Da var ENDELIG gutten vår kommet til verden, 16.mai kl 19.47 - 42+2 ifølge UL-termin
jeg er helt utrolig sliten, letta og glad. Føler at jeg har godt over gjennomsnittet peiling på igangsetting nå! Kort fortalt ble kroppen moden nok til å ta vannet først idag, etter fullt kjør med ballongkateter og modningspiller siden mandag. De tok vannet ca kl 14, da modenhetsscore på 5 av 10 og knappe 3 cm åpning. Så skulle vi vente på egne rier i to timer før det evt ble drypp. Men riene hagla på fra første stund, kraftige og omtrent uten pause - antakelig pga den aggressive modningskuren. Følte meg fra sans og samling, og takka gladelig ja til epidural som de anbefalte pga riene og at jeg var så sliten etter alle dagene. Så der røyk ønsket om åunngå epidural, men shit - nå kunne jeg ikke brydd meg mindre! De tre cm var væblitt til ti cm på bare tre timer, så trøkk i riene var det hvertfall
det stoppa litt opp på slutten og jeg kjente ikkenoe særlig til pressetrang, så det ble drypp, pressing kun på vilje og hjelp av vakuum for å få han ut. Knute på navlestrengen, lav puls på slutten, så han ble tatt rett ut til lege for stilulerinh, men kom seg fort. Rakk aldri bli bekymra, bare superletta over at alt var over! Det har vært en psykisk tung uke, for å si det mildt...
Gutten er 3560 g, 53 lang og 37 HO. Min menstermin (6.mai) stemte nok mer ennUL-termin. Han har vært veldig våken så langt, og kobla seg på puppen ganske kjapt. Jegble klippa og fikk noen rifter (kun i huden heldigvis, ikke muskel), ble sydd en tre kvarters tid. Er veldig svimmel og sliten, så er fortsatt sengeliggende. Men utrolig lykkelig over gutten vår, og at alt er over
Tusen takk for all heiing og omtanke fra dere her inne!