Ikke så entusiastisk...

Toneliza

Toneliza

Elsker forumet
Jeg klarer ikke helt å kjenne den store entusiasmen for denne graviditeten enda, og jeg sier enda fordi jeg regner med det vil komme seg...
Er det fordi det er nr. 4, fordi det ikke var helt planlagt eller kanskje fordi jeg er i så dårlig form?
Ikke vet jeg, men jeg håper å kunne kjenne noe av den gleden og forventningen som mange av dere andre uttrykker snart emoticon

Egentlig er jeg utrolig heldig, nærmest bortskjemt, med hvor enkelt det er for meg å bli gravid og aldri har jeg mistet heller. Tenker på mange av dere som har prøvd lenge og hatt det vanskelig og vet jo at jeg er utrolig privilegert... jeg føler det bare ikke så godt enda...
 
Skjønner litt hva du mener...Men er helt sikker på at det vil komme!!!:) Når formen blir bedre og man begynner å kjenne spark der inne, da kommer nok gleden for fullt! :)
 
Jeg kjenner heller ingen enorm glede enda, nettopp fordi jeg føler meg overhode ikke gravid enda, naturlig nok... Men min entusiasme kommer nok til å vokse i takt med magen, for jeg elsker å være gravid :D Gleder meg masse til alt vi har i vente... 
 
Høres lovende ut! emoticon
Rugekasse skrev:
Jeg kjenner heller ingen enorm glede enda, nettopp fordi jeg føler meg overhode ikke gravid enda, naturlig nok... Men min entusiasme kommer nok til å vokse i takt med magen, for jeg elsker å være gravid :D Gleder meg masse til alt vi har i vente... 

 
Takk, du minte meg på noen veldig hyggelige ting nå som vil hjelpe på :-)
mamma09og10 skrev:
Skjønner litt hva du mener...Men er helt sikker på at det vil komme!!!:) Når formen blir bedre og man begynner å kjenne spark der inne, da kommer nok gleden for fullt! :)

 
Jeg er bare gravid med nr 2, og det er pappaens første, men jeg er ikke i nærheten like entusiastisk som første gang - enda. Tror det er fordi jeg nesten ikke har noen symptomer, nesten ikke kvalm, finner ikke hjertelyden, osv. Så inntil jeg har et håndfast bevis på at det er noen der, så beskytter jeg vel meg selv litt. Men jeg vet det kommer når jeg kan strutte med magen og stryke over sparkene, og vaske nyfødteklær og pakke de i stellekommoden.. :) sånn blir det nok med deg og skal du se!
 
føler med deg jeg også. . jeg kjenner på akkurat det samme som du har skrevet der. . med første so hadde jeg det samme, og der klarte jeg ikke glede meg noe spesielt før hun var kommet ut, jeg tenkte det kansje var for at jeg var så ung. .


dette er samboeren  min sin første, han er heilt i hundre vet mye mer en meg og er heilt der, mens jeg er meget nedroet. håper det kommer for meg ettehvert også. .
 
Kjenner meg igjen her..
Blir så irritert når enkelte nærmest begynner å hyle høyt og grine av glede når jeg forteller at jeg er gravid. Klarer ikke annet enn å se dumt på dem.. "Er du ikke glad for at du er gravid da?" spør de. Jo, klart jeg er det!! Men jeg er også realistisk. Når man starter alle morgener med kvalme og oppkast, så sitter man ikke der og tenker "Oi,så heldig jeg er som skal bli mamma..." Eller når du står på jobb og kjenner kvalmen komme bølgende, og du må gjemme deg unna fordi brekningene blir for ille, så tviler jeg på at noen av oss sier til jeg selv "Å, jeg er så lykkelig.."

Neih..Lykkefølelsen kommer når den skal, og det er i mitt tilfelle ikke riktig enda. Etter jeg er ferdige med de værste plagene, og magene kommer frem. DA blir det stas.
"Tolmodighet er en dyd" sies det..;)
 

mamma09og10 skrev:
Skjønner litt hva du mener...Men er helt sikker på at det vil komme!!!:) Når formen blir bedre og man begynner å kjenne spark der inne, da kommer nok gleden for fullt! :)

Tror jeg også..
Jeg har vært skikkelig dårlig og følt 0 glede..
Nå som kvalmen har begynt å slippe taket og jeg har begynt å kjenne litt liv så føles ting anderledes, mer virkelig og gleden kommer snikende som bare det :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp