Ingen morsfølelse

F

F-40425073

Flørter med forumet
Joda, sånn er det nå...kjenner ingenting. Når testen sa jeg var gravid, var min respons "se der ja, hehehe". Detvar vel det. Har fortalt det til noen, vært hos lege, en sniktitt på ultralyd i uke 7 og jordmor. Hver gang jeg har hørt "gratulerer", blir jeg bare litt småflau, smiler og vil helst skifte tema. Per nå er det bare min indre nerd som har våknet, og jeg leser som en gal om altmulig relatert til svangerskap slik at jeg kan ta sunne valg for egen og spirens kropp.

Jeg vet jo at dette kommer til å endres, men det føles litt ensomt. Var kjæresten som hadde mest lyst på barn, men interressen hans stopper der, nå som den oppgaven er ferdig. Han stiller opp på avtalene, og mener han er supermann for det, men sannheten er at han må spørre meg tre ganger rett før om jeg virkelig ønsker at han skal være med.

Ingen av oss vil avslutte prosjektet, men vondt å være så emosjonelt avflatet og likegyldig når så mange gledes over at de er gravide. Føles i tilleggså utrolig utakknemlig når jeg leser alle de som har mistet før og/eller er livredd for å miste.

Tror selv mye vil endres når jeg kommer på TUL i uke 13+3, men enn om jeg fortsatt da føler ingen connection og fortsetter å se på det som en skjelden plante som jeg har fått til å gro i et naturfagsprosjekt?

Ugh
 
Å bli gravid kan være overveldende nok i seg selv. Er det første? Jeg hadde litt samme følelse første gangen jeg også. Det er jo en fremmed følelse, men jeg tror nok at du får en litt annen følelse når du kjenner de første sparkene osv. ❤️ tror nok disse følelsene er vanligere enn vi tror. Når det gjelder mannen din så er nok det VELDIG vanlig. :laughing002 Desverre kan man jo si. Men hvis du synes det er vanskelig så er det bare å snakke med jordmor/legen din om det. Ønsker deg lykke til ❤️
 
Det er litt vanskelig å få dype følelser for en klump med celler, det blir for abstrakt for meg i grunn. Men når det kommer armer og bein og man kjenner bevegelser, da blir det ganske bra :)

Si til typen din at du trenger at han slutter å spørre, og faktisk bare blir med og ser på ungen sin helt av seg selv. Hvis han er like treig som min så trenger han kanskje tydelige beskjeder om hva du trenger av ham :)
 
F-40425073 skrev:
Joda, sånn er det nå...kjenner ingenting. Når testen sa jeg var gravid, var min respons "se der ja, hehehe". Detvar vel det. Har fortalt det til noen, vært hos lege, en sniktitt på ultralyd i uke 7 og jordmor. Hver gang jeg har hørt "gratulerer", blir jeg bare litt småflau, smiler og vil helst skifte tema. Per nå er det bare min indre nerd som har våknet, og jeg leser som en gal om altmulig relatert til svangerskap slik at jeg kan ta sunne valg for egen og spirens kropp.

Jeg vet jo at dette kommer til å endres, men det føles litt ensomt. Var kjæresten som hadde mest lyst på barn, men interressen hans stopper der, nå som den oppgaven er ferdig. Han stiller opp på avtalene, og mener han er supermann for det, men sannheten er at han må spørre meg tre ganger rett før om jeg virkelig ønsker at han skal være med.

Ingen av oss vil avslutte prosjektet, men vondt å være så emosjonelt avflatet og likegyldig når så mange gledes over at de er gravide. Føles i tilleggså utrolig utakknemlig når jeg leser alle de som har mistet før og/eller er livredd for å miste.

Tror selv mye vil endres når jeg kommer på TUL i uke 13+3, men enn om jeg fortsatt da føler ingen connection og fortsetter å se på det som en skjelden plante som jeg har fått til å gro i et naturfagsprosjekt?

Ugh
Klikk for å utvide …
Sniker fra desember/januar.

Jeg kjenner godt denne følelsen. Hos oss var det jeg som ønsket barn - eller, ønsket og ønsket, har følt at "tiden har vært inne", at det er litt som at forholdet har gått helt over i rutine (vi har vært sammen siden 2003), etc. Frem til nå har det vært utdannelse, jobb, karriere, etc. Tok ut p-stav i desember 21, det som skjer, det skjer liksom. Ikke aktiv prøving. Så ble jeg gravid, positiv test i slutten av april. Litt panikk. Han ønsker/ønsket ikke barn, men spurte bare den første kvelden om jeg er ambivalent til det hele og har godtatt det siden, da jeg sa nei. Utover svangerskapet har han gradvis sluttet å si at dette er noe han ikke ønsker, og jeg vet han blir en god far, det er ikke det.

Men som deg, har jeg kjent litt på det at "javel, hva nå?" og den indre nerden ble vekket i meg også. Nå er jeg gravid i uke 27+1 og kjenner ikke helt de store morsfølelsene, men det kommer gradvis. Også jeg tok tidlig UL, for jeg kunne liksom ikke tro det. Deretter TUL i uke 13, OUL i uke 19 og en ekstra en i uke 23 fordi jeg plutselig ikke kjente bevegelse. Har ikke hatt de store følelsesmessige reaksjonene da, heller ikke da jordmor i uke 7 kunne se hjertet slå.

Uten at jeg er noen ekspert, mener jeg du skal være gravid på din måte. Du er aktivt interessert i det som skjer i kroppen din, du tar (helt sikkert) hensyn til det og du kommer til å gjøre det du kan for at utviklingen skal gå bra. Du blir en god mor.

Si ifra om du ønsker noen å snakke med. :Heartred
 
Dere er så gode :) takk for alle svar. Vet jo at mange kan ha det slik jeg føler (ikke føler), men det føles jo likevel at jeg er den eneste i verden. Litt mindre sånn når dere har svart direkte til meg, setter pris på det! Det kommer nok :) tror nok mamma har en idé om at jeg er den siste på jord som ville blitt mor, men hun blir nok helt i ekstase når jeg forteller likevel :D
 
Jeg hadde ingen morsfølelse før førsteman var 2-3 mnd gammel. Slet med fødselsangst hele svangerskapet og distanserte meg fra det faktum at jeg var gravid. Slet derfor en del med å omstille meg på tanken at jeg var blitt mamma når han til slutt kom til verden. Nyfødttida var beintøff med minimalt med søvn og amming 24/7.
 
Jeg var ganske ambivalent med førstemann. Ville ha barn, men frem til jeg møtte mannen min var jeg HELT KLAR på at jeg ALDRI skulle ha barn. For meg var det en omstilling å kjenne på at jeg ønsket barn likevel, og jeg slet litt med tanker rundt det.

For meg bikka det i det sekundet hun var ute. Det føltes som om hele verden endelig klikket på plass da jeg fikk henne i armene, og jeg jeg kjente på en enorm ro, glede og følelse av å ha kommet på riktig hylle. Er uendelig glad for at jeg var så heldig, for da vi noen timer etter fikk vite at hun hadde Downs og hjertefeil så var det, etter det første sjokket, ingen «big deal». Hun var min perfekte unge, uansett hva.

Kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har vært lykkeligere og mer tilfreds i livet enn etter at jeg fikk barn.

Nå bekymrer jeg meg derimot for om jeg blir like fort like glad i lille frøet- for kanskje føles det annerledes om jeg får et «typisk» barn? Førstemann vekket VELDIG en mamabear i meg med en gang, sikkert litt pgr diagnosene. Men det går nok bra- jeg tipper hjertet bare dobler seg jeg- minst!
 
Morsfølelsen kom ikke før noen mnd etter jeg fikk barn.
Graviditeten med første så ble jeg flau, jeg sa det til de nærmeste mens resten fikk høre det viavia eller spurte meg når magen begynte å bli såpass at de kunne spørre uten å ta feil.
 
Jeg hadde det slik i forrige svangerskap. Det var ønsket og planlagt, men varvanskelig å vite eller kjenne på hva jeg skulle glede meg til.
Men det endret seg med tiden, etter ordinær ultralyd i uke 18, og da jeg kjente mye bevegelse, da ble jeg kjent med bevegelsesmønsteret til barnet i magen og da fikk jeg noe konkret å forholde meg til. Så nærmet fødselen seg og jeg begynte å virkelig glede meg. Så kom barnet og jeg følte mye godt.

Denne gangen vet jeg mer om hva jeg har i vente, og hvilke glede og kjærlighet jeg har i vente inni magen min. Føles litt annerledes nå.
Men kanskje derfor jeg ikke ble så lei meg i sommer etter SA, for følte jo ikke så mye på det. Klarer ikke å tilknytte meg en celleklump.
 
Første barnet her og alle rundt meg gleder seg mer enn meg, jeg har egentlig aldri hatt et stort behov for å få barn og egentlig noe jeg aldri har ønsket meg, men det er hjertelig velkomment selvom og var planlagt :Heartred Jeg tror ikke det Kommer til å gå opp for meg at jeg er gravid før jeg begynner å kjenne spark og vi har et konkret kjønn å forholde oss til og magen vokser
 
Det er jo veldig overveldende, og jeg tror mange gravide kan oppleve det slik ❤ at alle andre gleder seg mer enn kvinnen selv.
 
Tror ikke du er alene om den følelsen. Det er jo helt nytt og utrolig mye som skjer med kroppen! Sender en god klem ❤️
 
Har heller ingen morsfølelse for den lille. Tenker det er lurt å være litt tilbakeholden i tilfelle det går galt
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp