ikke i en bra situasjon nå..

Tipsy34

Tipsy34

Forumet er livet
det er jeg ikke.. da jeg har blitt gravid md x-en, og vi avtalte at vi skulle flytte sammen igjen pga jeg ikke ville klare dette aleine + å gi oss en ny sjanse.. jeg sa til han at det hadde vert fint at han flyttet inn fortest muligt da jeg ikke har allverdens med energi til overs til hun littla.. joda.. spør han nårtid han flytter inn... vett ikke får jeg bare tilbake.. han sov her inatt.. idag skulle han hjelpe en kompis med bilen.. så sa jeg til han du kommer vell tilbake idag.. vett ikke... så ikveld ringte jeg han kommer du? så sa han, nei jeg har så vondt i hodet og nakken så jeg reiser bare hjem til mor (han bur der) og er der heller.. satan då klikka det for meg... hva med oss da... kjenner at jeg har sinnsygt med hjertebank nå og skjelver
 
Jeg sier ikke dette for å være stygg, men snakker utifra egne erfaringer.
Han der ville jeg ikke hatt. Rett og slett fordi dere er x'er pr. idag.. Og når det en gang føles feil, så ER gjerne forholdet feil. Kanskje dere klarer dere i 5 år.. Men tipper du kommer til å gå rimelig mange runder med deg selv, før du/dere tilslutt ikke gidder mer, og da kanskje dere skilles som bitre fiender..

Hadde JEG vært deg, hadde jeg enten bestemt meg for å klare dette på egenhånd.. Eller, hvis jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne klare dette alene, så (sorry) tatt abort...

Tenk deg.. Du irriterer deg allerede over fyren.. Og nå har dere ikke engang kommet så langt at dere har forpliktelser overfor hverandre... (mtp det å bo sammen o.l) Og når han er så lite besluttningsdyktig som han virker som, så kommer dette bare til å dras med inn i forholdet, som igjen kommer til å føre til enda større frustrasjoner..
Ja, det er slitsomt til tider å være alenemor. Men gud hjelpe.. Det er jaggu ikke noe mindre slitsomt å gå å irritere og forbanne seg over en samboer...
 
ORIGINAL: lykkepillen

Jeg sier ikke dette for å være stygg, men snakker utifra egne erfaringer.
Han der ville jeg ikke hatt. Rett og slett fordi dere er x'er pr. idag.. Og når det en gang føles feil, så ER gjerne forholdet feil. Kanskje dere klarer dere i 5 år.. Men tipper du kommer til å gå rimelig mange runder med deg selv, før du/dere tilslutt ikke gidder mer, og da kanskje dere skilles som bitre fiender..

Hadde JEG vært deg, hadde jeg enten bestemt meg for å klare dette på egenhånd.. Eller, hvis jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne klare dette alene, så (sorry) tatt abort...

Tenk deg.. Du irriterer deg allerede over fyren.. Og nå har dere ikke engang kommet så langt at dere har forpliktelser overfor hverandre... (mtp det å bo sammen o.l) Og når han er så lite besluttningsdyktig som han virker som, så kommer dette bare til å dras med inn i forholdet, som igjen kommer til å føre til enda større frustrasjoner..
Ja, det er slitsomt til tider å være alenemor. Men gud hjelpe.. Det er jaggu ikke noe mindre slitsomt å gå å irritere og forbanne seg over en samboer...

vi har vert samboere og forlovere i over 5 år, vi har ei datter på 3,5 år sammen og han flyttet ut for å tenke for ca 1 mnd siden.. så forpliktelser har vi hatt sammen og slikt!
For å si det slikt så prøvdte vi å få unge sammen i over 1,5 år så er vanskeligt for mg å kunne ta abort og
 
ORIGINAL: Sofie25

ORIGINAL: lykkepillen

Jeg sier ikke dette for å være stygg, men snakker utifra egne erfaringer.
Han der ville jeg ikke hatt. Rett og slett fordi dere er x'er pr. idag.. Og når det en gang føles feil, så ER gjerne forholdet feil. Kanskje dere klarer dere i 5 år.. Men tipper du kommer til å gå rimelig mange runder med deg selv, før du/dere tilslutt ikke gidder mer, og da kanskje dere skilles som bitre fiender..

Hadde JEG vært deg, hadde jeg enten bestemt meg for å klare dette på egenhånd.. Eller, hvis jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne klare dette alene, så (sorry) tatt abort...

Tenk deg.. Du irriterer deg allerede over fyren.. Og nå har dere ikke engang kommet så langt at dere har forpliktelser overfor hverandre... (mtp det å bo sammen o.l) Og når han er så lite besluttningsdyktig som han virker som, så kommer dette bare til å dras med inn i forholdet, som igjen kommer til å føre til enda større frustrasjoner..
Ja, det er slitsomt til tider å være alenemor. Men gud hjelpe.. Det er jaggu ikke noe mindre slitsomt å gå å irritere og forbanne seg over en samboer...

vi har vert samboere og forlovere i over 5 år, vi har ei datter på 3,5 år sammen og han flyttet ut for å tenke for ca 1 mnd siden.. så forpliktelser har vi hatt sammen og slikt!
For å si det slikt så prøvdte vi å få unge sammen i over 1,5 år så er vanskeligt for mg å kunne ta abort og

Ja.. jeg skjønte det.. Men nå som dere begge er single liksom.. og du likevel irriterer deg slik, så har dere et ufattelig dårlig utgangspunkt mente jeg...[;)]
Når han setter seg selv i 1. rekke på den måten der, så har dere et problem når du er gravid, og mener at du og ungen dere allerede HAR bør komme foran.
 
ORIGINAL: lykkepillen

ORIGINAL: Sofie25

ORIGINAL: lykkepillen

Jeg sier ikke dette for å være stygg, men snakker utifra egne erfaringer.
Han der ville jeg ikke hatt. Rett og slett fordi dere er x'er pr. idag.. Og når det en gang føles feil, så ER gjerne forholdet feil. Kanskje dere klarer dere i 5 år.. Men tipper du kommer til å gå rimelig mange runder med deg selv, før du/dere tilslutt ikke gidder mer, og da kanskje dere skilles som bitre fiender..

Hadde JEG vært deg, hadde jeg enten bestemt meg for å klare dette på egenhånd.. Eller, hvis jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne klare dette alene, så (sorry) tatt abort...

Tenk deg.. Du irriterer deg allerede over fyren.. Og nå har dere ikke engang kommet så langt at dere har forpliktelser overfor hverandre... (mtp det å bo sammen o.l) Og når han er så lite besluttningsdyktig som han virker som, så kommer dette bare til å dras med inn i forholdet, som igjen kommer til å føre til enda større frustrasjoner..
Ja, det er slitsomt til tider å være alenemor. Men gud hjelpe.. Det er jaggu ikke noe mindre slitsomt å gå å irritere og forbanne seg over en samboer...

vi har vert samboere og forlovere i over 5 år, vi har ei datter på 3,5 år sammen og han flyttet ut for å tenke for ca 1 mnd siden.. så forpliktelser har vi hatt sammen og slikt!
For å si det slikt så prøvdte vi å få unge sammen i over 1,5 år så er vanskeligt for mg å kunne ta abort og

Ja.. jeg skjønte det.. Men nå som dere begge er single liksom.. og du likevel irriterer deg slik, så har dere et ufattelig dårlig utgangspunkt mente jeg...[;)]
Når han setter seg selv i 1. rekke på den måten der, så har dere et problem når du er gravid, og mener at du og ungen dere allerede HAR bør komme foran.

oki ja skjønne den! Har bedt han komme å hente tingene sine idag og gi meg hus nøkkelen! Men hørre ikke noe ifra han! Det som har irritert meg er at han ikke kan ta annsvar å stå for det han gjør! Han klare jo ikje ta ett standpunkt ang oss og driver å snakker med meg i tlf mens foreldrene hans sitter der.. er så lite voksent! Og dem driver å verne seg rundt han og driter vell i om de skal bli besteforeldre igjen! Hadde dette vert min sønn, hadde jeg spendt han ut og be han ta annsvar for det han har stillt i stand!
 
Er vel kanskje bedre for deg om dere får i stand en samværsavtale hvor han har eldstejenta ganske mye (si 40%) enn at du skal ha ham inn i huset nå når HAN er dust og DU er hormonell?
Han trenger jo ikke være i huset for å avlaste deg - han kan jo ta med seg datteren hjem til foreldrene sine og ha henne der tre netter i uka eller noe, så får du sove i fred og slappe ordentlig av?
I tillegg får han merke at det ikke er bare-bare å være samværsforelder med eneansvar for barn heller, siden mange som skal "tenke litt" ender opp med å bli supersingle partymennesker over natten. [;)]
 
Vil iallefall ønske deg lykke til fremover. Så håper jeg du tar det valget som du mener er best for deg og barna [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp