Igangsettelse

[BabyMuff]

Hei. Jeg mistet mine tvillinger i uke 22+2 i september 2020. Ble født 22+4. Nå er jeg gravid på nytt og har termin rundt fødselsdatoen dems. Er redd for å muligens måtte føde på samme dag og lurer på om noen andre som har mistet en baby (eller to) og fått termin til samme tid, har noe erfaringer med å få bli satt i gang? For å slippe å føde på samme dag.
Jeg har også tenkt tanken på å få bli satt i gang i august da hele september måneden er en tung og dyster måned for meg. Men da må jeg bli satt i gang i uke 36, noen som vet om man kan få innvilget det? Tviler litt på at de vil sette igang prematur, når det «bare» er snakk om mors traumer og ikke fysisk helse for mor eller barn. Men om noen har spurt om det før setter jeg pris på å få vite om dere fikk et ja eller nei

Skal snakke om det med legen på neste kontroll altså! Bare lurer på andres erfaringer

 

[Veivalsa]

Man blir sjelden satt igang før uke 38+0, noen ganger uke 37 men som regel ønsker de deg over til uke 38.
Men en igangsettelse etter å ha mistet babyene i svangerskapet slik du har er det ganske vanlig å få gjennom. Jeg har selv hatt en dødfødsel og fått innvilget igangsetting i uke 38 i begge svangerskap etterpå. Ofte er det noe man avklarer på sykehuset (antar du får ekstra oppfølging?) og det blir gjerne bestemt en gang nærmere termin, man må ofte til uke 30 eller senere før de vil fastsette noe helt klart(det er bare min egen erfaring og hva jeg har hørt fra bekjente med lignende historier).

Masse lykke til

 

[mehd]

Jeg fikk innvilget igangsetting i uke 37+0 da det hadde vært et veldig langt og tungt svangerskap som påvirket veldig min psyke. I tillegg gikk jeg på medisiner som gjorde meg veldig dårlig som også var en medvirkende faktor.
Jeg fikk fastsatt en dato når jeg var rundt 34 uker mener jeg.

 

[BabyMuff]

Man blir sjelden satt igang før uke 38+0, noen ganger uke 37 men som regel ønsker de deg over til uke 38.
Men en igangsettelse etter å ha mistet babyene i svangerskapet slik du har er det ganske vanlig å få gjennom. Jeg har selv hatt en dødfødsel og fått innvilget igangsetting i uke 38 i begge svangerskap etterpå. Ofte er det noe man avklarer på sykehuset (antar du får ekstra oppfølging?) og det blir gjerne bestemt en gang nærmere termin, man må ofte til uke 30 eller senere før de vil fastsette noe helt klart(det er bare min egen erfaring og hva jeg har hørt fra bekjente med lignende historier).

Masse lykke til

Ja jeg får ekstra oppfølging, men etter oul må jeg velge selv om jeg vil følges opp videre eller ikke og vil bli spurt om det. Vi vet hvorfor tvillingene døde og det er ingen fare for det i videre svangerskap med mindre jeg mot all sannsynlighet skulle få samme type tvillingsvangerskap igjen (mcma tvillinger). Men får altså valget, da mange trenger det psykisk likevel. Må nesten bare se an hvordan jeg føler om alt da. Takk for svar

 

[BabyMuff]

Jeg fikk innvilget igangsetting i uke 37+0 da det hadde vært et veldig langt og tungt svangerskap som påvirket veldig min psyke. I tillegg gikk jeg på medisiner som gjorde meg veldig dårlig som også var en medvirkende faktor.
Jeg fikk fastsatt en dato når jeg var rundt 34 uker mener jeg.

Takk for at du delte

 

[Veivalsa]

Ja jeg får ekstra oppfølging, men etter oul må jeg velge selv om jeg vil følges opp videre eller ikke og vil bli spurt om det. Vi vet hvorfor tvillingene døde og det er ingen fare for det i videre svangerskap med mindre jeg mot all sannsynlighet skulle få samme type tvillingsvangerskap igjen (mcma tvillinger). Men får altså valget, da mange trenger det psykisk likevel. Må nesten bare se an hvordan jeg føler om alt da. Takk for svar

Da ville jeg valgt ekstra oppfølging om det kan trygge deg. Jeg syne det var veldig til nytte hvertfall

 

[Rakel_M]

Hei. Jeg mistet mine tvillinger i uke 22+2 i september 2020. Ble født 22+4. Nå er jeg gravid på nytt og har termin rundt fødselsdatoen dems. Er redd for å muligens måtte føde på samme dag og lurer på om noen andre som har mistet en baby (eller to) og fått termin til samme tid, har noe erfaringer med å få bli satt i gang? For å slippe å føde på samme dag.
Jeg har også tenkt tanken på å få bli satt i gang i august da hele september måneden er en tung og dyster måned for meg. Men da må jeg bli satt i gang i uke 36, noen som vet om man kan få innvilget det? Tviler litt på at de vil sette igang prematur, når det «bare» er snakk om mors traumer og ikke fysisk helse for mor eller barn. Men om noen har spurt om det før setter jeg pris på å få vite om dere fikk et ja eller nei

Skal snakke om det med legen på neste kontroll altså! Bare lurer på andres erfaringer

Så leit å høre at du måtte gjennom noe så grusomt <3

Er faktisk i akkurat samme situasjon selv. Mistet gutten vår i uke 21 i høst, og er nå gravid på nytt med termin akkurat i samme tidene som han ble født. Har også vært inne på samme tankene som deg. Også lyst å bli satt i gang, ønsker å ha noe fast å forholde meg til. Jeg har så og si nylig testet positivt men allerede føles det blytungt psykisk å gå gravid igjen, og akkurat nå kan jeg ikke se for meg at jeg klarer å gå å vente på at fødselen spontant skal gå i gang hvis vi er så heldig å komme helt til mål. Du nå gjerne dele dine erfaringer om hvordan det går om du har lyst, og om du får innvilget tidligere i gangsettelse.

 

[BabyMuff]

Så leit å høre at du måtte gjennom noe så grusomt <3

Er faktisk i akkurat samme situasjon selv. Mistet gutten vår i uke 21 i høst, og er nå gravid på nytt med termin akkurat i samme tidene som han ble født. Har også vært inne på samme tankene som deg. Også lyst å bli satt i gang, ønsker å ha noe fast å forholde meg til. Jeg har så og si nylig testet positivt men allerede føles det blytungt psykisk å gå gravid igjen, og akkurat nå kan jeg ikke se for meg at jeg klarer å gå å vente på at fødselen spontant skal gå i gang hvis vi er så heldig å komme helt til mål. Du nå gjerne dele dine erfaringer om hvordan det går om du har lyst, og om du får innvilget tidligere i gangsettelse.

Så grusomt at du også måtte oppleve å miste barnet ditt

Mine første uker av denne graviditeten synes jeg faktisk var helt fint, helt til min første ultralyd i uke 9. Da ble det plutselig veldig ekte at det er en baby i magen min, som ikke er de jeg mistet. Følte veldig på da at de nesten er litt «erstattet» og virkelig er borte. Er veldig takknemlig for knøttet i magen, samtidig som jeg føler en del på hvor ønsket, men uønsket denne babyen er. Får jo litt dårlig samvittighet av det, men hadde jeg kunne fått tilbake babyene mine levende hadde jeg jo valgt det uten tvil. Men tror og håper at når babyen blir født blir jeg like takknemlig for å få bli kjent med denne lille også, som min førstefødte

Skal på sykehuset neste torsdag så skal ta det opp da, kan oppdatere her underveis lykke til med graviditeten din!

 

[Rakel_M]

Så grusomt at du også måtte oppleve å miste barnet ditt

Mine første uker av denne graviditeten synes jeg faktisk var helt fint, helt til min første ultralyd i uke 9. Da ble det plutselig veldig ekte at det er en baby i magen min, som ikke er de jeg mistet. Følte veldig på da at de nesten er litt «erstattet» og virkelig er borte. Er veldig takknemlig for knøttet i magen, samtidig som jeg føler en del på hvor ønsket, men uønsket denne babyen er. Får jo litt dårlig samvittighet av det, men hadde jeg kunne fått tilbake babyene mine levende hadde jeg jo valgt det uten tvil. Men tror og håper at når babyen blir født blir jeg like takknemlig for å få bli kjent med denne lille også, som min førstefødte

Skal på sykehuset neste torsdag så skal ta det opp da, kan oppdatere her underveis lykke til med graviditeten din!

Forstår så altfor godt det du skriver. Det vi har opplevd setter oss i en umulig tankerekke, og den nye graviditeten tar fokuset fra barnet/barna man mistet samtidig som man aldri kommer over tapet. Jeg synes det er en slags trøst at det barnet som nå kommer ikke hadde fått sjansen hadde vi ikke mistet storebror i himmelen. Men såklart hadde jeg gjort hva som helst for å få tilbake gutten vår. Det gjelder å ta en dag om gangen har i dette svangerskapet har jeg funnet ut. Håper angsten og uroen klarer å slippe taket når jeg kan kjenne liv hver dag.

Masse lykke til på sykehuset! <3

 

[BabyMuff]

Forstår så altfor godt det du skriver. Det vi har opplevd setter oss i en umulig tankerekke, og den nye graviditeten tar fokuset fra barnet/barna man mistet samtidig som man aldri kommer over tapet. Jeg synes det er en slags trøst at det barnet som nå kommer ikke hadde fått sjansen hadde vi ikke mistet storebror i himmelen. Men såklart hadde jeg gjort hva som helst for å få tilbake gutten vår. Det gjelder å ta en dag om gangen har i dette svangerskapet har jeg funnet ut. Håper angsten og uroen klarer å slippe taket når jeg kan kjenne liv hver dag.

Masse lykke til på sykehuset! <3

Ja, helt enig! Tror jeg kommer til å føle på det mer og mer når jeg begynner å kjenne liv. Og når barnet er født er det jo ingen tvil, blir like magisk! Er heldigvis sjeldent jeg føler på de følelsene, og er jo like takknemlig for dette barnet selvom jeg absolutt skulle hatt de andre med meg også. Nå har jeg nådd 12 uker og så glad for hver eneste dag denne babyen vokser, er friskt og trives i magen Har vært på sorgstøtte på Ahus og har hjulpet meg å vite at disse svingende følelsene jeg opplever innimellom er helt normalt og mer eller mindre alle som har opplevd det samme som meg går gjennom det samme

 

[BabyMuff]

Snakket med legen på Ahus som sa at om det blir mye for psyken min å skulle risikere å føde på samme dag så skal de selvfølgelig sette meg igang litt før. Dato setter de ikke før nærmere termin, men tipper iløpet av uke 38 en gang for at babyen skal få bli ferdigutviklet først, samtidig som uke 39 kan bli for sent (hvis det tar noen dager for fødselen å skje vil det da bli samme dag).

Tiden får være til hjelp for min del, jeg har faktisk begynt å lene meg mer lot og bare la bebis komme når hen kommer. La kroppen få styre selv og gjøre jobben sin Og skulle det bli samme dag så får jeg prøve å se en «mening» i det - den vondeste dagen i mitt liv, blir snudd opp til en positiv dag, hvor vi kan feire bursdagen, også til mine himmelbarn Får se hvordan hvordan hodet ender opp når det nærmer seg, men håper på å kunne fortsette denne tankegangen iallfall, tror det er beste for både barn og for mor til å få en så positiv fødsel som mulig. Uansett hvordan det blir til, til slutt, gleder vi oss masse til å møte mini

 

[:)Solsikke:)]

Vil ønske deg masse lykke til og forstår du kjenner på du vil ha de du har mistet men jeg håper at spiren som kommer denne gangen vil gi dere mange gode opplevelser og oppleves fint selv om dere måtte miste to stk for å få akkurat denne skatten. Å miste barn er aldri lett men ting kan bli lettere å bære på sikt