Ikke spontanabort likevel

[Thilla]

I helgen var jeg på besøk hos mamma i Arendal. Natt til søndag våknet jeg av at senga var full blod, jeg stormet i vill panikk ned til mamma og gråt om hjelp. Det var blod overalt. Hun hjalp meg på badet, jeg var bombesikker på at dette var en spontanabort. Mens jeg satt der kjente jeg plutselig noe stort og gummiaktig og ganske mye forsvinne ut av meg. Fortvilelsen nådde sitt høydepunkt.
Vi ringte sykehuset, men fikk beskjed om å ringe tilbake neste dag, vi gjorde så. Legen tok blodprøver og urinprøve, men ikke noen ultralyd, som jeg syntes var rart. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde spontanabortert og at det ikke var noe liv. Jeg hadde blodmangel fordi jeg mistet så mye blod og fikk beskjed om spise mer jern.

Idag var jeg til min faste gyn på kontroll i Oslo for å se om det var noen rester, jeg fikk lov til å ta med mannen min. Vi forventet å se en tom livmor, men der var det søren meg liv og røre, bildet av en 11 uker gammel liten sak som sprelte med armer og bein, og så satte gyn på hjertelyden på fullt volum. Mannen min måpte i vantro stirrende inn i skjermen og jeg begynte å gråte av glede. Det kan ikke være mulig.

Samtidig i denne lykkerusen er jeg pissed off! Hvordan kan leger på et sykehus fortelle meg at det ikke er liv uten å sjekke meg ordentlig!? Er det flere som har opplevd lignende? Jeg er så glad for at jeg ikke har drukket noe alkohol i mellomtiden, eller begynt å spise mat som ikke er bra for fosteret, men den sorgen jeg og min familie har kjent på skulle jeg gjerne vært foruten! Tenk om de bare hadde sjekket mex ultralyd på søndag, det hadde spart meg, mannen min og våres familier for så mye smerte, stress og tårer!

 

[Apekatter]

Ville bare si at jeg håper det går bra med dere. Jeg har hørt lignende historier før, men ikke fra noen jeg kjenner. Er det en tvilling du har mistet, eller «bare» en blødning? Jeg blødde selv en del i begge svangerskapene, og fikk høre at det sannsynligvis var en sa, men at de ikke kunne vite det sikkert uten ul, som jeg fikk litt senere. Begge barna har det helt fint

 

[Lillafrosk]

Min erfaring med helsevesenet som gravid, er at dine følelser for gravidteten ikke tas hensyn til, og at du ikke er gravid PÅ ORDENTLIG før etter 12 uker. ><
Det er i alle fall slik de prater til en.
Jeg har også hatt litt blødninger dette svangerskapet. Får heldigvis god oppfølging likevel.

 

[CT-Bamsemor]

I helgen var jeg på besøk hos mamma i Arendal. Natt til søndag våknet jeg av at senga var full blod, jeg stormet i vill panikk ned til mamma og gråt om hjelp. Det var blod overalt. Hun hjalp meg på badet, jeg var bombesikker på at dette var en spontanabort. Mens jeg satt der kjente jeg plutselig noe stort og gummiaktig og ganske mye forsvinne ut av meg. Fortvilelsen nådde sitt høydepunkt.
Vi ringte sykehuset, men fikk beskjed om å ringe tilbake neste dag, vi gjorde så. Legen tok blodprøver og urinprøve, men ikke noen ultralyd, som jeg syntes var rart. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde spontanabortert og at det ikke var noe liv. Jeg hadde blodmangel fordi jeg mistet så mye blod og fikk beskjed om spise mer jern.

Idag var jeg til min faste gyn på kontroll i Oslo for å se om det var noen rester, jeg fikk lov til å ta med mannen min. Vi forventet å se en tom livmor, men der var det søren meg liv og røre, bildet av en 11 uker gammel liten sak som sprelte med armer og bein, og så satte gyn på hjertelyden på fullt volum. Mannen min måpte i vantro stirrende inn i skjermen og jeg begynte å gråte av glede. Det kan ikke være mulig.

