[font="Times New Roman"]Hei!
Ja nå sitter jeg her med sorg og en dyp tomhet inni meg. For bare 3 uker siden var jeg lykkelig gravid, meget kvalm, men likevel svært fornøyd med å være gravid igjen. Var på ultralyd, da jeg var 9 uker ut i svangerskapet (etter egen regning). Mannen min og jeg gledet oss svært til å få et lite glimt av den lille.... men på ultralyden ble det konstatert "blighted ovum" (BO). Altså en helt frisk fostersekk og motkake... men uten synlig foster. Da jeg fikk se ultralyden, og ingen foster, kjente jeg panikken komme. Legen forklarte at fosterutviklingen mest sannsynlig hadde stoppet opp, og gått i oppløsning, mens fostersekk og morkaken fortsatt vokste. Og vi som var sååå glade for familieforøkelsen som skulle finne sted i slutten av mars 2006. Alt passet perfekt! Så det var en skikkelig knekk... tunge dager... Fikk beskjed om å vente en uke før ny UL. For det kunne jo hende at legen tok feil og svangerskapet var kommet kortere enn hva jeg hadde regnet ut. Vi gikk ut fra legekontoret litt lysere til sins... Men, da jeg fikk roet med ned og tenkt, konkluderete jeg med at dette ikke gikk ann. Fordi graviditetstesten slo ut 5 uker etter siste menstruasjon. Så det legen nok egentlig prøvde på var å berolige meg, slik at jeg ikke skulle være redd. Men grunnen til å vente en uke før neste kontroll var rett og slett for å se om kroppen selv ordnet opp, slik at jeg aborterte naturlig. Men etter to uker hadde jeg ikke hatt den minste blødning engang. Var fortsatt intenst kvalm og følte meg 100% gravid. Dette gjorde det hele ekstra tungt. Klarte ikke å fokusere på annet enn den babyen vi så inderlig ønsket oss. Det rare er at jeg ikke trodde dette kunde hende meg. (Selv om jeg vet at 1 av tre graviditeter ender i spontanabort) Det angikk liksom ikke meg. Jeg hadde jo hatt to uproblematiske svangerskap. Aldri hatt blødninger eller spontan abort ... Så det kom som et stort sjokk... Også, endeli, i uke 11 fikk jeg en utskrapning. Var veldig nervøs før inngrepet, fordi jeg aldri hadde hatt narkose før. Men det gikk overraskende bra, og jeg var frisk og rask bare to timer etter inngrepet. Dro hjem tre timer etter jeg ankom sykehuset. Nå er det tre dager siden, og jeg føler meg tom og trist. Mange sier vi skal være glade for at vi fikk konstantert BO så tidllig, istedefor å få vite det mye senere. Og jo jeg er forsåvidt enig, men... vi gledet oss sånn til å få en til i familien. Vi var bare sååå klare, og var overlykkelig da graviditetstesten var positiv. Vi har fra før av to friske flotte jenter på 8 år, og 8 måneder. Og jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss gjennom denne tiden uten dem. De er til glede og stor trøst. Men uansett er det noe som mangler... Så nå ønsker vi å prøve på nytt så snart som mulig. Når kroppen er klar igjen (og legenes anbefalte "ventetid").
Den første uken etter UL, raste jeg endel og gråt. Men ennå har jeg ikke klart å gråte etter inngrepet. Føler bare en intens tomhet. Er det noen av dere der ute som har opplevd noe lignende? Hatt en spontanabort eller lignende? Og hvordan taklet dere dette?
Ja nå sitter jeg her med sorg og en dyp tomhet inni meg. For bare 3 uker siden var jeg lykkelig gravid, meget kvalm, men likevel svært fornøyd med å være gravid igjen. Var på ultralyd, da jeg var 9 uker ut i svangerskapet (etter egen regning). Mannen min og jeg gledet oss svært til å få et lite glimt av den lille.... men på ultralyden ble det konstatert "blighted ovum" (BO). Altså en helt frisk fostersekk og motkake... men uten synlig foster. Da jeg fikk se ultralyden, og ingen foster, kjente jeg panikken komme. Legen forklarte at fosterutviklingen mest sannsynlig hadde stoppet opp, og gått i oppløsning, mens fostersekk og morkaken fortsatt vokste. Og vi som var sååå glade for familieforøkelsen som skulle finne sted i slutten av mars 2006. Alt passet perfekt! Så det var en skikkelig knekk... tunge dager... Fikk beskjed om å vente en uke før ny UL. For det kunne jo hende at legen tok feil og svangerskapet var kommet kortere enn hva jeg hadde regnet ut. Vi gikk ut fra legekontoret litt lysere til sins... Men, da jeg fikk roet med ned og tenkt, konkluderete jeg med at dette ikke gikk ann. Fordi graviditetstesten slo ut 5 uker etter siste menstruasjon. Så det legen nok egentlig prøvde på var å berolige meg, slik at jeg ikke skulle være redd. Men grunnen til å vente en uke før neste kontroll var rett og slett for å se om kroppen selv ordnet opp, slik at jeg aborterte naturlig. Men etter to uker hadde jeg ikke hatt den minste blødning engang. Var fortsatt intenst kvalm og følte meg 100% gravid. Dette gjorde det hele ekstra tungt. Klarte ikke å fokusere på annet enn den babyen vi så inderlig ønsket oss. Det rare er at jeg ikke trodde dette kunde hende meg. (Selv om jeg vet at 1 av tre graviditeter ender i spontanabort) Det angikk liksom ikke meg. Jeg hadde jo hatt to uproblematiske svangerskap. Aldri hatt blødninger eller spontan abort ... Så det kom som et stort sjokk... Også, endeli, i uke 11 fikk jeg en utskrapning. Var veldig nervøs før inngrepet, fordi jeg aldri hadde hatt narkose før. Men det gikk overraskende bra, og jeg var frisk og rask bare to timer etter inngrepet. Dro hjem tre timer etter jeg ankom sykehuset. Nå er det tre dager siden, og jeg føler meg tom og trist. Mange sier vi skal være glade for at vi fikk konstantert BO så tidllig, istedefor å få vite det mye senere. Og jo jeg er forsåvidt enig, men... vi gledet oss sånn til å få en til i familien. Vi var bare sååå klare, og var overlykkelig da graviditetstesten var positiv. Vi har fra før av to friske flotte jenter på 8 år, og 8 måneder. Og jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss gjennom denne tiden uten dem. De er til glede og stor trøst. Men uansett er det noe som mangler... Så nå ønsker vi å prøve på nytt så snart som mulig. Når kroppen er klar igjen (og legenes anbefalte "ventetid").
Den første uken etter UL, raste jeg endel og gråt. Men ennå har jeg ikke klart å gråte etter inngrepet. Føler bare en intens tomhet. Er det noen av dere der ute som har opplevd noe lignende? Hatt en spontanabort eller lignende? Og hvordan taklet dere dette?
