Ikke alltid like lett...

LinnSukkerspinn

LinnSukkerspinn

Glad i forumet
Dette er et litt åpent innlegg kanskje ...Og langt og litt teit, men kanskje noen vil lese :)

Vært mye sykemeldt dette svangerskapet. Mye kvalme, utmattethet, deperisjon i bølger/perioder. Min fortid innhentet meg litt nå som jeg igjen ble gravid. Mange følelser å kjenne på. Mye vold i mitt forrige forhold, med barnefar til datteren min, trusler og redsel.. Lang tid alene der jeg måtte 'kjempe' for meg og lille, endel tøffe tak jeg ikke går innpå her, måtte hele tiden framstå sterk - lang historie men i alle fall - frykt og følelser fra fortiden innhentet meg når jeg ble gravid for andre gang - selv om denne gang med en helt fantastisk mann!!! Kanskje følelsene kommer til overflaten fordi jeg tillater meg å være svak og føler meg trygg?!

Og oppå det hele føler jeg på misunnelse ovenfor han og eksen hans. Patetisk, jeg vet! De hadde bra økonomi, bodde fint, hadde det godt sammen - han elsket nok henne - de hadde et liv med et lite barn sammen den gang da. Ser de innimellom sammen den dag i dag - og jeg kjenner på misunnelse, fordi de har noe sammen jeg aldri hadde... Og når de smser sammen (som regel ang barnet) mm. De var ulike, passet ikke sammen - de er finito , han elsker meg nå, men jeg kjenner på sjalusi som jeg SVELGER..

Er så masse følelser og alt dette har gjort at mitt følelsesliv svinger litt. Går mellom positiv til oppgitt og utmattet. Begynte i jobb sommeren som var, men ble jo fort gravid og siden periodevis mye sykemeldt. Opplevde det som veldig ugunstig i forhold til jobben, selvsagt, og de var klare på at de mislikte situasjonen. I november bestemte jeg meg for å si opp jobben da jeg fant meg en bedre jobb som jeg er bedre kvalifisert for. Fra og med januar 2013. Sa opp jobben jeg hadde ( til deres lettelse) og fikk den nye, men de vil jeg skal begynne 01.02 i stedenfor.

Trodde jeg ville være bedre til da men nå har jeg begynnende svangerskapsforgiftning, visst nok OG bekkenløsningsplager og i perioder fremdeles utmattet. Står i (lang) psykologkø for å kunne sortere opplevelsene jeg hadde med eksen... og da ikke minst under forige svangerskap.

Redd for hva nye jobben vil si om jeg er sykemeldt. Nå har jeg klart fortelle jeg er gravid, var tøft bare å si det... later som jeg er bedre enn jeg er når jeg er hos legen vedr sykemelding. Lurer meg selv til å tro jeg føler meg bedre enn jeg faktisk gjør. Nå vil jeg kanskje 50% friskmeldes fom. kommende uke... Dvs jeg kanskje begynner 50% i jobb fra og med februar...
Er kanskje ikke så lurt?
Hva vil nye jobben si om at jeg er 50% sykemeldt under oppstart?
Og hva med følelsen av å være utmattet... Har 50% av tiden 2 barn her hjemme, ene , mitt barn, er her jo 100% , tar litt studier på nett (men dette er bare positiv energi for meg) - men jeg er livredd for dette med jobben og helsen..

Ikke misforstå meg - jeg er nok ikke noe du ville opplevd som et psykisk vrak på gaten, ganske oppegående, men virkelig så sliten til tross. Får føle på hva det vil si å ha vært gjennom tøffe tak, for så svelge unna og være tøff i lang tid - det holder ikke i det lange løp.
Elsker samtidig å være gravid - elsker mannen min ,barna og at vi nå snart skal flytte til et nytt drømmehjem. Likevel er jeg litt delt..

Hvordan ville dere tenkt framover? Prøvd jobbe 50% i ny jobb , eller prøvd fortsette være sykemeldt?
Viktig å være ærlig ovenfor både seg selv og legen men akkurat nå vet jeg ikke hva som er riktig...
 
