ikke bra nok..

T

tuttleif

Andre møte med forumet
HeiHei!

Jeg og min samboer/forlovede har lenge snakket om å få barn men er alltid jeg som har nevnt det og begynnt å snakke om det med barn først men her om dagen sa samboern det selv helt ut av det blå at han er bare redd han ikke kommer til å bli bra nok pappa for barnet.
Da spurte jeg om han var klar til å begynne å prøve, han sa fortsatt at han var redd for å ikke bli bra nok..

Hva skal jeg gjøre/si?
 
Hva er det som gjør at han føler det da?  Man kan jo ikke vite det før man faktisk har blitt pappa. Min samboer var også litt redd, men alt var jo nytt for han. Men han er kjempeflink!! =) Han måtte trå til med en gang på sykehuset fordi jeg hadde hastekeisersnitt, så det anbefales på det sterkeste. Få hjelp på sykehuset og la han trå til med en gang =)
 
Kanskje litt dumt å spørre om men hvor er dere i livet?
Jobb, alder, hjem osv. Kanskje han tenker i de baner?
 
ikke dumt det.. vi har begge bra og fast jobb, er 23 og 24, har et stort hus.

Han sier han ikke tror han kommer til å passe til å gå med barnevogn og ikke vite hva han skal gjøre, kommer til å klare bæsjebleier og få den til å spise/drikke åssen man skal holde babyen og osv.. hehe.. Han ønsker seg barn av alt i verden men som sagt, tror ikke han er bra nok.

Kanskje han bare ikke er helt klar rett og slett..?
 
Okay...syns dere høres mer enn klare ut jeg :)
Han høres ut som en fyr som virkelig bryr seg siden han faktisk tenker på disse tingene. Finnes nok at de som ikke ofrer det å få unge en tanke.

Kanskje han kan snakke med andre som har blitt pappa? Hvordan de forholdt seg til det? At han kan bli overbevist om at å holde barn, mate og skifte bleier, vise kjærlighet og alt er bare noe som faller seg helt naturlig når man får egne barn...

Og at man faktisk har 9 mnd å venne seg til tanken på det lille barnet. Tror han blir en flott far jeg :D
 
:)

Han har en lillebror på 7 år som han har vært mye med opp igjennom oppveksten så han mener også det at vi er for unge, og at det blir dumt hvis vi pgså får et barn nå. Så føler at han kommer til å ikke vre god nok pappa, men mere bror siden han har vært bror i alle år, jeg veit ikke helt..

Det er det jeg også sier til han at sånn kommer seg, er redd jeg også, men det er normalt første gangen, er jo helt nytt.
 
Han er nok usikker tror jeg. Kjæresten min var bare 21 når han blei pappa. Vi snakkes veldig mye om dette, for jeg var like usikker som han. Men det kommer igrunn av seg selv. Ingen av oss hadde barn fra før av, men vi greier oss veldig fint idag for det =)  

Jeg var kjempeusikker i begynnelsen selv, og skiftet ikke bleie på sykehuset en gang, fordi jeg var så usikker. Greide alltid å få sambo til å gjøre det eller en av pleierne. Jeg var livredd jeg :P Alt var jo nytt for meg. Men jeg kom meg hjem i trygge omgivelser og gud veit hvor mange bleier jeg har skifta på dissa 5 mnd, og flere blir det jo.

Er jo nesten en selvfølge at man er redd for ting man ikke har gjort før. Er jo tross alt en liten baby det er snakk om!=)

Håper han ombestemmer seg =D
 
:) :) Takk..

Ingen av hans eller mine venner som har blitt foreldre som vi kan besøke på den måten eller som er i nærheten..

ja, tar jo trosalt 9 mnd før den er ute så. Kanskje det skal gå bra.. :)

Takk.. :)

 

tuttleif skrev:
:)

Han har en lillebror på 7 år som han har vært mye med opp igjennom oppveksten så han mener også det at vi er for unge, og at det blir dumt hvis vi pgså får et barn nå. Så føler at han kommer til å ikke vre god nok pappa, men mere bror siden han har vært bror i alle år, jeg veit ikke helt..

Det er det jeg også sier til han at sånn kommer seg, er redd jeg også, men det er normalt første gangen, er jo helt nytt.

Tror han vil oppdage at det er to forskjellige ting å være bror og far. Dere er unge ja, så ikke noe hast. Men er dere glad i hverandre og ønsker å tilbringe resten av livet sammen så hvorfor ikke.

Er noe annet når ungen er der. Husker jeg å var kjempe usikker. Hvordan vil jeg klare dette. Men når ungen var der så falt alt helt naturlig. Det var mitt kjøtt og blod ogjeg følte at jeg kjente ungen min og viste hva han trengte. Samme med pappan:)

Sikker på at han kommer til å gå stolt som en hane med barnevogn og synes han triller på det vakreste barnet i verden :D
 
Er sikker jeg som kommer til å få gjerneteppe når den dagen kommer og jeg sitter der med en baby i armene men han blir den reser pappan.. :p

Er jo nytt for alle første gangen.. 

Håper jeg også.. :)

Takk.. :) :)
 

tuttleif skrev:
Er sikker jeg som kommer til å få gjerneteppe når den dagen kommer og jeg sitter der med en baby i armene men han blir den reser pappan.. :p

Er jo nytt for alle første gangen.. 

Håper jeg også.. :)

Takk.. :) :)
Det tror jeg ikke du får, hehe. Alle dine tanker og kjærlighet går til det lille barnet. Instinkene ligger tjukt!
Men viktig å slippe pappan til med en gang:D

Lykke til!!!!

 

tuttleif skrev:
:) :) Takk..

Ingen av hans eller mine venner som har blitt foreldre som vi kan besøke på den måten eller som er i nærheten..

ja, tar jo trosalt 9 mnd før den er ute så. Kanskje det skal gå bra.. :)

Takk.. :)


Sambo sa til meg at han ikke ville være den første i vennegjengen til å få barn =P
Men nå har vi verdens fineste sønn da, så tror ikke det var så ille å være først ute ;)
 

Gulda skrev:
Okay...syns dere høres mer enn klare ut jeg :)
Han høres ut som en fyr som virkelig bryr seg siden han faktisk tenker på disse tingene. Finnes nok at de som ikke ofrer det å få unge en tanke.

Kanskje han kan snakke med andre som har blitt pappa? Hvordan de forholdt seg til det? At han kan bli overbevist om at å holde barn, mate og skifte bleier, vise kjærlighet og alt er bare noe som faller seg helt naturlig når man får egne barn...

Og at man faktisk har 9 mnd å venne seg til tanken på det lille barnet. Tror han blir en flott far jeg :D
Signerer!!! :)

 
For meg, høres han veldig klok ut, som bekymrer seg allerede NÅ for hvordan han skal gjøre ting rett..
Men du kan fortelle han at alle, et eller annet sted inni seg, har et instinkt. Et instinkt som gjør at man automatisk er i stand til å gjøre det som er rett for et lite barn..

Og at han er redd, er helt normalt, tror jeg.
Jeg og bf var bare 18 når vi fikk eldste vår, ingen av oss var verken forberedt eller klare for foreldrerollen, men den dagen han kom, gikk alt automatisk, og vi bare visste hva som var rett, og hvordan vi skulle gjøre ting.. :)

Nå er vi 21, på vei med nr 2, men fremdeles litt usikre, ettersom vi nå må starte på nytt med en nyfødt..
OG, for et lite barn, er pappa ALLTID bra nok!
 
for meg så virker han som en ganske real fyr, som faktisk tenker over hva det innebærer å ha barn. For meg så virker det som at derre egentlig er klarre for familieøkelse.
Det med å være redd og usikker følger jo med siden en ofte tenker hva om,hva hvis osv.
 
Slik var samboern min også, når magen begynete å vokse..
Men han var 30år. Han sa han var redd for å gjøre feil.. Redd for å ikke få det til.. Redd for det som blir nytt - med mine ord.
Jeg forsikret han om at dette ville han klare utmerket og at han kunne se å lære først, så ville det meste komme naturlig.
Da jenta var noen mintutter "gammel" måtte jeg på do. Jordmor ba pappan ta av seg skjorten og fikk lagt jenta på brystkassen, det gikk helt fint! Var veeeeldig forsiktig med hodet og nakken, for det hadde vi sankket om;)
Han kledde på klær, fikk opp rap og ble med meg på det første stellet for åse hvordan jeg gjorde det. Hvilken vei skulle bleien være liksom:) Samme med det første badet. Han ville se på en gang før han gjorde det selv!
Han er en fantastisk far!! Men er du rolig og konfortabel så hjelper det mye det også!

Det blir nok bra skal du se;)
 
Takk til alle som har svart, jeg blir så glad når jeg ser at det er så mange som kommer med så mye bra råd.. :)

Jeg snakket med han i går om alt som har blir sagt her og han bare smilte fra øre til øre.. :)

Tror han begynner å komme på bølgelengde å skjønne det nå.. :)
 hihihi <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp