Ingen å snakke med

En tråd i 'Alenegravid / Aleneforeldre' startet av 2barnsmor2019, 23 Apr 2020.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Mammatil2små20 Flørter med forumet

    Jeg har ingen å snakke med, ingen nære venner - ihvertfall ikke som jeg føler jeg kan sparre de tankene jeg nå sitter med.. Jeg må bare få det ut, og vet ikke helt hva jeg vil med det. Kanskje noen her har hatt det på samme måten.. Eller kanskje det bare er meg det er noe galt med kanskje har jeg for store forventninger til andre...?

    Tanken om at ting hadde vært mye lettere hvis jeg var alene har flere ganger streifet meg det siste halvåret... Da har jeg ihvertfall ingen forventninger om hjelp fra mannen..

    Jeg er i et forhold som har vart i 10 år, med en mann som jeg er veldig glad i og som har sine gode sier som jeg liker godt.. men det negative skygger stadig mer og mer over det positive... Han har alltid har overlatt mye ansvar til meg.. vi har to barn sammen, en på 7 år og en på 7 mnd.

    Han overlater så og si alt til meg.. det har han bestandig gjort og jeg skjønner jo at jeg har vært dum som har godtatt det i så mange år... selv om jeg har sagt at jeg ikke vil ha det sånn har jeg bare latt det gå, gang på gang. men noe inni meg har alltid hatt et håp om at ting vil endre seg...

    Alt innen økonomi, forsikringer, oppfølging av barna som helsestasjon og skole, husstell/vask, handling og ukesinnkjøp er det jeg som må ordne- hvis ikke blir de ikke gjort.

    Jeg har flere ganger de siste årene sagt klart i fra at jeg ikke orker alt dette ansvaret alene på mine skuldre... dette er og har i mange år vært roten til alle krangler.. jeg kjefter fordi jeg er lei av å ha alt på mine skuldre - jeg kjefter også fordi vi er enige om regler og oppdragelse for eldstemann men han gidder ikke følge det opp- Så jeg blir den sure, slitne kjeftesmella mens han er den morsomme kule pappaen hvor alt er lov... og han lover bestandig at han skal skjerpe seg og hjelpe til på disse punktene- men så går det en uke og to så er vi tilbake i samme tralten... Jeg er så sliten av å ha hodet fullt av bekymringer helt alene - jeg ønsker at vi skal samarbeide om ting, ikke at jeg skal sitte med alt ansvar på meg- mens han skal flyte rundt å nyte livet og ikke ha noen bekymringer eller ansvar.

    Jeg har fått så nok.. det hele toppet seg på min bursdag da han lot meg sitte igjen med ungene og han selv dro på jakt med en kompis- for egentid, det MÅ jeg jo forstå at han trenger... som om ikke jeg trenger det?! Når har jeg fått egentid... jeg har ikke gjort noe alene på over ett år.... Jeg følte meg så alene og at jeg ikke er verdt noe i hans øyne..

    Jeg får aldri sove lenge om morgenen til tross for at jeg er oppe 1 time hver natt med minste.. Han bare snur seg og sover videre mens lille gråter i sengen sin- da står jeg jo selvsagt opp og tar det selv. Dette har jeg spurt om mange ganger, feks at vi kan ta annenhver dag i helgene som jeg vet mange gjør... men nei- det går ikke!

    ikke gadd han å gjøre noe spesielt for meg på bursdagen min heller.. selv om han visste at det ville bety mye for meg.. For det sier jeg hvert år, jeg forventer verken dyr gave eller masse opplegg, men heller å vise at han setter litt pris på meg da ved å feks stå opp med barna og la meg sove litt lengre eller lage middag til oss... jeg ordner alltid for han på dagen hans, disker opp god mat, lager kake og fin gave... hvert år, men får aldri noe tilbake som viser at han setter pris på meg.

    tro meg jeg sier i fra... jeg gråter og er helt knust og forteller hvor såret jeg er for at han aldri tar meg på alvor .. og han påstår at han er lei seg og skal bli bedre - at han elsker meg og vil være sammen med meg, men ingenting skjer. Gang på gang..
    Dette er bare noen eksempler... det er så mye mer som gjør at jeg kjenner meg så lite verdsatt og tatt for gitt..

    Jeg begynner jo å innse at han ikke kommer til å endre seg.. og jeg må ta et valg om jeg ønsker å ha det sånn eller ikke... men det er så vanskelig, for på mange områder har vi det også bra.. men jeg føler ofte at jeg fortjener så mye bedre. Men jeg føler ikke det er rettferdig for barna mine å gå fra han - å sette de i en slik situasjon... men samtidig så klarer jeg ikke være lykkelig sånn som vi lever nå- jeg lever med en som ikke unner meg noen verdens ting.. Det er ingen god følelse og jeg føler meg skikkelig alene som voksen i forholdet...

    Hadde jeg vært alene har jeg i det minste ingen forventninger til noe som helst fra noen - da må jeg ordne alt selv og tanken på det er nesten befriende.. :sad015
     
    • Hjertelig Hjertelig x 12
  2. Vela❤️ Forumet er livet Marsipanene 2019 ❤️ Septemberlykke 2020 ❤️

    Det der høres virkelig ikke greit ut:( har han alltid vært sånn eller ble det verre da dere fikk babyen for syv måneder siden? Kan han slite med fødselsdepresjon? Har du fått helt nok og har planer om å gå fra han eller tviholder du fortsatt på håpet om at han skal endre seg? Isåfall har du prøvd å ta han med til familievernkontoret? De skal åpne opp igjen nå har jeg hørt.

    Da jeg skulle gifte meg med min mann så hadde vi møte med presten. Han ba oss virkelig tenke igjennom vi kunne leve med hverandres feil og mangler som de var fordi det er vanskelig å få noen til å endre seg til sånn som vi ønsker. Siden du skriver at du har vært i et forhold i ti år tolker jeg det som du ikke er gift og det gjør jo et samlivsbrudd noe enklere pga man slipper å bli separert og søke skilsmisse. Vanskelig er det jo selvfølgelig fordet. Men hadde jeg vært i din situasjon og følt som deg og det hadde vart lenge hadde jeg heller prøvd å vært lykkelig alene enn ulykkelig sammen men barnefar. Ungene vil jo også merke om mamma er ulykkelig. Det kan jo også hende han får opp øynene for alvoret om du går fra han og desperat endrer seg, men hvor lenge varer det?

    Håper det ordner seg for deg eller dere❤️
     
  3. Vanillaflower Forumet er livet Tilgangsansvarlig MayDay2021 Himmelbarn

    Menn ser ofte ikke at ting må gjøres i samme grad som oss. Hjelper han noe til i hjemmet? Gjør dere ellers ting sammen som familie utenfor hjemmet?
    Har han en jobb som sliter han ut?
    Vi hadde selv noe trøbbel når 7 åringen var liten, som kan minne noe om det du skriver.
    Men vi fikk ordnet opp i det, når han endelig åpnet seg var problemet at han følte jeg bare kommanderte han rundt til å gjøre alt mulig uten å spørre pent heller. At jeg tok ting som en selvfølge, mens han helt oppriktig ikke forsto behovet.
    På et punkt var jeg så trøtt av konstant nattevåk at jeg glemte dusje, glemte handle, lot plate stå på i kjøkken, ble helt zombie rett og slett.
    Da han fant meg sovende i dusjen og nesten måtte bære meg i seng (Lille var 5 måneder)
    Etter det sto han vel faktisk opp 80% av dagene i helgene og feriene i lang tid.
    Jeg gikk på en så kraftig utmattelsessmell at det tok lang tid å hente seg inn, etter dette er han og blitt mye bedre og lytte og vi fikk et mye bedre forhold.
    Vi har det nå veldig bra sammen :)

    Forresten tror jeg du kan få mye mer respons om du også poster denne på generell, er ikke så mye aktivitet inne på aleneforeldre og jeg tittet selv bare innom for å se om det sto noe jeg kunne hjelpe å svare på :)
     
  4. Miss_30 Forumet er livet Septembergull'17

    Etter så mange år sammen og ingen bedring, er det lite sannsynlig at det kommer til å bli bedre. Du ordner jo alt, så da kan jo han fortsette med sitt. Har dere prøvd å snakke med en tredjeperson?
     
  5. HennieL Elsker forumet Julikulene 2020

    Kan det hjelpe med parterapi? Kommuner tilbyr gratis parterapi for par med barn.

    Uannsett hva du ender opp med å gjøre håper jeg det gjør det lykkelig til slutt!! :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  6. Star1978 Gift med forumet Assistert-jentene

    Høres kjent ut, jeg endte selv opp alene...
    men jeg trengte hjelp til og komme meg ut pga klarte det ikke selv.
    men hjelp fikk jeg :)
    Og angrer ikke ett sekkund i dag st jeg fikk den hjelpen og fortalte at jeg hadde vanskeligheter med og komme meg ut av forholdet.. ja min søster som hjalp .

    hva med om dere kan reise vekk en liten stund en plass?
     
  7. Mia_mini Elsker forumet

    Det er nok et vanskelig valg å ta med tanke på barna.
    Men jeg tror ikke de har det bedre om du er så ulykkelig sammen med mannen din, enn om du går bra han.
    Det setter vel også et dårlig eksempel for barna for hvordan man skal behandle deg?
    Du fortjener å ha det så mye bedre. Det kan hende det er alene. Det kan hende du senere møter drømmeprinsen.;)
     
  8. SoriaMoira Elsker forumet

    Her tenker jeg at det beste er å gå ifra ham, som du alt har tenkt lenge på selv. Han har tydeligvis fått uendelig mange sjanser, men bryr seg ikke om hva du føler.
    Et ultimatum funker ikke, så da er det nok bedre om du begynner på nytt, og blir lykkelig på egenhånd. Så kan du finne en voksen mann når du er klar for det. En som fortjener deg. <3
     
  9. Brynet Flørter med forumet

    Vel, jeg gikk. Ikke akkurat stor hjelp i det da. Men etter å ha gjentatt meg s elv i mange år å fått null respons orka ikke jeg mer. Det føltes som å bo i enn vennskapsforhold i slutten med null kjærlighet i det lengre for min del. Og når jeg tok det opp, viste det seg at han følte det likt da. Vi bodde vel mer eller mindre sammen for vanen. Og han likte vel å bli varta opp og få alt servert på ett gullfat.

    Jeg flytta ut i løpet av to uker i egen leilighet og vi er nå mye bedre venner, prater bedre sammen, samarbeider bedre. Og jommen meg har han skjerpa seg. Han vasker hus, klær, lager middager fra bunnen av, han har barna 50% og kjører de hvor det trengs.

    Så tydligvis kan han når han må. Alt som måtte til var visst å bli kvitt meg... :(

    Alt i alt, for oss var dette en mye bedre løsning. Og barna har det veldig bra også oppi dette. Jeg har leilighet 5 min unna huset da. Så vi er nære hverandre, men ikke så nære vi glor på hverandre :p Uansett, det var det tøffeste og hardeste jeg har gjort i mitt liv. Har vært halve mitt liv med han, og er nå på egen hånd. Men følte meg alene strengt talt i forholdet de siste årene da. Men nå er jeg virkelig alene da. En ny følelse det da.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 4
  10. Malala Elsker forumet Sommerfuglene Januar 2017

    det du sier han vasker , ordner hjemme , kjører barn , hører mange kvinner sier etter samlivsbrudd , inkludert meg selv
    er det vi som gjør det så enkelt for dem eller er det egoisme fra menn som klarer å få det til ?

    og ja, min måtte selv kvitte seg med meg for å klare alt. utrolig vondt å føle det
     
  11. Høstbarn i vente Elsker forumet ❤️ Septemberlykke 2020 ❤️ Januarlykke 2019

    Jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i tiden det tok.

    Jeg og sambo har vært sammen i snart 5 år og har snart to barn sammen. når vi ble sammen gikk jeg i behandling for overfall og jobbet ikke.
    Det var en enorm omstilling for han når jeg både startet studier og ble gravid. Han gikk fra å ikke vite hvordan man vasker klær til å få krav til å hjelpe hjemme.
    Dette skjedde ikke, og når sønnen vår var 2 mnd brøt jeg sammen etter å ha svimt av av utmattelse, ringte min beste venninen og hylte ut min fortvilelse.
    Jeg tok en skikkelig alvorsprat med min samboer, og sa at ting må endre seg eller så ville jeg faktisk gå fra han.
    Jeg begynte å kun lage middag til meg selv, vaske mine klær etc for å virkelig vise alvor. I tillegg laget vi skjema av arbeidsfordeling.

    Det har gått sakte, dette er over ett år siden og han har vært helt fantastisk dette svangerskapet. Jeg måtte endre hvordan jeg snakket til han på, han måtte lære å dele følelser og tanker med meg.

    At han går fra deg på bursdagen din er så utrolig samvittighetsløst, og noe du bør ta opp.

    Kan varmt anbefale parterapi, dette gjorde vi og det hjalp enormt mye! <3

    Uansett hva du velger lykke til. Du er faktisk ikke en forbasket hushjelp, han har halve ansvaret!
     
  12. Brynet Flørter med forumet

    Ja,jeg kjenner jeg har veldig opp ned følelser her jeg. Men få å prate med. Han ser ut til å ta så lett på dette. 15 år sammen. Og han ser jommen ut til p ha det bedre enn noengang om en får si det slik. Føles litt ut som at han ikke hadde baller selv til å ta tak i dette. Var jeg som tok tak nå i dette. For ørtende gang. Og det sårer kjenner jeg. Men vi samarbeider jo bra da ang unga og alt. Hjelper hverandre og alt. Men jeg skulle ønske han viste litt følelser da :p Om jeg får si det da.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  13. Mammaatil1 Forumet er livet Septemberhjertene 2018 Oktoberfruene 2018

    Du er absolutt ikke alene!
    Det er som om jeg skulle skrevet dette selv... Begynte å gråte når jeg leste det faktisk.
    Har akkurat samme tanker selv. Er det best å bare gå ifra han, og faktisk ta alt ansvaret selv?
    Vi har faktisk prøvd parterapi i kommunen, det hjalp en liten stund, men så var alt tilbake til det samme gamle... I tillegg så ville ikke samboer gå i terapien, så jeg måtte nesten tvinge han...
     
    • Hjertelig Hjertelig x 3
  14. Oktober2020baby Forelsket i forumet

    Uff, kjenner meg ikke igjen i alt, men dette med alenetid... Er så lei. Jeg gråter nå fordi jeg er lei. Jeg angrer på at jeg ikke dro til Danmark og fikk barn på egen hånd. I likhet med deg så gjør jeg det meste hjemme, de få gangene jeg ber om hjelp så får jeg dårlig samvittighet fordi han jobber, mens jeg nå er «bare» i mammaperm. Så snakker han om sin egentid og hvordan han har behov for det. Vi venter vårt første barn. Forstår at alenetid er viktig, men jeg har sagt ifra før at det kan man bare ta istedenfor å skyve skylden på den andre. Vet ikke hva skal til for at han blir mer fornøyd, men jeg har gitt opp. Jeg arrangerte til og med dadshower for ham, prøver alltid å tenke på hva vi kan gjøre sammen som er hyggelig. Men nå i går så døde noe inni meg, jeg fikk nok. Vil ikke være alenemor, men kan ikke ha det på denne måten heller. Det verste er at han skyver skylden på meg. Sier ting som at han får dårlig samvittighet hvis han forlater meg alene for å møte folk, at jeg gir ham dårlig samvittighet hvis han vil sitte alene på gjesterommet osv. Enda jeg har flere ganger mast på ham om å bare ta sin egentid. Alt jeg ser er unnskyldninger. Og i natt drømte jeg igjen om eksen min. Jeg har ikke tenkt på min eks i 5 år, men akkurat nå så er det som at jeg savner eksen og tenker at vi hadde vært gode foreldre sammen. Det er ingen god følelse... :crybaby2
     

Del denne siden