Hei kjære deg <3
Det er selvfølgelig vanskelig å komme med råd når jeg ikke klarer å sette meg inn i din situasjon og hvor syk/dårlig du føler deg. Men jeg kan komme med et tips også kjenner du kanskje at det valget føles helt feil også kan du finne ut av det på den måten :)

Jeg tenker at det kan være fint å prøve jobben 50% :) går det ikke så går det ikke. Er denne sjefen hyggelig? Er det sånn at du kan si at du virkelig har lyst til å prøvd å være på jobb fordi du har lyst til å være der men at det ikke er sikkert det går!

Med tanke på psykolog og sånn, trist at det skal være så lang kø :/ håper du klarer å fokusere tankene dine på den kommene bebisen og den fantastiske mannen og drømmehuset :)
Håper du deler følelsene dine med han? <3

Lykke til i hvert fall <3
 
kariness skrev:
Hei kjære deg <3
Det er selvfølgelig vanskelig å komme med råd når jeg ikke klarer å sette meg inn i din situasjon og hvor syk/dårlig du føler deg. Men jeg kan komme med et tips også kjenner du kanskje at det valget føles helt feil også kan du finne ut av det på den måten :)

Jeg tenker at det kan være fint å prøve jobben 50% :) går det ikke så går det ikke. Er denne sjefen hyggelig? Er det sånn at du kan si at du virkelig har lyst til å prøvd å være på jobb fordi du har lyst til å være der men at det ikke er sikkert det går!

Med tanke på psykolog og sånn, trist at det skal være så lang kø :/ håper du klarer å fokusere tankene dine på den kommene bebisen og den fantastiske mannen og drømmehuset :)
Håper du deler følelsene dine med han? <3

Lykke til i hvert fall <3
Klikk for å utvide …
signerer!!

masse lykke til <3
 
Takk! <3

Sjefen kjenner jeg foreløpig ikke da jeg er helt ny i jobben. Han ble litt brysk men forståelsesfull i forhold til svangerskapet, men det hadde jeg jo regnet med - hvilken sjef vil vel egentlig bli glad av å få en nyansatt i firma i svangerskapsuke 25?!... Men utover dette - dette blir en jobb jeg kommer til å trives i på sikt og ikke minst den er relevant i forhold til utdannelse og jeg kommer nok ikke til å få flere barn, i alle fall ikke planen foreløpig.... Så jeg forblir stabil ;)

Men helsa min er nå skrøpelig. Psykisk opp og ned og samtidig kjipt med påbegynnende svangerskapsforgiftning og bekkenplager. Har IKKE fortalt min fastlege at nyejobben innebærer mye ståing og gåing og selvsagt stress i begynnelsen (under opplæring) - men samtidig så er det jo kanskje sunt å jobbe?!....Jormor er i mot jobb nå framover, men man får se.. :/

Godt å ha dere i alle fall, selv om jeg følte dette ble et veldig syteinnlegg
 
Det er lov å syte litt. livet er ikke alltid lett og det hjelper ikke med alle disse hormonene heller.. Har ikke noe godt råd til deg, du må selv kjenne på hva som er rett for deg. Uansett lykke til og god bedring :)


Sent from my iPad using Tapatalk HD
 
Jeg syns du er tøff, og flink til å sette ord på hvordan du har det!

Håper du finner utav det med jobben, det kan kanskje være lurt å vise at du er interessert i å prøve å jobbe? Hvis det er 50% så får du en litt myk start hvis du klarer det. Lykke til uansett hva du velger:)
 
Huff:( Så utrolig vanskelig. Jeg tror kanskje at jeg hadde tatt en prat med helsesøster/fastlegen din, og høre litt med de.

BVforum via Samsung
 
Enig med Snufla, det er lov til å syte og klage litt. Og hvert fall nå som vi har blitt litt bedre kjent med hverandre her inne :)


Jeg må si jeg kan syns det er litt plagsomt når alt er nytt og man er gira på graviditet og sånn å høre på folk som bare syter og klager når man selv har det så bra. Men når det er ting som er virkelig tungt og vanskelig og man er litt venner med de man syter til så må det da være greit. :):)
 
Synes du er knalltøff som deler dette jeg, bra at du ikke stenger alt inne. Tror det og er med på å gjøre ting lettere i det lange løp også. :)
Kanskje det og jobbe 50% ikke er så gæli? da får du noen timer i uka hvor fokuset ditt er på andre ting enn de vonde tankene, og går det ikke, så er nok ikke legen vrang på og sykemelde deg fullt igjen heller. :)

Masse masse klemmer sendes din vei.
 
Snufla skrev:
Det er lov å syte litt. livet er ikke alltid lett og det hjelper ikke med alle disse hormonene heller.. Har ikke noe godt råd til deg, du må selv kjenne på hva som er rett for deg. Uansett lykke til og god bedring :)


Sent from my iPad using Tapatalk HD
Klikk for å utvide …
Signerer på det sterkeste:-)

Sent from my GT-P7310 using BV Forum
 
Takk alle sammen! Gode ord fra kloke jenter.
Viktig for meg å innimellom være litt åpen om dette. Har gått i mange år å "vært sterk", oversett følelser og fortrengt opplevelser og jobbet for meg og lille datteren min etter jeg ble alenemamma. Først nå under denne graviditeten jeg tillater meg selv å være litt svak, eller at rett og slett murene brytes.Kjenne på følelser jeg hadde da jeg gikk gravid sist, mye redsel blant annet...Opplevelser jeg ikke unner noen..Selv om nå er jeg i en situasjon som er lykkelig så er det nå deperisjonen kommer over meg.

Er nok årsaken til sjalusien i forhold til kjæresten og hans tidligere samboer. Det de hadde sammen som jeg ikke hadde før. At de har elsket hverandre. Når jeg er lei meg føler jeg meg til tider som "nummer to" .. Teit teit! Fokuserer da på at jeg vil være like bra og blir liksom i skjul en konkurent mot henne i hans fortid om dere forstår?
Samtidig aksepterer jeg kanskje mer enn andre da jeg vet det er til det beste for deres barn. Før jul var hun her hos oss på førjulsmiddag med barna og gaveåpning. Var henne, mannen min, meg og barna. samt endel mer. Men det er så bra for barna og hun er en skjønn jente - så jeg har mye tåleranse og aksept på plass samtidig.

Vi får se hva jeg finner ut av at er rett. Om litt jobb funker kan jo det ha en positiv innvirkning på angsten jeg til tider må jobbe med, samtidig kan det jo også utløse mer stress og deperisjon/utmattelse. Får ta det med legen. Godt å lufte ut det 'mørke' litt her også - understreker samtidig at jeg mesteparten av tiden ER lykkelig. Bare en del tung bagasje som har innhentet meg litt...
 
Akkurat som jeg skulle skrivi det selv. Jeg var sterk alenemor i mange år, som ble syk og måtte omskolere meg. Hatt mye tøfft gjennom lang tid. Dattra mi ble antastet av en pedofil og hadde store problemer i ettertid. Men jeg holdt meg sterk. Møtte verdens beste mann, og slet lenge også med sjalusi i forhold til hans eks. Følte at hun var mye bedre enn meg i ALT.
Til slutt sa det pang. Jeg ble deprimert og utbrent. Lå flere mnd på sofaen uten å komme meg opp på bena. Ble forklart av spesialister at man holder seg sterk over lang tid når ting er vanskelig. Og når man endelig er trygg og kan slappe av, da kommer reaksjonene. Så dette du sliter med er helt normalt. Ingen tåler masse trøkk over lang tid. Til slutt sier det stopp.
Sliter selv med bekkenløsning og litt annet i svangerskapet, men jeg har måtte droppe å jobbe, for jeg tør ikke presse meg lenger. Føler med deg i situasjonen din. Hvis du føler kroppen tåler det, prøv 50 %. Kan jo sykemelde deg helt, hvis du ikke klarer. Husk kroppen forteller deg hva den trenger, er bare ikke like lett å lytte til den :) jeg har jobbet masse med meg selv og kommet greit ut av det. Snakk og få støtte av de rundt deg.
Sender deg masse lykke ønskninger :)
 
llkri skrev:
Akkurat som jeg skulle skrivi det selv. Jeg var sterk alenemor i mange år, som ble syk og måtte omskolere meg. Hatt mye tøfft gjennom lang tid. Dattra mi ble antastet av en pedofil og hadde store problemer i ettertid. Men jeg holdt meg sterk. Møtte verdens beste mann, og slet lenge også med sjalusi i forhold til hans eks. Følte at hun var mye bedre enn meg i ALT.
Til slutt sa det pang. Jeg ble deprimert og utbrent. Lå flere mnd på sofaen uten å komme meg opp på bena. Ble forklart av spesialister at man holder seg sterk over lang tid når ting er vanskelig. Og når man endelig er trygg og kan slappe av, da kommer reaksjonene. Så dette du sliter med er helt normalt. Ingen tåler masse trøkk over lang tid. Til slutt sier det stopp.
Sliter selv med bekkenløsning og litt annet i svangerskapet, men jeg har måtte droppe å jobbe, for jeg tør ikke presse meg lenger. Føler med deg i situasjonen din. Hvis du føler kroppen tåler det, prøv 50 %. Kan jo sykemelde deg helt, hvis du ikke klarer. Husk kroppen forteller deg hva den trenger, er bare ikke like lett å lytte til den :) jeg har jobbet masse med meg selv og kommet greit ut av det. Snakk og få støtte av de rundt deg.
Sender deg masse lykke ønskninger :)
Klikk for å utvide …

Vondt å lese hva du så godt beskriver.. Å være sterk lenge.. Svelge kamel etter kamel gang på gang er ganske tøft til slutt. Styrken jeg hadde gjorde meg kald. Først når jeg møtte mannen jeg har nå at jeg lot meg selv slappe av - og da 'smeltet jeg' , ble gravid og PANG! Og det med følelser oven for hans eks ja... er ikke noe særlig. reaksjoner som man ikke kan styre. De hadde det så bra,hun er liksom så ung og vellykket. Jeg har vært i huset de hadde sammen (han bodde der til vi flyttet sammen - de solgte det først da.. selv om det da var ganske lenge siden de var historie) - men jeg har liksom sett "deres rede" - hjelpes så patetisk det høres ut.. Og mens de hadde det godt sammen, mens han var der for henne, så levde jeg stusselig, var utslitt og alene og hadde vært gjennom et helvette med eksen. Hadde vært gjennom en flukt (hemmelig adresse mm etter drapstrusler...mye vold før den tid).

Jeg har ikke vært vant til å ha det så godt som nå, med en snill mann som er veldig flink på å vise meg hvor fantastisk han mener jeg er. Men er jo tungt for han å se at jeg har det tøft. Da jeg ble sykemeldt i høst var jeg langt nede. Satset på raskt tilbud fra psykolog for å bearbeide fortiden, men dette skal visst ta mnd. Er ikke bedre i dag, men fått roet ned litt hjemme, begynt med nettstudier mm men skulle fremdeles hatt snakkehjelp med en psykolog.

Usj, vi får se hva legen sier i morgen. Mannen min mener jeg ikke bør jobbe i ny jobb nå, men fokusere på å ha overskudd til hverdagen. Samtidig så vil jeg jo gjerne takle å jobbe mm. Men er jo en helt ny jobb med store utfordringer og mye bæring og gåing/ståing, minimalt med sitting... Hvordan kombinere det med bekkenløsning, begynnende svangerskapsforgiftning mm.. hehe...
Vi får se. Flau over situasjonen sånn den er nå - samtidig så koser jeg meg med snille mannen, snart nytt hjem og ikke minst lille jenta mi og spiren jeg har i magen :) - Og dere skjønne damene på forumet :)
 
Kjære deg! Livet er fryktelig vanskelig av og til.

Jeg gjentar det min fastlege sa til meg da jeg ble gravid, Jobbe skal du gjøre i mange år fremover, men å bære frem et barn, gjør du kun i 9mnd. Gjør det beste for deg selv og barnet i magen, samt familien. Vet at det er fryktelig Kiip Iom at jobben er rykende fersk, men prøv å vær litt egoistisk.

Jeg hadde svangerskaps forgiftning med første, og det er IKKE til å spøke med. Jeg holdt på å stryke med. Blodtrykket må man spesielt tenke på med det, og stress i ny jobb, samt bekkenløsning kan stresse den roligste..
Lykke til, kjære deg!

BVforum via Samsung
 
Er spent på hvordan det går med deg. Håper det går bra :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp