caracara
Forumet er livet
Ikkje dytt,
eg må få gå trappa sjøl.
Vil du gå fortare med andre pauser,
så er det greit det.
Ikkje dytt!
Eg må få stå her ei stund,
- kvila, kava, gråta, le.
- Ryggja og setje eine foten ned att på
forrige trinn - kjenna ekstra etter om
eg er ferdig til å gå vidare.
Ikkje dytt!
Det er så vondt å snubla.
Eg gjer det likevel, men då er det på
min måte - den er tryggast for meg.
Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi du veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.
Det er trygt å ha deg saman med meg,
for eg leitar etter nokon å halde i.
Fint å ha nokon stødig bak ryggen,
nokon som kjenner trappa.
Det er tungt å gå åleine,
fint å ha deg der, men ikkje dytt! -
Eg kjem i mitt eige ganglag eg.
Det er fint å sjå at andre har kome seg opp.
Eg er i seget,
men ha tolmod med meg!
Har vært overbevist om at diktet handlet om foreldres tolmodighet, men den gang ei:
Diktet Ikkje dytt! ble skrevet etter at jeg hadde mistet et barn i krybbedød, og senere et barn som døde i svangerskapet. Den handler om det komme seg videre gjennom å ta tiden til hjelp, og å få gjøre det på sin egen måte.
Det betyr ikke at man ikke trenger gode hjelpere langs veien, Man trenger både en heiagjeng og gode guider underveis. Men respekt og ydmykhet er nøkkelord. Dette gjelder i mange situasjoner. Grunnene til at noen må gå i en annen takt eller i annet tempo, eller også må gå noen steg tilbake i ny og ne er mange og ulike. Å møte et ikke-inkluderende arbeidsliv i en tid med forskrifter om inkludering er drepende. . Kanskje man må finne nye veier og justere målene. Men det finnes krefter i følelser som får aksept.
Dette budskapet ønsker jeg å formidle både til gode hjelpere; og til de mange som selv må gå de tunge motbakkene.
[:)]
eg må få gå trappa sjøl.
Vil du gå fortare med andre pauser,
så er det greit det.
Ikkje dytt!
Eg må få stå her ei stund,
- kvila, kava, gråta, le.
- Ryggja og setje eine foten ned att på
forrige trinn - kjenna ekstra etter om
eg er ferdig til å gå vidare.
Ikkje dytt!
Det er så vondt å snubla.
Eg gjer det likevel, men då er det på
min måte - den er tryggast for meg.
Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi du veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.
Det er trygt å ha deg saman med meg,
for eg leitar etter nokon å halde i.
Fint å ha nokon stødig bak ryggen,
nokon som kjenner trappa.
Det er tungt å gå åleine,
fint å ha deg der, men ikkje dytt! -
Eg kjem i mitt eige ganglag eg.
Det er fint å sjå at andre har kome seg opp.
Eg er i seget,
men ha tolmod med meg!
Har vært overbevist om at diktet handlet om foreldres tolmodighet, men den gang ei:
Diktet Ikkje dytt! ble skrevet etter at jeg hadde mistet et barn i krybbedød, og senere et barn som døde i svangerskapet. Den handler om det komme seg videre gjennom å ta tiden til hjelp, og å få gjøre det på sin egen måte.
Det betyr ikke at man ikke trenger gode hjelpere langs veien, Man trenger både en heiagjeng og gode guider underveis. Men respekt og ydmykhet er nøkkelord. Dette gjelder i mange situasjoner. Grunnene til at noen må gå i en annen takt eller i annet tempo, eller også må gå noen steg tilbake i ny og ne er mange og ulike. Å møte et ikke-inkluderende arbeidsliv i en tid med forskrifter om inkludering er drepende. . Kanskje man må finne nye veier og justere målene. Men det finnes krefter i følelser som får aksept.
Dette budskapet ønsker jeg å formidle både til gode hjelpere; og til de mange som selv må gå de tunge motbakkene.
[:)]
