Satinsky
Prinsemamma
I går var vi på ordinær ultralyd og fikk se verdens vakreste lille vindunder, som sparket, vinket og drakk fostervann. Vi hørte hjertelyden for første gang, og fikk tårer i øynene begge to. For en lykke!! Vi hadde bestemt oss for å få vite om det var gutt eller jente, noe som skulle bli litt mer komplisert . Babyen lå stort sett med bena i kryss og navlesnora mellom bena, den luringen. Først sa jordmor at det så ut til å være jente fordi det så ut til å være flatt over symfysen det hun kunne se, men etter ei stund sperret hun opp øynene og sa at hun måtte trekke det tilbake. Et kort øyeblikk så hun noe som lignet på guttetut, men ikke lenge nok til å bli overbevist. Deretter syntes hun at hun kunne skimte pungen. Vi fikk beskjed om at det mest sannsynlig er en gutt, men at vi ikke måtte kjøpe for mye blått enda. Hun anbefalte 3D for å være på den sikre siden, men da må vi vente til uke 25. Inni meg ler jeg litt, for da jeg ble gravid, trodde jeg først at det var gutt, men senere har jeg blitt overbevist om at det er ei jente. Jeg har hele tiden sagt til samboeren at babyen sikkert gjemmer seg på ultralyden :-D. Det viktigste for oss var uansett at alt var bra med lillegull, og det er det. Fikk kjenne på en liten flik av de følelsene jeg tror jeg kommer til å få når lille kommer til verden, og det var stort! Takker for at vi har et helsevesen som gir oss ultralyd i svangerskapet. Det var min samboers fineste dag noen sinne. Stort å se at han ble så rørt og glad, og herlig å kjenne at vi føler oss som en familie allerede <3