Samtidig i denne lykkerusen er jeg pissed off! Hvordan kan leger på et sykehus fortelle meg at det ikke er liv uten å sjekke meg ordentlig!? Er det flere som har opplevd lignende? Jeg er så glad for at jeg ikke har drukket noe alkohol i mellomtiden, eller begynt å spise mat som ikke er bra for fosteret, men den sorgen jeg og min familie har kjent på skulle jeg gjerne vært foruten! Tenk om de bare hadde sjekket mex ultralyd på søndag, det hadde spart meg, mannen min og våres familier for så mye smerte, stress og tårer!

Her vekket historien din masse følelser på samme tid, absolutt hele spekteret.
Men aller viktigst er at det har gått bra! Håper graviditeten videre forløper uten så mye dramatikk.

Veldig rart at du ikke ble sjekket med ultralyd, synes jeg, på så mange vis. Ville faktisk ha vurdert å ha levert inn en klage, eller på annet vis gjort situasjonen kjent for legens overordnede. Ta det for eksempel opp med jordmor, som sikkert ikke har noe nært forhold til legen, og få eventuelt henne til å støtte deg. Hun vil jo sannsynligvis også vite dersom det mot formodning er noen fornuftig grunn til at du ikke fikk ultralyd.

 

[Februar2022]

Først av alt: fantastisk at det er liv og røre der inne!
Og ja, det er en skam å sende folk hjem med en sånn hjerteskjærende beskjed uten å sjekke ordentlig! Mitt inntrykk er dessverre at det er veldig forskjell fra lege / behandler til lege / behandler. De er jo bare mennesker de også, og deres personlighet og erfaring gjør at det nesten er tilfeldig hva slags hjelp du får.

I ditt tilfelle burde det absolutt ha vært rutine å sjekke med ultralyd! Syns du skal klage det inn

 

[Verri29]

I helgen var jeg på besøk hos mamma i Arendal. Natt til søndag våknet jeg av at senga var full blod, jeg stormet i vill panikk ned til mamma og gråt om hjelp. Det var blod overalt. Hun hjalp meg på badet, jeg var bombesikker på at dette var en spontanabort. Mens jeg satt der kjente jeg plutselig noe stort og gummiaktig og ganske mye forsvinne ut av meg. Fortvilelsen nådde sitt høydepunkt.
Vi ringte sykehuset, men fikk beskjed om å ringe tilbake neste dag, vi gjorde så. Legen tok blodprøver og urinprøve, men ikke noen ultralyd, som jeg syntes var rart. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde spontanabortert og at det ikke var noe liv. Jeg hadde blodmangel fordi jeg mistet så mye blod og fikk beskjed om spise mer jern.

Idag var jeg til min faste gyn på kontroll i Oslo for å se om det var noen rester, jeg fikk lov til å ta med mannen min. Vi forventet å se en tom livmor, men der var det søren meg liv og røre, bildet av en 11 uker gammel liten sak som sprelte med armer og bein, og så satte gyn på hjertelyden på fullt volum. Mannen min måpte i vantro stirrende inn i skjermen og jeg begynte å gråte av glede. Det kan ikke være mulig.

Samtidig i denne lykkerusen er jeg pissed off! Hvordan kan leger på et sykehus fortelle meg at det ikke er liv uten å sjekke meg ordentlig!? Er det flere som har opplevd lignende? Jeg er så glad for at jeg ikke har drukket noe alkohol i mellomtiden, eller begynt å spise mat som ikke er bra for fosteret, men den sorgen jeg og min familie har kjent på skulle jeg gjerne vært foruten! Tenk om de bare hadde sjekket mex ultralyd på søndag, det hadde spart meg, mannen min og våres familier for så mye smerte, stress og tårer!

Gratulerer med at det gikk fint <3 det du opplevde skal jo ikke skje.. Kjenner jeg blir lei meg på dine og deres familier vegne! Sender en