Hei.
Er det noen andre som har bestemt seg for å ikke vite kjønn? (eller har valgt det tidligere)
Jeg ga min mann valget denne gang (siden jeg bestemte med sønnen vår) om vi skulle vite kjønn denne gang.
han vil ikke- og jeg tenkte at det var dumt, men at jeg skal klare dette.
Nå derimot kjenner jeg virkelig på følelsen av tomhet.. det høres kanskje utakknemelig ut, men missforstå meg rett.
Jeg har alltid hatt ett ønske om en av hver sort, men må selvfølgelig si at det viktigste er at alt er bra med barna mine.
Siden vi har en sønn, håper jeg litt på jenta denne gang- men er så livredd at jeg skal håpe så mye på jenta at jeg kanskje kan bli skuffet ved fødsel?
Etter UL kjente jeg ikke meg selv igjen- usikker på om det kan være hormoner- men satt bare i bilen og gråt.
følte jeg var blitt frarøvet den spesielle følelsen med å kunne gå å handle enten blått eller rosa og glede meg til April og det lille underet i magen.
Vil ikke si noe til min mann- for han vil selvfølgelig få dårlig samvittighet og si at jeg kan vite det hvis det betyr så mye- men da har jeg jo frarøvet ham valget.
Det er mye mulig at følelsen vil legge seg og at det ikke blir noen stor sak, men akkuratt nå er det tungt.
jeg håper virkelig at ingen tror jeg er utakknemmelig- for det er faktisk ikke viktig HVA kjønnet er, men jeg har ikke den samme gledesfylte følelsen jeg hadde med min sønn.....
håper noen kan forstå og kanskje har vært gjennom det samme.
Er det noen andre som har bestemt seg for å ikke vite kjønn? (eller har valgt det tidligere)
Jeg ga min mann valget denne gang (siden jeg bestemte med sønnen vår) om vi skulle vite kjønn denne gang.
han vil ikke- og jeg tenkte at det var dumt, men at jeg skal klare dette.
Nå derimot kjenner jeg virkelig på følelsen av tomhet.. det høres kanskje utakknemelig ut, men missforstå meg rett.
Jeg har alltid hatt ett ønske om en av hver sort, men må selvfølgelig si at det viktigste er at alt er bra med barna mine.
Siden vi har en sønn, håper jeg litt på jenta denne gang- men er så livredd at jeg skal håpe så mye på jenta at jeg kanskje kan bli skuffet ved fødsel?
Etter UL kjente jeg ikke meg selv igjen- usikker på om det kan være hormoner- men satt bare i bilen og gråt.
følte jeg var blitt frarøvet den spesielle følelsen med å kunne gå å handle enten blått eller rosa og glede meg til April og det lille underet i magen.
Vil ikke si noe til min mann- for han vil selvfølgelig få dårlig samvittighet og si at jeg kan vite det hvis det betyr så mye- men da har jeg jo frarøvet ham valget.
Det er mye mulig at følelsen vil legge seg og at det ikke blir noen stor sak, men akkuratt nå er det tungt.
jeg håper virkelig at ingen tror jeg er utakknemmelig- for det er faktisk ikke viktig HVA kjønnet er, men jeg har ikke den samme gledesfylte følelsen jeg hadde med min sønn.....
håper noen kan forstå og kanskje har vært gjennom det samme.
