen spontanaborter før, og tenkte at får jeg det så får jeg støtte av dem. Så det gjør ikke noe. Det var godt å si det, de fortalte hvor dårlige de var, med mye oppkast mange ganger til dagen. Og jeg kjente meg evig takknemlig som ikke har kastet opp en eneste gang. Men, eg er litt besatt, jeg sjekker graviditetsappen min hver dag, jeg har hørt igjennom flere gravidpodcaster, og lest igjennom veldig mye. Igår gikk jeg til og med innom HM og så på bodyer. Ikke at jeg har tenkt å kjøpe noen enda. Men HeleneRagnhild har lagt ut film på sin blogg med alt hun har kjøpt, og jeg er jo ikke en gang oppdatert på størrelser eller at de første bodyene skal være slike som ikke dras over hodet. Så nå vet jeg i alle fall det, samt at størrelse 50 er den minste størrelsen, og strørrelse 56 er neste- og noen mener det er bortkastet å kjøpe noe i størrelse 50, mens andre er uenige. Jeg må finne ut hva jeg selv brukte og hva samboeren brukte da han ble født. Ellers blir jo gutter ofte større enn jenter. Men ultralyd med kjønn blir ikke før i midten av oktober, og det er nok like greit, fordi det er lite vits å kjøpe klær før det. Siden det meste er laget enten for gutter eller jenter- det er overraskende lite kjønnsnøytralt spør du meg. Så får vi se. Det hadde vært spennende med tvillinger, men da hadde jeg nok vært mer kvalm.
 
Mütter88 skrev:
Tusen takk- Heldigvis går alt bra enda. Jeg er har vært litt kvalm og litt mer slapp enn vanlig. Men, idag er det første dag i uke 9. Vi har allerede fortalt det til svigermor og hans mormor. Vi møtte dem i sommer, og siden han sa moren ville blitt skuffet om hun ikke ble den første som fikk vite det. Samt at jeg føler meg så bra, aldri har hatt noen spontanaborter før, og tenkte at får jeg det så får jeg støtte av dem. Så det gjør ikke noe. Det var godt å si det, de fortalte hvor dårlige de var, med mye oppkast mange ganger til dagen. Og jeg kjente meg evig takknemlig som ikke har kastet opp en eneste gang. Men, eg er litt besatt, jeg sjekker graviditetsappen min hver dag, jeg har hørt igjennom flere gravidpodcaster, og lest igjennom veldig mye. Igår gikk jeg til og med innom HM og så på bodyer. Ikke at jeg har tenkt å kjøpe noen enda. Men HeleneRagnhild har lagt ut film på sin blogg med alt hun har kjøpt, og jeg er jo ikke en gang oppdatert på størrelser eller at de første bodyene skal være slike som ikke dras over hodet. Så nå vet jeg i alle fall det, samt at størrelse 50 er den minste størrelsen, og strørrelse 56 er neste- og noen mener det er bortkastet å kjøpe noe i størrelse 50, mens andre er uenige. Jeg må finne ut hva jeg selv brukte og hva samboeren brukte da han ble født. Ellers blir jo gutter ofte større enn jenter. Men ultralyd med kjønn blir ikke før i midten av oktober, og det er nok like greit, fordi det er lite vits å kjøpe klær før det. Siden det meste er laget enten for gutter eller jenter- det er overraskende lite kjønnsnøytralt spør du meg. Så får vi se. Det hadde vært spennende med tvillinger, men da hadde jeg nok vært mer kvalm.
Klikk for å utvide …
Helene Ragnhild er så fin jente! Er så glad for at hun er så åpen som hun er rundt det :)
Kappahl har str 44. Hørt at det kan være greit å ha et par plagg i tilfelle barnet kommer tidlig, eller at babyen er liten. Eller å bare ha noe som passer med en gang:)
Dette kommer seg nok :) jeg har allerede vært innom å sikla på noen plagg. Men tørr ikke kjøpe noe før jeg har sett et bankende hjerte [emoji14]
 
Tiden går, og jeg er veldig spent på om alt er bra med mini. Jeg har begynt å få litt mage, er nå 10+5 i følge min egen regning. Samboeren min og jeg står opp klokken 6:00 hver ukedag, og vi legger oss alltid inntil hverandre og sier god morgen før vi står opp. I dag sa han først god morgen til meg, før han strøk meg over magen og sa god morgen til baby. Han gleder seg til å begynne å snakke med mini, fordi jeg har sagt at babyen kommer til å kjenne igjen stemmen hans om han snakker mye med oss før fødsel, men det er vel kanskje rundt uke 25 fosteret begynner å høre? Jeg husker ikke- det er lenge til i alle fall. Men den følelsen at han sa både god morgen til meg og mini. Frem til nå har jeg vært litt mer trøtt og sliten enn vanlig, men nå merker jeg at jeg begynner å bli mer meg selv igjen. Og da merker jeg at samboeren min blir ekstra oppmerksom, han trengte ikke å si pass på at du får sove nok, eller legg deg tidlig eller slik i starten. Det gikk av seg selv, eller ta det rolig på trenining, lytt etter kroppen. Jeg hadde ikke noe valg. Kroppen styrte alt det selv. Nå kjenner jeg en helt annen energi både på trening og generelt, og det å da legge merke til hvor mye samboeren bryr seg om at mini har det bra er fantastisk. Ikke minst må jeg bruke maske når vi pusser opp, og får nesten ikke lov å gjøre noe maling, til tross for at jeg har på meg så stor maske at en nesten ikke ser ansiktet mitt. Men jeg klager ikke. Det er bare så fantastisk nå som vi går rundt å venter vårt første barn. Vi er så klar for dette. Selv om vi ikke har vært kjærester så lenge- 1 år i oktober- så er jeg 28 og han 30, vi blir 29 og 31 før barnet kommer, og har vel som eldst i hver vår søskenflokk med relativt unge foreldre tenkt at vi ikke skulle være så "gamle" før vi fikk nummer en. Men med diverse samlivsbrudd og et liv som ikke 100 % kan planlegges har det blitt slik. Jeg har alltid vært veldig kresen på hvem jeg ønsker som far til mine barn, og han også på hvem han vil ha som mor. Men endelig har vi funnet ut av det. Og jeg er så takknemmlig, men også redd for at jeg har for store forventninger. Fordi vi har ikke vært på ultralyd, jeg vet ikke 100 % om alt er bra med fosteret. Vi er bare 10+5. Det er ingen garantier. Men, første svangerskapskontroll hos legen nå på fredag 25. august. Jeg klarer nesten ikke å vente. Det er vel ikke så mye hun kan gjøre. Og, kanskje burde vi bestilt tidlig ultralyd. Men jeg tenker at det er en grunn til at den ordinære er uke 17-19. Det er fordi mange fagfolk har vurdert og tenkt igjennom og funnet ut til at det passer best å bruke tid og skattepenger på. Å bruke tid og penger på en tidlig ultralyd kan selvsagt være spennende, og det er mulig vi gjør det. Men foreløbig så har vi en leilighet som skal pusses opp, jobber som skal utføres og trening. Det tar opp all tida i tillegg til huslige plikter som klesvask, husvask, matlaging osv. Og, straks må jeg begynne å kjøre mer bil. Jeg tok lappen da jeg var 18, men siden jeg har kjørt minimalt med bil i Bergen hvor vi bor, tørr jeg ikke å kjøre bilen hans alene. Det må jeg ta tak i, før babyen kommer må jeg være trygg på å kjøre bil. Etterpå blir jeg jo opptatt med barsel osv.
 
Idag er en tung dag. Jeg har hatt litt blødninger gjennom hele svangerskapet. Og på første svangerskapskontroll på på fredag 25. februar fant ikke legen fosterlyden. Noe som er normalt 11+5 sa hun. Jeg følte meg fin. Men igår, mandag 28. august begynte jeg å blø, først litt "gammelt"-mørkt blod, så kom det friskt blod. Planen var å gå på trening med samboer etter jobb, men siden det ikke sluttet å blø ringte jeg han, og avlyste trening. Jeg fikk til bybanen, tok bybanen, gikk innom posten og hentet to pakker og skulle gå hjem derfra. Jeg kjente jeg begynte å få magesmerter, men prøve å ignorere det. Da jeg så kom hjem var truseinnlegget blødd helt gjennom og det dryppet blod da jeg tok av trusa for å komme meg i dusjen. Nå kjente jeg at det definitivt var smerter som minnet om menssmerter. Klokken var nå seks, legekontoret stengt, og jeg følte ikke jeg kunne ringe 113. Men blødningen sluttet ikke- ferskt blod og menssmerter er ikke bra når du er i uke 12+1. Så jeg ringte kvinneklinikken, som sa jeg måtte kontakte legevakten. Jeg ringe legevakten, og etter å vente lenge på telefon fikk jeg snakke med en koselig sykepleier som ba meg komme så fort som mulig, jeg ville bli prioritert sa hun. Men frem til det ville hun jeg skulle holde meg i ro, og gjerne ligge. Samboeren min var på trening, og skulle komme hjem klokken 20:00. Så det var om 20 minutt, og det tok uansett 20 minutt for han å kjøre hjem. Så jeg ventet til han kom hjem, møtte han med tårer og ga han lov til å dusje og spise raskt før vi kjørte til legevakten. På vei til legevakten fikk jeg kraftige "rier" jeg pustet meg igjennom. Hun på telefonen hadde sagt at det var et godt teikn at smertene mine ikke var krampeaktige da jeg beskrev smertene, nå var de krampeaktige, og jeg vil tro det var som lette fødselsrier. På legevakten angret jeg på at jeg ikke hadde med meg bind. Jeg merket at det blødde igjennom buksa, og måtte inn på toalettet og få tak i masse papir før de kalte oss inn. Da fikk jeg et glass hvor jeg skulle avlegge in urinprøve. Til min store forskrekkelse stod det en blodklump på størrelse med en kiwi- og altså babyen ut av skjeden og den havnet i koppen hvor urinprøven skulle. Jeg fikk tørket meg, og hentet en ny kopp som også ble fylt av blod. Men denne gangen ikke store klumper, før jeg klarte å avlegge en urinprøve uten noe særlig blod. Deretter fikk vi komme inn på stue 17 og jeg snakket med en sykepleier og forklarte situasjonen. Hun sa vi ville få snakke med en lege. Han kom inn og jeg forklarte situasjonen igjen. Han sa at anten så var det en abort, eller så var det en truende abort. Men ingen lege kunne gjøre noe fra eller til nå. Det som kom til å skje kom til å skje. Han målte blodtrykket, og jeg ønsket ultralyd for å vite om det var liv. Selv om jeg ikke trodde det, siden den store blodklumpen og alt det andre blodet, i tillegg til riene- det kan jo ikke være liv da. Han ringte til kvinneklinikken, men der var det kaos og han fikk ikke snakke med noen lege, de skulle ringe tilbake om en halvtime. Jeg skulle egentlig på jobbreise til Oslo dagen etter og dagen etter der. Han sa det ikke var så lurt, og jeg fikk ordnet det slik at jeg i alle fall fikk tirsdagen fri, henvisning til gynokolog. Og noen bind på legevakten. Vi kjørte hjem med henvising til privat gynoklog, fikk kjøpt noen pakker med bind og idag måtte vi vente til klokken var 8 og det var mulig å nå gynokologene. Det var ikke lett å få time på dagen, men Aleris Marken hadde en ledig time 12:30. Selv om vi hadde henvisning måtte vi betale 1600,- sa hun, men jeg betaler hva som helst nå. Jeg har ikke sluttet å blø, men riene har sluttet, og smertene er stort sett vekke. Jeg tror at det har vært en abort, og at både babyen og morkaken er ute, fordi det har kommt ut både mye blod, og en god del vev. Og jeg har ingen tro på at det er noe levende igjen. Jeg har også mindre mage. Samboeren min tok seg fri fra jobb idag for å støtte meg. Han var usikker på hva han skulle si til jobben, og sa sykdom i familien. Sjefen min tok det også veldig fint, og spurte hvordan det gikk og sa at jeg gjerne måtte være hjemme selv om jeg vet at det var veldig dårlig timing å være borte nå. Men det var ikke så mye alternativ. Jeg klarer ikke helt å legge vekk håpet om at det er liv, selv om jeg følte jeg "fødte" den lille blodklumpen igår. Jeg prøver å ligge litt i ro i dag, selv om jeg gjerne både skulle tørket støv, lagt sammen mer klær og gjort en innsats. Jeg har så vondt av samboeren min også, som står på for meg hele tiden. Men, trøsten er at det er forhåpentligvis ikke så mye jeg kunne gjort annerledes for å unngå dette. Jeg er 28 år- hadde jeg vært yngre er det mindre risiko for spontanabort, men alderen min kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg tar både multivitamin, folsyre, omega 3 og prøver å spise sunt. Alkohol har jeg ikke drukket det siste året, jeg har aldri verken røyket eller snust. Jeg har trent en god del hele svangerskapet, og gikk mye i går, både med sekk og også med en pose- Men jeg kunne jo ikke vite at det skulle ende sånn. Vi har også hatt samleie, hvor det flere ganger har litt blodig, men det sier legen at er vanlig, og når jeg har googlet virker ikke det så farlig. Vi får se hva Aleris sier, mulig jeg må avbooke både ordniær ultralyd, time hos jordmor og tanken om termin 14. mars. Vi får se. Det er kanskje ikke alt vi kan bestemme...
 
Dette var utrolig leit å høre :( Jeg vet ikke hva jeg kan si annet enn at du må prøve å ikke tenke på hva som kan ha forårsaket dette, for det er i hvert fall ikke noe du har gjort galt, og neppe er det alderen din heller. Det er mest sannsynlig fosteret som ikke var levedyktig. Jeg har mistet en gang, litt senere, i MA, var et par år eldre enn du er nå. Og legene sa at det mest sannsynlig var noe veldig galt med fosteret, og at det da var bra at det skjedde såpass tidlig, selv om det føles sent. Det føltes ikke som noen særlig trøst, men det var nok slik det var. Hvis det er noen trøst for deg, så ble jeg gravid igjen etter at jeg hadde fått tilbake første mens, og den gangen gikk det bra.

Tenker på deg :Heartred
 
Tusen takk dere. Gynekologen på Aleris var veldig flink. Han bekreftet at det hadde vært en spontanabort, noe jeg var ganske sikker på. Selv om jeg selvsagt håpet at det var liv. Det positive var at nesten alt var ute av livmoren allerede- og de få restene som lå der ville helt sikkert forsvinne av seg selv sa han. Han tok innvendig ultralyd og sa også at begge eggstokkene mine var fine- som jo var en god nyhet- i og med at det har aldri noen sjekket før. I tillegg kunne vi starte å prøve på ny straks blødningen var over. Han trodde at jeg ville få eggløysning om cirka 14 dager fra nå. Ved første eggløsning var det ikke så stor sannsynlighet for å bli gravid- fordi livmoren da nok ikke hadde renset seg 100 %. Men, om vi ikke ønsket å bruke prevansjon da, og ønsket å prøve så var det ingenting i veien for det. Ble vi da gravide ved første eggløsning, som jo er lite sannsynlig, men da vil den lille spiren ha like god sjangse som som vi venter. Venter vi derimot til andre eggløsning vil sjangsen for å bli gravid være like stor som vanlig. Og han bekreftet det som jeg også har lest på nettet at selv om en har hatt en spontan abort, ser en ikke noen sammenheng med større risiko for å ha flere- det er det derimot om en har flere. Men vi får ta en graviditet om gangen. Så, jeg er takknemmelig for at alt var bra, jeg slipper utskrapning og tabletter. Eggstokkene mine er fine, vi trenger ikke vente med å prøve på å bli gravide neste gang, jeg vet vi kan bli gravide. Jeg har en fantastisk samboer som både kjørte meg til legevakten og til gynekologen, passet på at jeg fikk sykemelding slik at jeg får slappe av noen dager. Jeg tenkte først at jeg vil på jobb med en gang. Men det var godt å få tid til å ordne litt opp. Ringe til helsestasjonen å avlyse neste svangerskapskontroll. Gynekologen på Aleris tilbydde seg faktisk å ringe sykehuset hvor vi hadde fått time til ordinær ultralyd og fødeplass. Slik at jeg slipper å ordne det, jeg spurte først oppløst i tårer om jeg måtte gjøre det. Og da sa han at om det var vanskelig for meg så kunne han gjøre det for meg. Det satte jeg veldig pris på. Han var generelt helt fantastisk. Holdt god øyekontakt hele tiden, og beklaget at vi måtte vente på timen, og tok seg tid til alle spørsmålene våre, og lot samboeren min bli med inn. Jeg har jo googlet meg til mye, men det er litt godt å kunne spør også. Fordi jeg kjenner at jeg går gjennom hele graviditeten. Ja, jeg har tatt folsyre, multivitamin og omega 3 hver dag. Jeg har spist sunt, jeg har unngått mest mulig koffein. Jeg har drukket ørlite koffeinfri kaffi, som jeg vet inneholder litt koffein, jeg har drukket ørlite pepsi max (noen småflaster på ferie i uke 6-7 kanskje), jeg har drukket litt grøn te (som inneholder litt koffein- men kun 2-3 kopper til dagen), jeg verken røyker, drikker alkohol, snuser eller tar medisiner. Men, jeg har trent, også ganske tungt. Spesielt den siste tiden, etter at kvalmen har gitt seg, og jeg har fått mer energi, som jeg trodde var fordi jeg var forbi uke 11, 12. Jeg har både løpt en mil to ganger, først på 59 minutt, og så på 57,5 minutt 2 og 7 dager før spontan aborten. Jeg har løftet relativt tunge vekter. 3 dager før spontanaborten løftet vi et laminatgulv siden vi pusser opp i leiligheten, samboeren min mest, men jeg hjalp han. Etterpå gikk vi på trening hvor jeg hadde 5 toppsett i knebøy på 8 reps 50 kilo, og deretter 4 toppsett med 70 kilo på markløft på kloss, med 5 reps. Det var tungt, men det føltes godt å ikke være kvalm og trøtt på trening. Og jeg tenkte at dette var både fra for å forberede kroppen til fødsel, men mest til tungepunktet kom til å bli en stor mage, og da var det lurt med sterke bein og en sterk rygg. Jeg har trent gjennom hele svangerskapet, men ikke like tung i starten, fordi jeg var kvalm, litt trøtt og hørte på kroppen. Jeg har også trent mye hele livet, og trodde at det ville gjøre at trening ikke kom til å øke risikoen for spontan abort. Og, det er mulig at det ikke har gjort det. Det er funnet en sammenheng mellom hard kondisjonstrening og spontan abort, og jeg trente to økter med hard løping uka før jeg hadde spontan aborten. Om, det var en medvirkende årsak vil jeg aldri få vite. Det som derimot er viktig er hvordan jeg kan legge til rette for at neste svangerskap blir best mulig. Jeg ønsker å fortsette å trene, det gir meg en god følelse, og jeg tror det er bra å styke opp spesielt bein og rygg siden magen kommer til å bli stor og tung og jeg kommer til å legge på meg en god del vekt. Men, flere steder ser jeg at det er anbefalt å trene 8-12 reps. Så det var kanskje dumt av meg å trene noen sett med 5-6... Kjæresten min hadde laget et program han mente jeg burde trene. Og jeg tenkte at det var bra. Han ville jo også at det skulle gå bra både med meg og mini. Legen sa også at jeg bare måtte trene så lenge jeg ikke holdt på med CrossFit og full utmattelse... Men hun virket ikke som hun hadde så mye peiling. Jeg får vel bare google meg litt mer rundt.
 
Jeg trodde at jeg hadde lest meg ok opp på trening og graviditet. Men jeg har kanskje tenkt litt for mye av kroppen sier ifra om noe ikke er bra. Spesielt de første 9 ukene klarte jeg verken å presse meg noe særlig, og tok det relativt rolig. Men uke 11 og 12 fikk jeg et helt annet energinivå, jeg var ikke så trøtt, kvalmen gav seg, jeg begynte å løpe og kunne trene uten å være kvalm. Jeg sprang 2 økter på tredemølle uken før spontanaborten. Jeg vet jeg hadde puls opp mot 178 i følge tredemøllen når jeg holdt der. Jeg tenkte det var ok. Men, nå ser jeg at helsedirektoratet ikke anbefaler å trene opp mot mer enn 70-75 % av makspuls- Det betyr opp mot 144 i puls for meg. 178 er potensielt sett 93 % av makspuls (220 - alder= 191 siden jeg blir 29 om 1,5 mnd). Med mer enn 70-75 % i puls kan fosteret bli overopphetet. og jeg var både på en løpetime, 4 *4 intervall hvor jeg stort sett hadde puls over 150-160, og var nok oppi over 175 på noen av intervallene. Og sprang en mil på 57,5 minutter 2 dager før spontanaborten. Kanskje ville det skjedd uansett. Kanskje betyr det ingenting. Jeg vil aldri få vite det. Men jeg ønsker å gjøre mest mulig rett i neste svangerskap. Så da vil jeg følge det. På styrketrening blir det minst 8 reps fra den dagen jeg kan være gravid, og kun 144 i puls fra dagen jeg kan være gravid. En spontan abort kan jeg nok takle- men både for meg selv og for samboeren min, og selvsagt fosteret- så vil jeg gjøre det jeg kan. Jeg trodde jeg trente for å øke blodsirkulasjonen til mini, at han/hun skulle få mer blod- skulle ha en sprek mamma og en sunn og sterk kropp og vokse seg stor og sterk i frem til fødsel. Men kanskje så virket det mot sin hensikt. Jeg ønsker ikke å skremme noen. Jeg ønsker bare å lufte tankene mine et sted, tenke godt gjennom hvordan jeg kan legge til rette for best mulig forhold for neste spire. Hvordan kan jeg unngå at samboeren min må kjøre meg med rier på legevakten og jeg må "fø" lille på 13 uker i et beger hvor jeg skulle avgitt urinprøve? Hvordan kan jeg unngå å måtte bli sykemeldt på grunn av en spontan abort når det passer så dårlig? I går pakket jeg inn alle gavene jeg hadde kjøpt, spesial bestilte kopper til min mormor- med verdens beste oldemor- bilde av henne- og med sitat: "Det eneste som er bedre enn å ha deg som min mormor er at mine barn får deg som sin oldemor". Hun har gledet seg sånn til å bli oldemor, pappa sånn til å bli bestefar. Det blir første barnebarnet på begge sider. Moren hans har også gledet seg sånn til å bli bestemor. Og, det kommer forhåpentligvis til å skje snart. Vi gir jo ikke opp- vi prøver bare igjen. Og så skjer det som skjer. Jeg må bare akseptere at en positiv graviditetstest betyr ikke at du får et velskapt barn om 9 mnd. Det betyr at jeg kan få et barn, eller det kan ende i spontanabort. Jeg leste nettopp at 20 % av alle positive graviditetstester ender i spontan abort. Det er jo veldig mange. 1 av 5. Så hvordan kunne jeg tro at det skulle gå så bra med oss- det er klart jeg visste at det kunne gå galt. Men siden jeg var i uke 13 (12+1) så trodde jeg at det begynte å bli trygt. Men, ifølge min egen regning var jeg kun 11+4. Ergo ikke 12 fullgåtte uker. Og de fleste spontanaborter (97%) skjer før uke 13. Så jeg er innenfor disse 97 %, fordi legen sin rekning tar ikke hensyn til at min syklus er lengre enn 28 dager... Dere må ikke lese dette- jeg vil ikke folk skal bi bekymret. Jeg ønsker bare å skrive ned tenker. Få det ut. Bearbeide det, slik at jeg også psykisk er mest mulig rustet til neste graviditet, og spesielt det at dette kan skje igjen. Da vil jeg ha følelsen at denne gangen tok jeg ingen sjangser. Denne gangen gjorde jeg mest mulig riktig. Og selvsagt kan det skje uansett- og det bra. Det er naturens måte å rydde opp. Men det vil føles bedre om jeg vet at jeg ikke presset pulsen opp til 93 %, eller løftet vekter i sett på 5-6 reps..
 
[emoji173] det river i hjertet å lese det du skriver..
jeg forstår kjempegodt at du vil prøve å finne ut hvordan dette kan ha skjedd. Men du må ikke klandre deg selv heller. Husk at det finnes de som går store deler av svangerskapet uten å vite at de er gravide og ikke akkurat har levd optimalt men alikevel kommer i mål.

Også vil jeg berømme deg for at du tenker så fint om at du vil gi barnet en sterk og sunn mamma og legge til rette. Du inspirerer meg til å begynne å tenke på trening igjen selv, selv om det nok blir hjemmetrening og mer turgåing.

Sender deg masse klemmer og håper masse for dere fremover [emoji173]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp