ingen følelser for barnet ?

[sissel84]

er det bare meg, men jeg føler alle her inne går å gleder seg og kaller det sin skatt, og tenker på det meste.. jeg føler ingenting, ja det blir kjekt når det nærmer seg, men her i uke 12 så kan jeg ikke si jeg kjenner en ekstra glede, og fostere er bare fostere eller "det"..  tror ikke jeg helt forstår hva som lages i kroppen min i denne stund, og trenger gjerne å se magen vokse seg litt stor, eller å få se noe som ligner mer et barn på UL. Syns nesten det er ubehagelig å snakke med folk rundt meg om det, for de gleder seg, og ser barnet for seg, pappaen til barne kommer og skal "snakke" med beby, i magen mens jeg vil "spy"
har bare fått inntrykk av at alle her inne føler seg mer knyttet til barnet som lages.
Må sies jeg har hatt mye blødninger så jeg holder tilbake litt følelser tror jeg, grunnet frykt at noe skal gå gale :( krysser fingrene for alt går bra, for dette lille barnet er svært ønsket :) <3

 

[ubeleilig]

jeg klarer ikke å forholde meg til babyen enda. Er for uggen form og det er for uvirkelig enda. Sikkert siden det har gått galt to ganger at det virker så rart. Jeg fikk faktisk spørsmål om når terminen var og skjønte ikke hva hun venninna mi snakka om. Termin... åh ja så kom jeg på det at jeg var gravid. Så jeg er helt fjern og klarer ikke si skatten eller noe til magen enda. Kommer sikkert når sparkene kommer tenker jeg. 

 

[*lmk88*]

Jeg tror hele tiden at det ikke er noe der. Det er for uvirkelig å tenke på..

 

[Tweak]

Ta det HELT med ro!
Selvfølgelig er det uvirkelig enda! Mer virkelig blir det når vi begynner å kjenne skikkelige spark og sånn. Men selv da er det vanskelig å forstå at det er en person der inne. Og følelsene de kommer, litt sånn krypende. Med meg så var jeg jo glad i skatten min fra første dag etter fødselen men plutselig en dag så ble jeg så overveldet av følelser for den lille at jeg bare satt og så på henne mens tårene rant. Ingen er like! Det jeg tror er at vi alle sammen ville ha kjempet for livet om noen truet nurket vi har i magen.

Å kalle den lille for skatten sin og sånn allerede nå er jo også noe med å finne et passende uttrykk for noen vi ikke vet noe som helst om enda men som vi gleder oss veldig til å møte. Skatten, nurket, spiren, gullet etc. er kjæleord som går for det samme. :-)    

Også det å snakke med andre om det, jeg blir nesten litt brydd. Kan fint fortelle om formen er fin eller le litt av uvanlige lyster med andre men resten er temmelig privat.

 

[*Secret*]

Nei, kan ikke si jeg har noen følelser for fosteret. Kaller det ikke skatt eller noe sånt, det er jo tross alt bare en klomp av blod og slim stort sett:P

Tror jeg hadde det likt sist, det blir mer virkelig etter hvert og man får følelser for klumpen inni der. Og når barnet kommer elsker man det plutselig uendelig mye :)

 

[Alvepike]

Det kommer etterhvert det. Jeg kjenner av og til en kribling av  glede , men ikke mer, blir mer når jeg kjenner spark og lignende

 

[Lizarella]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for dette. Jeg tenker heller ikke på det som en baby enda (og dette er nr.2). Har også holdt tilbake følelsene litt pga sa tidligere + at jeg syns dette er en veldig personlig sak og liker ikke å snakke om sånne ting med folk på jobb og venner av mamma og sånn :) det er bare sånn jeg er. Husker det var akkurat sånn forrige gang også. Syns det var utrolig rart at folk kom og tok på magen min og spurte meg om formen og sånn. Akkurat som jeg var en ny person, men så følte jeg meg bare som vanlige meg :)

Men, tror helt sikkert det hjelper deg å snakke litt om dette enten med legen din eller med jordmor på en kontrolltime. Husk, det er sånne ting de er der for :)

 

[Hønepøne+2]

Var nokså lik sist gang. Visste ikke hva vi gikk til og alt var så uvirkelig. Begynte å glede meg mer når jeg kjente daglige spark og visste av det var liv der inne, men det var likevel litt uvirkelig helt til det var fødsel. Den var nå litt uvirkelig og flue på veggen følese den også:P Når jeg fikk mini på fanget første gang var jeg før sliten til å føle noe som  helst (hadde en rask og intensiv fødsel), men etterhvert innså jeg jo hva som hadde skjedd og begynte å kose meg med den lille babyen min.Gleder meg mer denne gangen, for nå vet jeg jo hva dette ender i:)

 

[*prikkeline*]

Jeg også synes det er vanskelig å skjønne at det virkelig er noe der inne i magen... Det har så langt vært helt anderledes å være gravid enn jeg har sett for meg før. De første 12 ukene har jeg vært redd for å miste, men tenkte at bare jeg bikker 12 uker så kan jeg begynne å glede meg på ordentlig. Nå er jeg 14 uker i morra, men bekymret for om alt er i orden med fosteret. Så jeg tør liksom ikke glede meg for mye inntil jeg har vært på ultralyd og fått bekreftet at alt ser normalt ut! Det gleder jeg meg til :) Regner med at følelsene kommer sterkere da