Godt og ikke være alene.. jeg sa til min eneste søster i fjord samme dag som jeg og samboeren kasta pila at vi skulle prøve. Vi snakket masse om det, det viste seg at noen mnd senere hadde di gjort det samme. Det jikk noen mnd hun ble gtavid og sa det like etter jeg hadde mistet første gang... det føltes ut som et stort svik.. klart jeg valgte og fortelle og hun holde hemmelig. Men følelsen jeg følte da hun sa hun var gravid var ikke veldig god
.. ufattelig trist at det var slik jeg skulle føle det, det var som å få en stol slengt i tryne.. jeg burde jo blitt lykkelig på hennes vegne men det var jeg ikke. Måtte late som ... det var tøft det!! Det jikk noen mnd så kjente jeg på lykke følelsen på hennes veien, men det er fortsatt sårt .. nå har det gått et år, jeg har mistet x2 mulig tre(tror jeg hadde en kjemisk) og hun er høygravid og har termin i begynnelsen av oktober. Det er ikke hennes feil eller noen sin feil. Men ingenting er mer sårt en å se andre få det di ønsker på så kort tid når det er en helvetes kamp for deg selv!
for all del ikke tro at jeg ikke gleder meg for det hør jeg virkelig!! Men skulle bare ønske at det var min tur snart. Aller helst skulle ønske jeg ikke skrev dette men lå på sofaen me en baby på brystet
så jeg skjønner godt va du mener! Vær forberedt på at ting vil ta tid og prøv å ikke stress(lettere sakt en gjort, snakker erfaring).
Dette ble et langt innlegg og mye jeg ikke har satt "ord" på tidligere, det var godt å få ut ...
Lykke til!! Heier på deg!
Klem til deg <3