Supertrio
Andre møte med forumet
I morgen skal jeg på UL, og i dag kom nervene skikkelig...
I mine to andre svangerskap er dette noe jeg har gledet meg stort til. Tenk å kunne få se den lille som gjemmer seg i magen, og kanskje også få vite om det blir en jente eller gutt. Den opplevelsen gjorde at det hele ble så virkelig og jeg fikk med en gang et mer nært «bånd» til det lille mirakelet som vokste i magen min.
Og denne rørende og store opplevelsen fikk jeg dele med min (daværende) kjære, og babyens kommende far, noe som også gjorde at kom enda nærmere hverandre.
Men denne gangen er så annerledes. Ikke nok med at jeg fortsatt er i «sjokk» over at jeg nettop har fått vite at jeg faktisk er gravid, men så har jeg ikke klart å fortelle dette til noen rundt meg enda. Jeg tenkte å vente til etter i morgen for først se om alt var som det skulle med den lille.
Barnefaren er eneste som vet (ikke samme barnefar som til mine to andre barn). Vi er ikke i et forhold..
Vi avsluttet «oss» for et par mnd siden... Han ønsker at jeg skal søke om senabort.
Noe som er helt utenkelig for meg å gjennomføre, spesielt mtp hvor langt jeg faktisk er på vei.
Skal jeg ta livet av fosteret med tabeletter for så å føde han/hun ut? Bare tanken på å gjennomføre og oppleve noe slikt river i hjertet mitt og får meg til å gråte som fy. Og hadde jeg gått gjennom noe slikt så tror jeg det hadde vært en svært vanskelig og tung bagasje og ha med seg videre i livet...
Så nå sitter jeg her og føler meg så alene og redd. Jeg gruer meg til imorgen for å dra på sykehuset alene. Jeg er så redd for at det skal være noe halt og at jeg ikke har noen der for meg. Jeg er også redd for bare tanken av å oppleve dette alene skremmer meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å glede meg over eller ha en god opplevelse i det hele tatt uansett om alt er bra med den lille. ..
Jeg har ikke lyst til å være så redd for å dra på sykehuset i morgen, og med disse hormonene er jeg redd for at jeg bare kommer til å begynne å gråte allerede på venterommet for så å ikke klare å stoppe..
Er det noen fler som har måtte reise alene på ul av forskjellige årsaker? Hvordan var opplevelsen deres?
Beklager for et så enormt negativt i innlegg fra meg.. Men akkurat slik situasjonen min er nå så er dette forumet det eneste stedet hvor jeg kan få utløp for mine tanker og følelser. Så med et håp om at det kanskje hjelper pittelitt så er det verdt et forsøk.
kommer forhåpentligvis med mer positive innlegg fra nå av altså..
I mine to andre svangerskap er dette noe jeg har gledet meg stort til. Tenk å kunne få se den lille som gjemmer seg i magen, og kanskje også få vite om det blir en jente eller gutt. Den opplevelsen gjorde at det hele ble så virkelig og jeg fikk med en gang et mer nært «bånd» til det lille mirakelet som vokste i magen min.
Og denne rørende og store opplevelsen fikk jeg dele med min (daværende) kjære, og babyens kommende far, noe som også gjorde at kom enda nærmere hverandre.
Men denne gangen er så annerledes. Ikke nok med at jeg fortsatt er i «sjokk» over at jeg nettop har fått vite at jeg faktisk er gravid, men så har jeg ikke klart å fortelle dette til noen rundt meg enda. Jeg tenkte å vente til etter i morgen for først se om alt var som det skulle med den lille.
Barnefaren er eneste som vet (ikke samme barnefar som til mine to andre barn). Vi er ikke i et forhold..
Vi avsluttet «oss» for et par mnd siden... Han ønsker at jeg skal søke om senabort.
Noe som er helt utenkelig for meg å gjennomføre, spesielt mtp hvor langt jeg faktisk er på vei.
Skal jeg ta livet av fosteret med tabeletter for så å føde han/hun ut? Bare tanken på å gjennomføre og oppleve noe slikt river i hjertet mitt og får meg til å gråte som fy. Og hadde jeg gått gjennom noe slikt så tror jeg det hadde vært en svært vanskelig og tung bagasje og ha med seg videre i livet...
Så nå sitter jeg her og føler meg så alene og redd. Jeg gruer meg til imorgen for å dra på sykehuset alene. Jeg er så redd for at det skal være noe halt og at jeg ikke har noen der for meg. Jeg er også redd for bare tanken av å oppleve dette alene skremmer meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å glede meg over eller ha en god opplevelse i det hele tatt uansett om alt er bra med den lille. ..
Jeg har ikke lyst til å være så redd for å dra på sykehuset i morgen, og med disse hormonene er jeg redd for at jeg bare kommer til å begynne å gråte allerede på venterommet for så å ikke klare å stoppe..
Er det noen fler som har måtte reise alene på ul av forskjellige årsaker? Hvordan var opplevelsen deres?
Beklager for et så enormt negativt i innlegg fra meg.. Men akkurat slik situasjonen min er nå så er dette forumet det eneste stedet hvor jeg kan få utløp for mine tanker og følelser. Så med et håp om at det kanskje hjelper pittelitt så er det verdt et forsøk.
kommer forhåpentligvis med mer positive innlegg fra nå av altså..
Håper det ordner seg for deg, og at du finner ut av det. Men dette må du som sagt ikke bære på helt alene kjære deg, det vil ødelegge deg psykisk.
Hvis du bor i nærheten skulle jeg gjerne være med deg. Støtter forslaget om å fortelle noen som står deg nær - venn/familie/e.l.
