Ikke sånn jeg trodde det skulle være

[Starflower]

Dette blir min nr. 3. Jeg har ønsket meg en til ganske lenge, savnet å gå gravid, hatt dritlyst til å føde (for ja det er det råeste jeg har vært med på). Selve graviditeten kom litt før planlagt og siden jeg har begynt å studere så vil jeg ikke bli ferdig med første år før babyen kommer. Jeg tror det har ødelagt hele opplevelsen for meg og gjør at jeg nå bare går å føler på engstelse og uro.

Jeg er 31 år, denne utdannelsen kommer seint, vi har egentlig ikke råd til at jeg skal være student heller med en mindre inntekt så det at vi legger udielån er ikke noe gøy å ha og man får ikke så fryktelig mye heller. Planen var at jeg skulle bli ferdig med første år, ikke ha en pause og at sambo skulle ta permisjon. Nå som jeg føder midt i semesteret går ikke det så da må det utsettes ett år.

Samtidig med alle disse «det ble ikke som jeg tenkte» tankene så har den fødselen og graviditeten jeg gledet meg til, blitt noe jeg uroer meg for. Det er akkurat som jeg før graviditet bare husket de positive sidene, men nå som jeg er gravid husker jeg kun de negative. Det er så ille at jeg faktisk har vurdert å avslutte, men så føler jeg meg hyklersk for å avslutte en graviditet jeg så sterkt egentlig ønsker. Samtidig har jeg gått igjennom en ufrivillig abort før og har jo absolutt ikke lyst til å gjøre det heller.

Samboer som egentlig ikke ønsket en nr. 3 er også så sykt negativ at jeg får vondt. Hver gang vi ser noen som er gravide så sier han «stakkars dem» og diverse andre fraser.

Jeg gruer meg for hva familie kommer til å si, for det er ikke ulikt meg å ta meg vann over hodet og planlegge ting til skikkelig feil tidspunkt.

Dette ble bare ikke det jeg så for meg. Jeg hadde gledet meg til å glede meg, men så er alt istedenfor bare dumt. Og i tillegg føler jeg meg så slem for å føle dette når jeg vet det er så mange der ute som skulle ønske min situasjon istedenfor dems egen.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette annet enn å lufte de vonde tankene, jeg tørr egentlig ikke dele noe av dette heller fordi jeg skammer meg sånn, men jeg må bare få det ut av hodet.

 

[Mami2b]

Føler med deg det er trist når de negative følelsen tar overhånd.

Må si at jeg har kjent litt på det selv. Jeg romantiserte alt ved å bli mor en gang til og så for meg hvor idyllisk det ville bli med et til søsken! Men når graviditeten ble et faktum kom alle baksidene, blant annet hvordan det ville påvirke jobb, studier og generelt hverdagen vår. Men dette er store inntrykk som må fordøyes, og er nok en helt normal prossess.
Jeg tror alt blir verre av at du har en samboer som er så lite støttende, og det høres ut som at det gnager mer på samvittigheten din enn noe annet. Håper han er mottakelig for å snakke om dette og hvordan han fremstår. Husk at denne perioden bare er en liten del av livet deres, karriere og utdanning kan vente lenger enn en ny graviditet kan.

 

[RABLE89]

Hva studerer du? Du går jo foreldrestipend fra lånekassen (Altså ikke lån) i permisjonstiden. Kanskje kan du også studere videre selv om duhar baby? Jeg hadde hjemmeeksamen 3 dager etter mellomste ble født...

 

[Starflower]

Hva studerer du? Du går jo foreldrestipend fra lånekassen (Altså ikke lån) i permisjonstiden. Kanskje kan du også studere videre selv om duhar baby? Jeg hadde hjemmeeksamen 3 dager etter mellomste ble født...

Ja, men det er bare basislån uten tilleggslån, så det blir mindre enn det jeg får i stipend nå. Det er tiden det går mest på, at jeg ikke har lyst å utsette det ett år. Jeg hadde håpet på å studere videre, men de første 3 mnd etter fødsel kan være kaotiske og hjernen henger ikke helt med, det passer ikke helt med eksamenstid Jeg går sykepleie, har lyst å bli jordmor så må ha gode nok karakterer til å komme videre også.

 

[RABLE89]

Ja, men det er bare basislån uten tilleggslån, så det blir mindre enn det jeg får i stipend nå. Det er tiden det går mest på, at jeg ikke har lyst å utsette det ett år. Jeg hadde håpet på å studere videre, men de første 3 mnd etter fødsel kan være kaotiske og hjernen henger ikke helt med, det passer ikke helt med eksamenstid Jeg går sykepleie, har lyst å bli jordmor så må ha gode nok karakterer til å komme videre også.

Da blir det nok verre, iallfall med tanke på praksis ja..

 

[Starflower]

Da blir det nok verre, iallfall med tanke på praksis ja..

Ja

 

[sommerfuglen23]

Føler med deg. Gledet meg utrolig mye til ett til barn og å gå gravid mens når det ble realitet så føler jeg at jeg ikke tør å fortelle noen om graviditeten og tviler på om det ikke var lurt å planlegge dette akkurat nå likevel. Ville bare skrive for å vise at du er ikke alene om å tenke slik Ville også anbefalt deg å snakke med mannen din om det er mulighet for det, bare være ærlig om at det sårer deg mye når han kommer meg slike kommentarer. Kanskje du også skal være åpen om hvilke tanker du går med for at han får forståelse for hvordan du har det nå

 

[fru skogstjerne]

Dette har jeg også kjent på! Dette er min andre graviditet, og jeg har som deg gledet meg til å føde og å ha baby igjen, men så fort jeg faktisk ble gravid synes jeg alt bare snudde helt rundt. Alvoret i ansvaret man tar på seg, all jobben det er både å gå gravid, føde og ikke minst ha en baby spiser opp alt av gledesfølelser for meg.
Forrige gang var jeg sprekkeklar for å fortelle nyheten til venner og familie, men denne gangen er det nesten så jeg håper å slippe. Dette til tross for at vi hele tiden har snakket om og ønsket oss et barn til. Det blir mye dårlig samvittighet og selvpining.

Jeg håper tankene roer seg når de verste plagene fra første trimester gir seg med utmattelse og kvalme og vi har fått se at det er en liten krabat inni der.

Det håper jeg det gjør for deg også. Det er jo fantastisk å kunne lage et nytt menneske, og forventningene og gleden stiger nok etterhvert som man blir vandt til tanken. Leit at timingen ble så dårlig for deg, men hvis du tenker ti år frem: hva vil du angre mest på? Utsatte studier eller færre barn? Kanskje Ligger svaret ditt der?

Sender de beste tanker din veg og håper du finner ro med situasjonen og valget ditt.

 

[Starflower]

Føler med deg. Gledet meg utrolig mye til ett til barn og å gå gravid mens når det ble realitet så føler jeg at jeg ikke tør å fortelle noen om graviditeten og tviler på om det ikke var lurt å planlegge dette akkurat nå likevel. Ville bare skrive for å vise at du er ikke alene om å tenke slik Ville også anbefalt deg å snakke med mannen din om det er mulighet for det, bare være ærlig om at det sårer deg mye når han kommer meg slike kommentarer. Kanskje du også skal være åpen om hvilke tanker du går med for at han får forståelse for hvordan du har det nå

Takk for at du deler Jeg fikk faktisk fingeren ut og bestilte time til jordmor. Har drøyd det fordi det har vært som det har vært, men tenkte det hadde vært fint å snakke med noen om litt følelser rundt det. Jeg trodde en ultralyd ville få meg til å rette litt på tankene, men har fortsatt i samme boble siden. Jeg har fortalt litt smått hvordan jeg føler det til han, men kanskje jeg skulle gått litt mer i dybden. Jeg må i hvert fall si det gjør vondt når han snakker sånn om ting, for det er jo ikke bare fælt selv om det eneste han tenker på er søvnløse netter og unger som i blant skriker. Kan sies at vår 3 åring er i sin værste trass og vår snart 2 åring er ja en 2 åring. Men han har ikke sagt plent nei og han har tatt like mye sjanser som meg ifht å bruke sikre/usikre dager, men jeg føler meg jo dritt når han snakker om det sånn likevel. Jeg har ikke lyst til å gå igjennom dette alene.

 

[sommerfuglen23]

Det skjønner jeg veldig godt. Ikke noe greit for deg å gå å kjenne på dette. Så lenge dere begge har vært klar over at det kan skje så kan man ikke legge alt ansvaret på den ene

Kan det være en mulighet å ta han med på en time til jordmor, etter at du har vært der og snakket om hvordan du føler det ? Kanskje dere kunne fått hjelp til å tatt en god prat

 

[Starflower]

Det skjønner jeg veldig godt. Ikke noe greit for deg å gå å kjenne på dette. Så lenge dere begge har vært klar over at det kan skje så kan man ikke legge alt ansvaret på den ene

Kan det være en mulighet å ta han med på en time til jordmor, etter at du har vært der og snakket om hvordan du føler det ? Kanskje dere kunne fått hjelp til å tatt en god prat

Han er veldig omtenksom altså, jeg tror bare ikke han tenker over hvordan jeg oppfatter det nå som det er oss. Så om jeg sier i fra så vil han slutte

 

[sommerfuglen23]

Det er veldig bra Man blir jo også mer emosjonell av alle disse hormonene. Jeg har store problemer med å ikke bli fornærmet/trist/sint/sur av hva som helst som kommer ut av mannen sin munn

 

[Starflower]

Det er veldig bra Man blir jo også mer emosjonell av alle disse hormonene. Jeg har store problemer med å ikke bli fornærmet/trist/sint/sur av hva som helst som kommer ut av mannen sin munn

Det kan nok meget mulig ha noe med saken å gjøre det også Det er ikke bare bare med alle disse hormonene!

 

[Poojenta]

@Starflower
Det er vondt med slike tanker, men du er nok ikke alene. Jeg også ønsker meg veldig dette barnet, men tenker at fødsel i april passer dårlig. Jeg føler at jeg er en hykler ovenfor min kollega, som ikke vet noe og som jeg heller ikke har lyst til å skuffe med å 'forlate'. Klassen vår er en håndfull og de trenger oss begge to. Samtidig er det sånn at jeg ikke har all verdens tid med å få barn, så det føles som om det er nå eller aldri.

Din situasjon er absolutt annerledes, men jeg tror helt sikkert du kan klare det. Har du mulighet til å ligge litt foran med lesingen og mannen kan ta permisjon så kan dette gå helt fint. Jeg sier ikke at det ikke kan bli tøft rett etter fødsel, men det er absolutt mulig å få det til, og samtidig få gode resultater.

Det er bare dere som kan vite hva som er best for dere, og uansett hva dere velger så blir det nok tøft, men dette må jo også være riktig for dere og deres situasjon.

 

[FruAnnabelle]

Dette blir min nr. 3. Jeg har ønsket meg en til ganske lenge, savnet å gå gravid, hatt dritlyst til å føde (for ja det er det råeste jeg har vært med på). Selve graviditeten kom litt før planlagt og siden jeg har begynt å studere så vil jeg ikke bli ferdig med første år før babyen kommer. Jeg tror det har ødelagt hele opplevelsen for meg og gjør at jeg nå bare går å føler på engstelse og uro.

Jeg er 31 år, denne utdannelsen kommer seint, vi har egentlig ikke råd til at jeg skal være student heller med en mindre inntekt så det at vi legger udielån er ikke noe gøy å ha og man får ikke så fryktelig mye heller. Planen var at jeg skulle bli ferdig med første år, ikke ha en pause og at sambo skulle ta permisjon. Nå som jeg føder midt i semesteret går ikke det så da må det utsettes ett år.

Samtidig med alle disse «det ble ikke som jeg tenkte» tankene så har den fødselen og graviditeten jeg gledet meg til, blitt noe jeg uroer meg for. Det er akkurat som jeg før graviditet bare husket de positive sidene, men nå som jeg er gravid husker jeg kun de negative. Det er så ille at jeg faktisk har vurdert å avslutte, men så føler jeg meg hyklersk for å avslutte en graviditet jeg så sterkt egentlig ønsker. Samtidig har jeg gått igjennom en ufrivillig abort før og har jo absolutt ikke lyst til å gjøre det heller.

Samboer som egentlig ikke ønsket en nr. 3 er også så sykt negativ at jeg får vondt. Hver gang vi ser noen som er gravide så sier han «stakkars dem» og diverse andre fraser.

Jeg gruer meg for hva familie kommer til å si, for det er ikke ulikt meg å ta meg vann over hodet og planlegge ting til skikkelig feil tidspunkt.

Dette ble bare ikke det jeg så for meg. Jeg hadde gledet meg til å glede meg, men så er alt istedenfor bare dumt. Og i tillegg føler jeg meg så slem for å føle dette når jeg vet det er så mange der ute som skulle ønske min situasjon istedenfor dems egen.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette annet enn å lufte de vonde tankene, jeg tørr egentlig ikke dele noe av dette heller fordi jeg skammer meg sånn, men jeg må bare få det ut av hodet.

Kjære deg. Får så vondt av deg og alle følelsene du kjenner på. Jeg grua meg veldig til fødsel nr 2 - fødsel nr 1 ble heller traumatisk og jeg kjente det ikke som deg at det var en rå opplevelse. Jeg snakka mye med jordmor i forkant av fødselen og fikk også time hos henne etter fødselen for å snakke gjennom alt. Det kurerte fødselsangsten min såpass at vi nå går for nr 3. Snakk med jordmor om alle tankene dine både i forhold til fødsel og studier, det er godt å snakke med noen som har tid og kunnskap!

Jeg studerte når jeg var gravid med første, det er tøft, men det går! (Jeg hadde mye greier i graviditeten). Husk at du også kan ta opp eksamen på ny, så om du ikke orker å ta den til våren eller om du er misfornøyd med karakteren, så kan du ta akkurat den eksamenen på høsten og likevel fortsette på studiet. Snakk med studieplassen din, så kan du få veiledning og råd der - du er ikke den første gravide studenten med det sagt, så er det synd at studiene og den økonomiske støtten ikke er bedre tilrettelagt for fødsler midt i et studieår!

Ønsker deg alt det beste

 

[Starflower]

Tusen takk for så mange fine svar alle sammen Jeg er så takknemlig for å ha dere og denne arenaen for å faktisk kunne ta opp både det gode og det vonde

 

[Morelltre]

Kjenner meg ganske igjen i det du skriver. Jeg har gleda meg og hatt lyst til å bli gravid igjen siden egentlig ganske kjapt etter nummer to ble født, men nå føler jeg meg egentlig bare kvalm og tom. Føler ikke den gleden og spenningen jeg hadde trodd jeg skulle føle. Og tenker bare at det er skikkelig upraktisk å være så dårlig med to små som vil ut og hoppe og gjøre gøye ting. Er nesten så jeg innimellom håper det er noe galt.. Men så får jeg jo panikk rett etter jeg har tenkt den tanken, for jeg har jo lenge ønska meg et til søsken til guttene.

Håper det blir bedre etter ultralyd, dersom alt er fint der. Tenker å bestille time til første kontroll dersom ultralyden er fin. Det blir nok fint å få snakka med lege/jordmor også.

 

[shorty101]

Å herregud!! Skulle tro det var jeg som har skrevet innlegget jo. Det er akkurat som å høre meg og min situasjon. Jeg har riktig nok ikke studier og det «problemet», men alt annet med barn nummer 3 som var SYKT ønsket FØR jeg faktisk ble gravid. Og alt du skriver om å kun huske positive ting før man blir gravid og få alle de negative slengt litt i trynet samtidig som man står med en positiv test.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var utrolig usikker på om vi skulle beholde eller ikke denne gangen, og den følelsen har vært helt grusom å ha. Vi (JEG, ikke egentlig mannen) ønsket oss jo tre barn etterhvert, men ikke akkurat nå.. Likevel har jeg klart å snu tankegangen etter et par uker og nå ser jeg at det skal bli utrolig fint med en tredjemann i flokken. Tøft, men fint.

Skjønner veldig godt at du som har studiene og den biten i tillegg synes at dette er vanskelig. Det blir visst ikke alltid som man har planlagt og det kan være litt kjipt for oss som liker å ha litt kontroll. Vel, jeg hjelper deg kanskje ikke så mye. Vil bare du skal vite at vi er fler i VELDIG lik situasjon og at jeg også har gått og tidvis går gjennom de samme følelsene som deg.

 

[Starflower]

Kjenner meg ganske igjen i det du skriver. Jeg har gleda meg og hatt lyst til å bli gravid igjen siden egentlig ganske kjapt etter nummer to ble født, men nå føler jeg meg egentlig bare kvalm og tom. Føler ikke den gleden og spenningen jeg hadde trodd jeg skulle føle. Og tenker bare at det er skikkelig upraktisk å være så dårlig med to små som vil ut og hoppe og gjøre gøye ting. Er nesten så jeg innimellom håper det er noe galt.. Men så får jeg jo panikk rett etter jeg har tenkt den tanken, for jeg har jo lenge ønska meg et til søsken til guttene.

Håper det blir bedre etter ultralyd, dersom alt er fint der. Tenker å bestille time til første kontroll dersom ultralyden er fin. Det blir nok fint å få snakka med lege/jordmor også.

Jeg har også hatt de tankene, men nesten vært flau over meg selv for å tenke det. For hvordan kan jeg ønske det når jeg egentlig veldig gjerne vil ha en til. Jeg håper også det vil gå seg til litt etterhvert som det blir mer realistisk!

 

[Starflower]

Å herregud!! Skulle tro det var jeg som har skrevet innlegget jo. Det er akkurat som å høre meg og min situasjon. Jeg har riktig nok ikke studier og det «problemet», men alt annet med barn nummer 3 som var SYKT ønsket FØR jeg faktisk ble gravid. Og alt du skriver om å kun huske positive ting før man blir gravid og få alle de negative slengt litt i trynet samtidig som man står med en positiv test.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var utrolig usikker på om vi skulle beholde eller ikke denne gangen, og den følelsen har vært helt grusom å ha. Vi (JEG, ikke egentlig mannen) ønsket oss jo tre barn etterhvert, men ikke akkurat nå.. Likevel har jeg klart å snu tankegangen etter et par uker og nå ser jeg at det skal bli utrolig fint med en tredjemann i flokken. Tøft, men fint.

Skjønner veldig godt at du som har studiene og den biten i tillegg synes at dette er vanskelig. Det blir visst ikke alltid som man har planlagt og det kan være litt kjipt for oss som liker å ha litt kontroll. Vel, jeg hjelper deg kanskje ikke så mye. Vil bare du skal vite at vi er fler i VELDIG lik situasjon og at jeg også har gått og tidvis går gjennom de samme følelsene som deg.

Det er så godt å høre at det ikke er unormalt at jeg sitter med disse følelsene! Jeg vurderte faktisk også å ta det vekk, jeg hadde så lyst å bare ringe inn og få det gjort, men jeg klarte ikke. Uansett hvordan jeg hadde det så føltes det så feil å ta det bort når det er noe jeg i utgangspunktet har ønsket meg, men som bare kom på veldig feil tidspunkt.

Jeg tror jeg har kommet litt til bunns i hvorfor jeg følte det slik også fordi mine to svangerskap har ikke bare vært perfekte. Eldste var prematur, jeg lå på isolasjon på sykehuset på grunn av corona (jeg hadde ikke, men fikk ikke lov til å gå ut av rommet eller få besøk i 2 uker) og jeg fikk fødselsdepresjon som varte i 3 ish mnd. Yngste hadde jeg egentlig et fint svangerskap, men jeg hadde 25 timer med modningsrier som var helt j*vlige før åpningstidene startet, selve fødselen husker jeg som vond, men positiv, men etter fødselen var det litt komplikasjoner både med meg og minsten. Han måtte hasteopereres og vi var borte fra storesøster på 16 mnd i litt over en uke. Så følelsene jeg sitter igjen med etter sist fødsel kjenner jeg kanskje er rota til at det plutselig ble litt skummelt. For da må jeg faktisk tenke på alle de tingene som har gått galt som kan gå galt igjen og da føler jeg meg utrygg og redd.

Nå har jeg uansett innsett at dette blir baby (så lenge alt er bra på neste ultralyd) så jeg må bare prøve å prosessere alle følelsene og tenke at jeg klarer dette.